Saken er produsert og finansiert av NILU - Norsk institutt for luftforskning - Les mer
Luftprøvetakere på Zeppelin-observatoriet på Svalbard, 474 meter over havet. Observatoriet befinner seg på 79 grader nord i et urørt, arktisk miljø, langt unna vesentlige forurensningskilder. Flere av prøvene herfra havner i Miljøprøvebanken.

Setter miljøgifter i banken

I Miljøprøvebanken samles det hvert år inn tusenvis av prøver fra dyr, jord, vann, planter og luft. Prøvene oppbevares nedfryst, slik at de kan brukes til fremtidig forskning på miljøgifter.

21.10 2015 05:00

Ordet «miljøgifter» bringer fort tankene til ekle, grønnaktige utslipp eller stinkende fabrikkrøyk. Men slik er det ikke, nødvendigvis.

De fleste miljøgifter er usynlige deltagere i hverdagslivet ditt og omgir deg til enhver tid. Andre miljøgifter er så flyktige at de kan sveve med vinden i hundrevis av kilometer før de avsettes og forskerne finner dem igjen.

– Miljøgifter i luft har liten direkte effekt på din og min helse, sier seniorforsker Martin Schlabach ved NILU – Norsk institutt for luftforskning.

– Men miljøgiftene kan fraktes med lufta og avsettes andre steder, på bakken eller på havet, og da kan de bli spist av dyr eller fisk. Dermed kommer de inn i næringskjeden, og til sist inn i oss mennesker. Derfor er vi opptatt av å følge med på dem.

Langt fra folk

Schlabach og andre NILU-forskere bidrar til å kartlegge miljøgifter i Norge, blant annet gjennom overvåkning. Ulike luftprøver blir samlet inn og analysert for å finne kjente og ukjente kjemikalier i naturen.

Miljøovervåkningen foregår ved de forholdsvis avsidesliggende observatoriene Zeppelin på Svalbard, Birkenes i Aust-Agder, Trollhaugen i Dronning Maud Land i Antarktis og Alomar på Andøya i Nordland.

Schlabach forklarer at hovedgrunnen til at målingene foretas langt fra mulige forurensningskilder er at man må kunne fastslå ulike stoffers potensial for atmosfærisk langtransport – det vil si stoffets evne til å bevege seg gjennom atmosfæren fra potensielle utslippsområder til steder langt unna kildeområdene.

Ifølge den internasjonale miljøavtalen Stockholm-konvensjonen er langtransport ett av kriteriene som må oppfylles for at et stoff skal kunne klassifiseres som en miljøgift.

Frosne prøver i banken

Det at noen miljøgifter kan transporteres over store landområder langt vekk fra der de produseres og/eller slippes ut, og havne i for eksempel Arktis, er også årsak til noen helt spesielle luftprøver. 

– Hvert kvartal tar vi et fast luftprøvetakingssett på Zeppelin og Birkenes, forteller forsker Anne Karine Halse.

– Vi bruker tre ulike typer luftprøvetakere begge steder, men når de kommer hit til laboratoriet, analyserer vi dem ikke. I stedet pakker vi dem om og sender dem videre for lagring hos Miljøprøvebanken.

I Miljøprøvebanken samles det hvert år inn tusenvis av prøver fra dyr, jord, vann, planter og luft. Prøvene oppbevares nedfryst, slik at de kan brukes til fremtidig forskning på miljøgifter. Miljøprøvebanken ble opprettet i 2012 og ligger i kjelleren på Forskningsparken i Oslo.

Miljøgifter gjennom tidene

Prøvene Halse og andre sender inn til Miljøprøvebanken er tenkt som en slags tidskapsler. Det tar nemlig tid å finne ut om et stoff er en miljøgift eller ikke. Forskere trenger Miljøprøvebanken for å kunne se tilbake på tidstrender for ulike miljøgifter, forklarer Halse.

– Hvis vi i 2035 definerer et stoff som en miljøgift, kan vi hente ut ulike prøver fra tidligere år og se når stoffet først dukket opp, i hvilke prøver, hvordan nivåene har endret seg fra år til år og forhåpentligvis også finne ut hvor det kom fra, fortsetter hun.

– Så langt fram i tid er det også sannsynlig at vi har fått bedre instrumenter eller nye testmetoder, som kan fortelle oss enda mer om de ulike stoffene.

Ulikt utstyr for ulike stoffer

Luftprøvene til Miljøprøvebanken tas altså med tre ulike typer luftprøvetakere, to såkalt passive og en aktiv. Luftprøvene tas på samme måte og på samme tidspunkt ved begge observatoriene og er dermed direkte sammenlignbare.

Grunnen til at prøvene tas med tre ulike luftprøvetakere, er ifølge Halse for å fange opp miljøgifter av ulik flyktighet. De mest flyktige vil være i gassform, mens andre er bundet til partikler.

– I tillegg vil noen være semiflyktige, det vil si at de både kan være i gassfase og bundet til partikler – avhengig av blant annet temperatur, sier Halse.

For å sikre at det er nok materiale til fremtidige tester, har NILU til enhver tid hengende ute 12 av hver av to ulike passive luftprøvetakere (til sammen 24 passive prøver). I tillegg tas det prøver med den aktive luftprøvetakeren i samme tidsrom som de passive.

Passiv og aktiv

Halse viser fram den første typen prøvetaker, som kalles XAD-PAS.

– Dette er den første av de to passive prøvetakerne våre, forklarer hun.

– Den fanger opp de aller flyktigste miljøgiftene vi kjenner til i dag. Prøvetakeren ser ut som et metallrør, og inni henger en sylinder fylt med ørsmå uoppløselige harpikskuler laget av et stoff som kalles XAD-2. I løpet av de tre månedene prøvetakerne henger ute, fester de flyktige miljøgiftene seg til kulene.

Den andre passive prøvetakeren minner om en ufo. Den heter PUF-PAS – populært kalt «puffen». Navnet kommer fra svampskiva i midten – filteret – som består av polyuretanskum.


Forsker Anne Karine Halse demonstrerer montering av prøvetakeren PUF-PAS – populært kalt «puffen».

PUF-PAS fanger opp semiflyktige organiske forbindelser fra lufta, som for eksempel miljøgiften PCB, utfasede eller regulerte plantevernmidler (blant annet DDT) og også en del av de nyere miljøgiftene forskerne ikke vet så mye om ennå. «Puffene» henger også ute i tre måneder av gangen før de pakkes sammen og sendes inn.

– Den siste prøvetakeren vår er litt annerledes, forteller Halse.

– Digitel-prøvetakeren er aktiv, det vil si at den ikke bare henger der og tar imot det som kommer svevende forbi. I stedet suger den inn luft ved hjelp av en pumpe og fanger partiklene som følger med på et glassfiberfilter. Vi skifter filtrene i disse hver 14. dag, så til sammen ender vi med seks filtre i hver prøvetakingsperiode.

Vet mye, vil vite mer

Forskerne kjenner nivåene av de vanligste miljøgiftene, de som allerede er forbudt eller regulert, og i mange tilfeller enten faset ut eller i ferd med å bli det. Eksempler på disse er plantevernmidlene DDT og HCB, samt stoffet PCB som blant annet ble brukt i vinduer, elektrisk utstyr og bygningsmaterialer.

Like fullt er det viktig å fortsette arbeide med å kartlegge disse miljøgiftene, da forskerne fortsatt ser forhøyede nivåer av dem – enten fra historiske utslipp, eller fra pågående kilder man da må forsøke å finne ut av.

De nye miljøgiftene, derimot, vet Halse og forskerkollegaene langt mindre om. Og nettopp fordi disse stoffene er nye er de heller ikke regulert, så luftprøvene så langt viser stadig høyere nivåer av for eksempel nye plantevernmidler, nye bromerte flammehemmere, fosforflammehemmere, fluorerte forbindelser (PFAS-er), oxy- og nitro-PAH-er, klorparafiner og siloksaner.

– Mange miljøgifter finnes i dagligdagse ting du og jeg bruker hele tiden, forteller Halse.

– Som for eksempel i hudkremer, i emballasje og i elektronikk. Det er en stadig utvikling, og vi oppdager stadig nye stoffer i prøvene våre. Men fra vi finner noe og til en eventuell regulering er på plass, kan det ta 10–15 år med overvåkning, forskning og utredning.

– Det vi slipper ut i dag, ser vi ikke nødvendigvis konsekvensene av før om lang, lang tid. Og det er nettopp der Miljøprøvebanken kommer inn.

forskning.no ønsker en åpen og saklig debatt. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg. Du må bruke ditt fulle navn. Vis regler

Regler for leserkommentarer på forskning.no:

  1. Diskuter sak, ikke person. Det er ikke tillatt å trakassere navngitte personer eller andre debattanter.
  2. Rasistiske og andre diskriminerende innlegg vil bli fjernet.
  3. Vi anbefaler at du skriver kort.
  4. forskning.no har redaktøraransvar for alt som publiseres, men den enkelte kommentator er også personlig ansvarlig for innholdet i innlegget.
  5. Publisering av opphavsrettsbeskyttet materiale er ikke tillatt. Du kan sitere korte utdrag av andre tekster eller artikler, men husk kildehenvisning.
  6. Alle innlegg blir kontrollert etter at de er lagt inn.
  7. Du kan selv melde inn innlegg som du mener er upassende.
  8. Du må bruke fullt navn. Anonyme innlegg vil bli slettet.

Annonse

Dette er miljøgifter

For at et stoff skal kunne klassifiseres som en miljøgift, må det:

  • Ha potensiale for langtransport, det vil si at det kan bæres med vind og vær langt av sted
  • Være vanskelige å bryte ned i naturen
  • Ha evne til å hope seg opp i levende organismer – såkalt bioakkumulering
  • Være giftige og føre til skade på dyrs og menneskers helse

Historien om et forbud

Bromerte flammehemmere (PBDE) er ett eksempel på en gruppe stoffer det tok mange år og utallige prøver å få karakterisert som miljøgift, og deretter regulert. Seniorforsker Martin Schlabach forteller at PBDE først ble brukt i kommersiell produksjon av brannhemmende materialer i 1965. Etter hvert fant man ut at PBDE-stoffene er skadelige for miljøet, i tillegg til å kunne senke fruktbarhet og være farlige for fostre. 

I 1987 fant svenske forskere PBDE i arktisk fisk, og i 2001 fant norske forskere høye konsentrasjoner i fisk fanget i Mjøsa og i vann på Bjørnøya. Heldigvis hadde forskere fra Norsk institutt for vannforskning (NIVA) tatt prøver fra fisk i Mjøsa gjennom mange år, og disse prøvene kunne man derfor bruke til å kartlegge kilder, spredning og bioakkumulering.

Fra 2004 startet forbudene mot produksjon av enkelte typer PBDE, og i 2009 ble all bruk av PBDE-blandinger forbudt av EU. PBDE har vært inkludert i luftmålingene ved NILUs observatorium Zeppelin på Svalbard siden 2006, men forsker Pernilla Bohlin Nizzetto forteller at de foreløpig ikke har sett noen signifikant nedadgående trend for PBDE i luftprøvene fra Svalbard etter forbudet.