Siden 1970-tallet har store forlag kjøpt opp og dannet en rekke tidsskrifter. De har også slått seg sammen. Resultatet er svære selskaper som kontrollerer stadig mer av den vitenskapelige publiseringen.

Det går ut over forskere, hevder forfatterne av en ny studie om vitenskapelig publisering.

– Forlagene har enorme inntekter, sier Vincent Larivière, en av forskerne, i en pressemelding.

Han stiller spørsmål ved at en god del av pengene til forskningsinstitusjoner havner i lomma på forlagene. Tidsskriftene får artiklene gratis av forskerne, men når de er trykket må folk betale for å lese dem.

• Les også: Er tidsskriftets tid forbi?

Larivière og kollegene fra kanadiske University of Montreal har sett nærmere på hvem som eier tidsskriftene. De tok utgangspunkt i artikler i databasen Web of Science, der mye forskning er registrert.

De fant at de fem forlagene Reed-Elsevier, Springer, Wiley-Blackwell, Taylor & Francis og Sage utgir mer enn halvparten av artiklene i fagområdene naturvitenskap, medisin, samfunnsfag og humaniora.

Makt

De fem store gikk fra å publisere 20 prosent av de vitenskapelige artiklene registrert i Web of Science i 1973, til mer enn 50 prosent i 2013.

To tredjedeler av tidsskriftene innen kjemi, psykologi og samfunnsfag tilhører nå disse forlagene. Noen av dem er svært anerkjente tidsskrifter.

• Les også: Eksplosiv økning i åpen publisering

I år endte også verdens mest siterte tidsskrift Nature der, da eierne slo seg sammen med Springer.

Dermed har forlagene fått stor makt i forskningsverdenen. For selv om det finnes mange kanaler for publisering, er det disse forlagenes tidsskrifter mange forskere ønsker å presentere funnene sine i.

Penger

Noen bekymrer seg for manglende konkurranse når forlagene blir store, ifølge Nature. Om noen forlag eier det meste, kan de ta de prisene som passer dem for tilgang til tidsskriftene.

Det er uenighet i forskermiljøer om hvor mye nytte de store forlagene gjør. De kan effektivisere redigering og distribuering. Men i dag kan forskerne like gjerne formidle på nett som på papir, og kostnadene knyttet til publisering er mindre.

• Les også: Liksom-forskning godtatt av mer enn 150 tidsskrifter

Hva trenger vi egentlig forlagene til, spør de kanadiske forskerne i sin artikkel i tidsskriftet PLOS ONE, som for øvrig lar deg lese artiklene gratis.

Avhengige av tidsskriftene

I noen fagområder er publiseringen mer spredt: Forskere i humaniora formidler oftere funnene sine i bøker og nasjonale framfor internasjonale tidsskrifter. Også biomedisinsk forskning og fysikk forholder seg i mindre grad til de store forlagshusene, fant de kanadiske forskerne.

Mange har tatt til orde for å redusere makten til forlagene ved å publisere andre steder. Enkelte forskere har forsøkt å boikotte forlagene og tidsskriftene deres. Men det er vanskelig fordi de samtidig er avhengige av dem, mener Vincent Larivière.

Norske forskningsinstitusjoner får for eksempel mer penger fra myndighetene dersom de publiserer i tidsskrifter som er høyt rangert i det såkalte tellekantsystemet. En del av disse tidsskriftene eies av de store forlagene.

– Så lenge forskere er avhengige av publisering i tidsskrifter som blir mye sitert for å få stillinger, finansiering og anerkjennelse fra kolleger, vil de store, kommersielle utgiverne beholde grepet om det akademiske publiseringssystemet, sier Larivière.

Referanse:

Vincent Larivière, Stefanie Haustein og Philippe Mongeon: The oligopoly of academic publishers in the digital era, PLOS ONE 10. juni 2015.