Saken er produsert og finansiert av Høgskolen i Oslo og Akershus - Les mer
- Det er ganske utopisk at Oslo kan bli en såkalt sosialt bærekraftig by som politikerne ønsker, sier Bengt Andersen ved HiOA.

– Oslo-politikerne planlegger en by de ikke kan få

Det er et stort gap mellom politikernes visjoner for Oslo, og slik byen faktisk utvikler seg. De har ikke engang virkemidlene til å forandre byen slik de ønsker, ifølge forskere.

23.2 2016 04:00

Forskere ved Høgskolen i Oslo og Akershus (HiOA) og Universitetet i Oslo har gått politikernes visjoner og planer for byutviklingen i Oslo nærmere etter i sømmene.

Konkret har forskerne sett på visjonene og ideene som kommer til uttrykk i politiske dokumenter om byutvikling og hvordan politikerne ønsker at byen skal bli.

Så har de holdt politikernes visjoner opp mot hvordan folk faktisk lever, hvordan byen faktisk utvikler seg og hvilken by som faktisk blir bygget.

I tillegg har de analysert mediebildet, intervjuet over 250 mennesker på øst- og vestkanten kombinert med forskernes egne observasjoner fra hverdagslivet fra 2007 til 2015.

Utopiske mål

– Analysen viser at det er ganske utopisk at Oslo kan bli en såkalt sosialt bærekraftig by som politikerne ønsker, sier byforsker Bengt Andersen ved HiOA.

En sosial bærekraftig by blir definert som en inkluderende by som har få konflikter, en by som er fysisk og økonomisk tilgjengelig og en kulturelt og politisk engasjert by.

– Et problem er at myndighetene ikke lenger har virkemidlene for å oppnå disse målene, sier Andersen.

– Problemet er at det er ikke politikerne som bygger byer. Det er overlatt til markedskreftene. Det er heller ikke politikerne som bestemmer hvor folk skal bo, sier Andersen. 

Uro i øst


Bengt Andersen. (Foto: Sonja Balci)

I likhet med flere andre europeiske byer har også Oslo-politikerne for eksempel en klar målsetting om å legge til rette for blandede nabolag.

– Vi i bor i et demokrati hvor politikerne bare i begrenset grad kan påvirke folks valg. Det gjelder også flytting. Så selv om politikerne ønsker mer blandede nabolag, så viser det seg likevel at barnefamilier flytter fra områder med høy innvandrerbefolkning, sier Andersen. 

Intervjuobjektene sier de trives godt på østkanten, men at det er en konstant usikkerhet om hva som kan komme til å skje på østkanten. Det gir mindre trygghet, ifølge forskerne.

– Det er en uro i disse områdene på østkanten, en uro for hva som skal skje i fremtiden. En uro som vi ikke finner på vestkanten, sier Andersen.

Kan flytte prestisjebygg østover

Selv om verktøykassen er slunken, er det tiltak myndighetene kan gjøre for å snu flyttemønsteret.

Andersen trekker frem de mange motorveiene som omgir bebyggelsen på deler av østkanten i Oslo.

– Her kan man tenke seg ny og forbedret infrastruktur, sier han.

Det er også mulig å flytte prestisjebygg og såkalte symbolbygg østover, mener Andersen. I dag ligger nesten alt av prestisjebygg på vestkanten.

Utdanning er et annet viktig område.

– Middelklassen er opptatt av utdanning, derfor kan det for eksempel være en god idé å flytte skoler med en spesiell fagprofil til østkanten. 

Fokuserer på problemer i øst

Mye av mediedekningen av Oslo bekrefter myter og fordommer om østkanten, og journalistene bruker begreper som «getto» og «den hvite flukten».

– Mediene har stigmatisert ulike bydeler på østkanten. Slik bidrar mediene til å opprettholde bildet av en delt by, sier Andersen.

Artiklene om østkanten er ofte vinklet på problemer, noe vi ikke ser i medieomtalene av vestkanten, fremhever Andersen. Mediesakene fra denne delen av byen handler stort om enklere, lokale forhold.

Når stedsnavn fra vestkanten dukker opp i mediene, er det som regel som en faktaopplysning og ikke for å si noe spesielt om disse stedene, i motsetning til Romsås eller Furuset fra østkanten som knyttes til problemer.

Gjengkriminalitet knyttes til geografiske områder

– Kriminalitet som for eksempel gjengkriminalitet blir ofte knyttet til et geografiske områder i øst. Det samme skjer for eksempel ikke med korrupsjon og kriminalitet i næringslivet, som du nok finner mer av på vestkanten, sier Andersen.

Medieanalysen viser at det samlede «negative» medietrykket er betydelige mye større på østkanten enn på vestkanten.

Referanse:

Righard, Johansson og Salonen (red.): Social Transformations in Scandinavian Cities: Nordic Perspectives on Urban Marginalisation and Social Sustainability. Nordic Academic Press, 2015.

forskning.no ønsker en åpen og saklig debatt. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg. Du må bruke ditt fulle navn. Vis regler

Regler for leserkommentarer på forskning.no:

  1. Diskuter sak, ikke person. Det er ikke tillatt å trakassere navngitte personer eller andre debattanter.
  2. Rasistiske og andre diskriminerende innlegg vil bli fjernet.
  3. Vi anbefaler at du skriver kort.
  4. forskning.no har redaktøraransvar for alt som publiseres, men den enkelte kommentator er også personlig ansvarlig for innholdet i innlegget.
  5. Publisering av opphavsrettsbeskyttet materiale er ikke tillatt. Du kan sitere korte utdrag av andre tekster eller artikler, men husk kildehenvisning.
  6. Alle innlegg blir kontrollert etter at de er lagt inn.
  7. Du kan selv melde inn innlegg som du mener er upassende.
  8. Du må bruke fullt navn. Anonyme innlegg vil bli slettet.

Annonse