Til daglig forsker Janne Stigen Drangsholt på britisk samtidslyrikk ved Universitetet i Stavanger. Hun tok doktorgraden på den britiske lyrikeren Ted Hughes, og jobber nå med hvordan engelske diktere skriver om steder og landskap.

Men som litteraturforsker er det så klart veldig fristende selv å bli forfatter. Førsteamanuensen har så langt kvittert ut to skjønnlitterære bøker.

I 2011 debuterte hun med romanen Humlefangeren. I fjor entret Ingrid Winter – av en litteraturanmelder beskrevet som «Bridget Jones’ mer etablerte norske kusine» – litteraturen i boken Ingrid Winters makeløse mismot.

Men Janne Stigen Drangsholt har mer å fylle dagene med. Hun har lenge småpratet om kultur i NRK-podkasten «Janne & Jostein show» sammen med programleder Jostein Gjertsen. I fjor ble det til et helgeprogram på NRK P2.

Og så skriver hun for Aftenposten innsikt.

Nevnte vi at hun også har mann, tre barn og et rødt hus fra 1919?

– Du får ett års forskningsopphold i utlandet. Hvor vil du dra og hvorfor?

– Smith College, Northampton, USA. Delvis på grunn av arkivene deres. De har alle manuskriptene etter lyriker Sylvia Plath, som jeg har jobbet en del med, og delvis på grunn av biblioteket der. Man kan sitte dagen lang og jobbe uforstyrret i et stort og vakkert rom med masse lys. Det er magisk.

– Hva ser du helst på TV, Farmen eller Forsker grand prix?

– Akkurat nå ser jeg på sesong tre av Silicon Valley og Billions.

– Hva synes du er morsomst, å undervise eller å forske?

– I utgangspunktet liker jeg godt blandingen mellom forskning og undervisning, for jeg trives godt med de naturlige tidsfristene som undervisningen gir. Og jeg liker å møte andre mennesker. Men hvis jeg skulle valgt, ville det nok blitt forskning.

– Hvilke tre vitenskapshelter ville du invitert til firestjerners teselskap?

– Marina Warner, Terry Eagleton og Catherine Pickstock. Alle disse er teoretikere som jeg stadig vender tilbake til.

Warner er britisk kulturhistoriker og forfatter. Hun fikk Holbergprisen i fjor for arbeidet sitt med fortelling og myter og hva de sier om vår samtid.

– Arbeidet hennes viser hvor viktig fortellingen er for hvordan vi tenker på oss selv som individ og samfunn, og hun skriver på en måte som gjør at du ikke trenger å være akademiker for å lese bøkene hennes.

Eagleton er også britisk, men filosof og litteraturviter. Ifølge Wikipedia blir han kalt en akademisk revolusjonær.

– Han har litt av de samme styrkene som Warner, og han tar også for seg en del av de samme tingene – mytene og fortellingenes sentrale plass i vår kultur – men fra et litt annet perspektiv.

– Pickstock er teolog og filosof og tilhører den bevegelsen innenfor teologi og kristendom som heter «radikal ortodoksi», en bevegelse som vil tilbake til det tradisjonelle og som kritiserer det sekulære. Hun har utrolig interessante tanker om religiøst språk og ritualer.

– Men man skal jo helst ikke møte heltene sine, så det beste er nok heller å invitere noen venner og la vitenskapsheltene være i fred. Den teoretikeren jeg har lest aller mest av er Martin Heidegger, men han virker slitsom å forholde seg sosialt til.

Faguttrykk du elsker?

– Da jeg studerte var det vitenskapelige språket hardt, klinisk og strengt, og folk brukte lange og kompliserte setninger for å si ting som ikke alltid var lange og kompliserte i seg selv.

– Men etter at jeg begynte å lese Marina Warner skjønte jeg at det slett ikke må være slik.

– Så jeg elsker kanskje ikke konkrete faguttrykk, men en type språk som fremstiller kompliserte tanker på et så likefremt vis som mulig. Det vil ikke si at man skal forenkle, men man skal heller ikke gjøre ting vanskeligere eller mer uforståelige enn nødvendig.

Faguttrykk du hater?

– Jeg hater vel ikke noen faguttrykk, tror jeg, men det er mange ord innenfor akademia som irriterer meg. «Synergi» og «innovasjon», for eksempel. Jeg er usikker på om de egentlig hører hjemme i akademia.

Nobelpris eller verdens beste mamma?

– Noe av problemet ved vår egen samtid er vel at vi vil være både verdens beste pappa eller mamma, samtidig som vi vinner Nobelprisen, deltar i Birkebeineren og lager all mat fra bunnen.

– Naomi Wolf skriver om «the myth of self-perfection» og selv om hun er mest opptatt av skjønnhetsidealet, så kan det overføres på hvordan vi ser på livet generelt.

– Vi kan klare alt. Og dette sier jeg samtidig som jeg selv tror at jeg kan klare begge deler. Sånn er det å leve et liv i fornektelse.

Finnes det noe positivt å si om tellekantsystemet?

– Det lager jo rimelig klare retningslinjer, slik at det for eksempel kan være lettere å planlegge et professorløp. Jeg tror også at det kan virke forebyggende mot forskjellsbehandling og at det kan være positivt for likestilling. Men jeg synes samtidig at det er lagt opp litt for snevert, særlig fordi systemet ikke premierer forskningsformidling i ikke-vitenskapelige kanaler.

– Hvilket paradigmeskifte eller vitenskapelig funn skulle du ønske at du hadde vært en del av?

– Dette spørsmålet får meg til å føle meg passiv, for jeg har egentlig ikke noe ønske om å være del av verken noe paradigmeskifte eller vitenskapelig funn. Jeg håper noen leser og får noe ut av forskningen min.

Kvalitativ eller kvantitativ metode?

– Kvalitativ. Utvilsomt.