Anna Sethne (1872–1961) var en av Norges mest markante pedagogiske lederskikkelser på 1900-tallet. Hun tok sin lærerutdanning rundt 1890 og arbeidet hele sitt liv for en skole der barnets aktivitetstrang og læringslyst skulle få en stor plass i pedagogikken.

Sethne ble overlærer på Sagene folkeskole i Oslo i 1919 og satte der i gang en av de mest omfattende og radikale pedagogiske reformene som har funnet sted i dette landet, i arbeids- og aktivitetspedagogikkens ånd.

Nyskolen

Pedagogikkprofessor Willy Aagre ved Høgskolen i Sørøst-Norge har nylig skrevet boka Folkeopplyseren: Anna Sethne og den norske reformpedagogikken. Der gir han et innblikk i hennes liv og virke, i særdeleshet hennes reformpedagogiske ideer.

Reformpedagogikken kjennetegnes av stor grad av elevmedvirkning og vekselvirkning mellom praktisk-estetiske fag og de teoretiske fagene.

– Selv kalte hun det «nyskolen», en skole der pugging og kateterundervisning ble utfordret av tanker om læringslyst og barns skapende krefter.

– Sethne la stor vekt på å bruke elevenes egne interesser som en avgjørende pedagogiske drivkraft. Barna skulle erfare og finne ut av ting med armer, bein og hode, forteller Aagre.

Refleksiv erfaringsmagi

Reformpedagogikken hadde sin storhetsperiode i Norge fra 1920 til 1940, men hadde også god tilslutning de første par tiårene etter krigen.

Aagre skulle gjerne sett at pedagogikken Sethne forfektet i større grad ble videreført i dag.

– Vi har forlatt et spor vi burde holdt oss i, og befinner oss nå i et pedagogisk uføre. Jeg er livredd for en skole som styres fra oven, der vi ikke tar sjansen på å gi lærerne frihet av frykt for kvalitetsmessige brister.

– Vi ser i dag en klar tendens til at skolen sentraliseres og strømlinjeformes ned til detaljnivå. Da har man kanskje ryggen fri når PISA-resultatene ikke stemmer overens med forventningene, men hva hjelper det, når barnas egen lærelyst temmes? spør Aagre.

– Hva er reformpedagogikkens viktigste potensial?

– Det ligger i dens kompromissløse støtte til den refleksive erfaringens magi, særlig når den vokser til en kollektiv utforskende kraft blant elevene i en klasse, i tett samspill med en lærer som utfordrer, støtter og stimulerer. En slik pedagogikk skaper interesse og arbeidsglød. Den vil aldri dø, men den må utvikles videre i takt med samtida.

– Dessuten trenger man utholdende og entusiastiske talskvinner og -menn for å få større utbredelse enn den har i øyeblikket, sier han.

Åpnet opp for nye strømninger

Sethnes tanker om undervisning og skoleutvikling var inspirert av blant andre den italienske legen og pedagogen Maria Montessori. Sethne var også opptatt av amerikansk reformpedagogikk, slik den ble utformet av John Dewey.

I 30 år redigerte Sethne Norges Lærerinneforbunds blad, Vår skole. Gjennom redaktørrollen fikk hun stor innflytelse i spredningen av de nye pedagogiske idéstrømningene:

– Som redaktøransvarlig for Vår skole sørget hun for at mange andre lærerinner også begynte å skrive om faglige spørsmål. Et eksempel var at hun fikk lærerinner til å lese gjennom franske, tyske og engelskspråklige tidsskrifter og deretter formidlet dette videre til lesere, sier Aagre.

Sethne brakte også videre et feministisk og et sosialt engasjement fra kvinnesakspionerer som Anna Rogstad, Anne Holsen og Dorothea Schjoldager:

– Hun hadde et nært forhold til forskningen som hennes kollega Helga Eng gjorde på Lakkegata skole. I allianse med andre lærere og organisasjonsledere var hun en sentral drivkraft bak opprettelsen av Pedagogisk forskningsinstitutt, der Helga Eng ble vår første professor i 1938, forteller Aagre.

– Et unntaksmenneske

Aagre kaller Sethne «et pedagogisk unntaksmenneske» og mener det nesten er ufattelig hva hun klarte å utrette:

– Når vi vet hva rollen som overlærer krever i seg selv, må vi for hennes del også plusse på flere andre krevende oppgaver i løpet av de 18–19 årene hun ledet Sagene folkeskole, forteller han.

I 1932 ble hun ridder av 1. klasse av St. Olavs orden. 24 år seinere mottok hun Oslo bys høyeste utmerkelse, St. Hallvard-medaljen. Den siste artikkelen hun skrev, ble publisert en måned før hun døde i sitt hjem den 26. april 1961.