Det har ikke alltid vært lett å snakke breit østlandsk i Oslo. I butikken skjønte ikke kassadama hva en bærapåsa var. Folk forsto ikke at han jeg snakka om var bilen. På nordisk grunnfag var det vestlandsdialektene som gjaldt.

Folk trudde jeg var fra Toten, Moss eller en raddis som faket a-endinger. Men det jeg snakka var eikværing, ei dialekt fra Nedre og Øvre Eiker.

De fleste som reiser ut, normaliserer språket sitt, mister tonefallet, legger av seg trøkket på første stavelse, n og a foran egennavn, som i n’Åge og a’Kari. Sønnen min trodde lenge at besteforeldrenes nabo het Någe, fordi det var slik det ble sagt.

Jeg holdt fast så lenge jeg kunne. Men Oslo-språket har sniki seg innpå. Nå kan jeg si sjøl og selv i samme setning. Begynner breit og slutter fint.

Fævvel på Stortinget

På begynnelsen av åttitallet var det ingen som snakka breit i det offentlige rom, med unntak av når Aud Schønemann spilte vaskekjerring eller Arve Opsahl var full på revyscenen.

Men også det har sniki seg innpå. Da jeg hørte daværende landbruksminister Dag Terje Andersen si fævleinfluensa fra Stortingets talerstol, fikk jeg tårer i øya. Og det kom tross alt skarpe reaksjoner på at en NRK-ansatt måtte til logoped for å bli kvitt fredrikstad-l-ene sine.

Det kan se ut som om interessen og aksepten for breie østlandsdialekter øker. Det finnes blant annet grupper på facebook der folk legger ut dialektord og lager lister. Dokumenterer ord de gamle sa, og hva vi sier nå. Og diskuterer om det er dialekt eller ikke.

Østlandsk fellesskap

Etter mange år i Oslo og møter med folk fra andre plasser på Østlandet har jeg skjønt at vi fra Eiker deler mange dialektord og snakkemåter med folk fra Fredrikstad og Larvik. Og det nordiske grunnfaget ga kunnskap om vikværsk, talemålet som Østfold, Vestfold, deler av Telemark, Romerike, Oslo Øst og nedre Buskerud deler.

Vi har alle jamvekt og sier værra og gjørra, men kaste og spise. Vi har tjukk l og sier guttær. Vi har trøkk på første stavelse og ofte lang vokal i framlyd – som iiiikea og aaaavis.

Mange ting jeg trudde var lokaldialekt, som æ-en som dukker opp i himmærn, guttær og hjælp, er urgamle og brukes av flere enn oss. Sammentrekninger er vanlig overalt, men virker lokalt, når arbeid blir til arbe og nei gud blir til næggu.

Men noe må da være eikværing?

Møte med ordboka

Jeg lagde ei liste over alle orda jeg mener er eiker-dialekt. Og krysset så vekk alle ordene jeg mistenker for å være mer utbredt enn i Eiker-bygdene.

Så dro jeg opp på Norsk Ordbok og møtte prosjektleder Åse Wetås. Hun er vestlending, men bor i Drammen, og har hele ordboka å øse fra. En ypperlig kompetanse for å finne fram til de helt spesielle eiker-ordene.

Norsk Ordbok skal dokumentere det norske folkemålet - og gi ikke mindre enn en uttømmende oversikt av ord i de norske dialektene. Når ordboka er ferdig i løpet av året, skal den inneholde mer enn 300 000 ordartikler.

Blant dem må det være mange eikværske godbiter?

Dialektdreping

Varastyret, spør jeg – det må da være eikersk? Å ha noe på varastyret betyr å ha litt ekstra i bakhånd.

Åse må slå opp i den digitale ordboka. Der står det: varastyret, registrert i Seljord allerede i 1786! Men det er også brukt i Østfold, Vestfold, Oslo, Bærum, til og med Ivar Aasen skrev det ned.

OK, jeg skyter hardere. Jåt. Det har jeg aldri hørt andre steder.

Vi strever med stavemåten, for jeg har jo aldri skrivi ordet før. Skal det være ljot, jot, jote eller jåt. Åse finner ordet, men ikke akkurat slik vi bruker det. Hos oss betyr jåt pretensiøs, men ellers i landet betyr det halvtomsete. Vel, en egen betydning av et ord er da noe.

Å hevle seg. Du faller, men mens du gjør det, klarer du å ta deg inn, sånn at du ikke faller eller i hvert fall lander på en måte som skader deg mindre.

Neida, sier Åse. Tast, tast og klikk, klikk. Ordet kommer opp i Norsk Ordbok og er brukt både her og der. Til og med av Prøysen.

Da kommer jeg på et uttrykk som har ført til flere misforståelser: jeg skal gjøra det i stad. Og det betyr framtid, altså at jeg skal gjøra det litt seinere.

Ordboksjef Åse tar livet av den også. Det uttrykket bruker de så langt sør som Kristiansand.

Mellom Drammen

Vi sier ofte mellom i stedet for gjennom, mumler jeg. Vi kjører mellom Drammen.

Bingo! Det har også Åse observert er et lokaluttrykk. Riktignok har det videre utbredelse enn Eiker, men ikke så langt – bare noen få mil avgårde. Vi går aldri gjennom, bare mellom døra, skauen og livet.

Men jeg skulle ønske norsklærerne i Eiker, som antagelig er innflyttere, visste det. At når småbarna sier og skriver mellom, så er det uttrykk for en språklig tvist, en fin dialektperle – noe som må pusse og bevares, ikke utryddes gjennom terping på riktig bruk av gjennom og mellom. Det er vanskelig å se mellom fingrene på slik språklig uforstand.

Vi har ikke føtter. Etter en fulltreffer er jeg sikker på at fotløsheten i Eiker må være bare vår. Vi har vondt i beina, og er folk spesielt interessert, kan vi jo fortelle at vi har vondt nederst i beina.

Åse er tilbake i killermodus. Å si beina om føttene er relativt vanlig.

Heller ikke ålbågan er eikersk. Hæsjen er visstnok helt alminnelig. Anterert er bare en variant av alterert, drunte – halvsove - gjør visst folk over hele Østlandet. Og på flere steder i Eiker ble folk delt opp i nerraforringer og oppaforringer.

Stakkars barn uten hinketakke

Hinketakke, sier jeg og husker den flate, harde gummileken vi brukte da vi hoppa paradis. Først i seinere tid har jeg skjønt at barn i resten landet må nøye seg med stein med uforutsigbare kanter.

Se det, hinketakke har Åse aldri hørt om. Den er vår.

Vi går videre gjennom ord for ord, som viser seg å bli brukt over større språkområder enn de to kommunene i Nedre Buskerud. Men jeg kan servere Åse et Eiker-ord til: merrasig.

Hu snakker i ett merrasig – da snakker hun mye og uten pauser.

Det ordet har aldri Åse hørt om, og ingen har dokumentert det for ordboksredaktørene på Universitetet i Oslo.

Jeg blir merkelig stolt. Og kommer til å bruke ordet i ett merrasig framover.

Muntlig virker lokalt

Men hvorfor trur vi at så mange ord er helt lokale og del av dialekta vår?

Ordeksperten kan forklare:

Mange ord ser vi aldri skriftlig, men hører dem bare muntlig. Dette er gjerne ord som ikke brukes i de store sammenhengene eller på den mer offisielle arenaen.

For eksempel ordet mævle. Det ordet bruker du når du er hjemme hos deg sjøl og forsyner deg av påleggspakka, men dropper brødet. Du mævler ikke ute på restaurant eller i selskap hos andre. Jeg har aldri sett mævle på trykk. Men ordet er i bruk overalt.

Ordene vi aldri ser i skrift eller hører i offisielt språk, tror vi gjerne er lokal dialekt.

Hvor lokalt er lokalt?

Jeg kom til møtet med Åse med et ønske om å finne helt lokale Eiker-ord. Den samme jakten gjøres av språkinteresserte på Facebook som oppfatter sine ord som helt lokale.

Så hvor lokalt må et ord være for at det er virkelig lokalt?

Noen ord trur vi er lokale, men har kommet langveis fra. Åse henter fram ordet malisiøs, som betyr ondskapsfull, trassig eller listig. Det brukes på mange steder i Norge og sies på mange måter: maliskjørs, malsjyrs, malle, malesjøsk og til og med møllesjarsk. Men det kommer altså fra det franske malicieux. Ordet er registrert i bruk første gang i Bergen i 1865, men er antagelig eldre, og har spredd seg utover Norge i et uttall av tilsynelatende helt lokale former.

Men det brukes bare i hverdagsspråket, det er ingen som står på Dagsrevyen og sier møllesjarsk.

Men noen ord er superlokale, forteller Åse. De oppstår i en familie og du bruker dem bare der. Disse ordene overlever sjelden mer enn en generasjon eller to.

Så har du noen ord du deler med et litt større fellesskap. Og sånn går det videre i lag på lag.

Og hun kommer med et trøstens ord, der jeg sitter med den skrinne lista på tre ord fra Eiker.

Selv om ord også finnes i bygdene, kommunene og til og med fylkene rundt, er det ikke feil å oppfatte dem som lokal dialekt. Ordene er lokale, de er bare ikke eksklusive for bygda.

De døde Eiker-ordene

Åse blar opp ord fra Norsk Ordbok som er registrert på Eiker.

Hun ramser opp: skromling - for skumring, smotte – for buksesmekk, lepatrask – om en person med store lepper, svettesotgras – om planten storkenebb, vedlån – for vedstabel.

Jeg har ikke hørt om noen av dem. Antagelig er det ord som har dødd ut for lengst.

Betyr orddød og mediepåvirkning at dialektene forsvinner?

Det er heller slik at dialektene regionaliseres, forteller Åse.

Forskning gjort av blant annet professor Unn Røyneland på Universitetet i Oslo viser at dialektene fra småstedene blir likere dialekta i den nærmeste storbyen.

Dessuten forsvinner tradisjonsordene ut når folk endrer vaner. Når folk kjøper middagen sin i frysedisken på Rema, i stedet for å lage den sjøl sammen med ungene, forstummer praten om kjøkkenredskaper og tradisjoner. Når ingen lenger sylter og safter, eller kjøper slakt og parterer kjøttet, mister vi også ordene.

Det slår meg at vi sørger bare over noen av de bortkomne orda. Det er nok ikke mange på Eiker som savner ord og uttrykk fra tømmerfløtinga. De forsvant ut av bruk da tømmeret gikk over til å bli fraktet med bil fra begynnelsen av forrige århundre. Tidligere generasjoners ord er vi ikke bekymret for. Men vi er nostalgiske over tapte ord fra vår egen barndom.

Høyere status

Ønsket som dialektentusiastene på Facebook har om å dokumentere ord fra eget sted, er en god ting for breit østlandsk. Det er viktig å dokumentere de muntlige, lokale ordene. Språkinteressen kan heve statusen på dette uglesette talemålet.

Dialektene rundt Oslo har dessverre forferdelig lav status, bekrefter Åse. Og folk i disse områdene har sjøl hatt liten stolthet over måten de snakker på.

Hun forteller at Drammens Tidende hadde et helgebilag som hette Hælja. Men det synes folk var støtende å se i skrift, selv om de sjøl sa hælja aldri så mye.

Mange folk har forestillinger om at et ord bare eksisterer hvis det finnes skriftlig eller om det står i ei ordbok. Hvor ofte har vi ikke hørt at et ord ikke er gyldig eller ikke finnes, fordi det ikke står i ordlista?

Det norske språket kan tøyes og bøyes i alle retninger, og vi kan sette sammen ord når vi trenger det. Ingenting er forbudt, mener ordboksjefen. Hun beklager den voldsomme og kanskje ufortjente autoriteten ordbøker har fått over hva som er lov eller ikke.

Perfekt, jeg sender ei mental hinketakke midt i fleisen på folk som i et merrasig prøver å kue oss som snakker breit østlandsk. De skal få mellomgå.