Tall kan spre frykt, og stadig vekk kommer debattinnleggene og overskriftene om muslimsk flertall i Norge. De som er redde for islam og hvordan denne religionen kan påvirke Norge, bruker tall til å svartmale opp et fremmed Norge om 30-40-50 år. Et Norge med muslimsk flertall og gammeldags styre.

Men det er ikke politisk redsel som gir de mest nøyaktige scenarioene. For hvor mange muslimer er det i Norge i dag, og hvor mange er det om femti år?

Faktum er at verken forskere eller deres søstre statistikerne vet hvor mange muslimer vi har i Norge i dag. Men de beregner og teller.

Hvorfor er det så vanskelig å telle en muslim?

Maks 194 000

Ei ny bok handler om å telle religiøse mennesker i Norge. Den kommer fra Stiftelsen Kirkeforskning og har tittelen Religionsstatistikk og medlemsforståelse. Shoaib Sultan har skrevet kapittelet ”Medlemskap i norske moskeer”.

Boka viser at den enkle øvelsen telling blir vanskelig når det gjelder religion.

I likhet med Statistisk sentralbyrå, slår Sultan fast at vi har ikke nøyaktige tall på antall muslimer i Norge. Grunnen er at våre myndigheter og statistikere ikke fører lister over hva hver av oss tror på. Det er bra for religionsfriheten og vår rett til å tro på det vi vil,

Forskerne må altså regne seg fram til vår religiøse tro. Det gjør de ved å se på religionen i landet foreldrene kommer fra og på antall medlemmer i trossamfunn.

Hvis vi bruker den første måten, er det 194 000 muslimer i Norge i dag - utfra antallet innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre fra muslimske land. Dette ifølge SSB.

Hvis vi heller tar utgangspunkt i medlemskap i islamske trossamfunn, så er det 106 700 muslimer i Norge. Dette ifølge Sultan.

Det vil si at 55 prosent av innvandrere med muslimsk bakgrunn i Norge er medlem av et islamsk trossamfunn. Det er lavere enn oppslutningen rundt den norske statskirken.

Er jeg en kristen?

Men begge tallene er unøyaktige. For folk passer ikke inn i store bokser.

Jeg er selvsagt ikke kristen bare fordi mine foreldre er født i et land der kristendommen er den vanligste religionen. Og mange er medlem av den norske statsskirken av vane eller fordi de aldri har fått meldt seg ut.

For iranere i Norge gir ikke fødeland riktig informasjon om religion. De kommer fra et muslimsk land, men mange av dem er ikke muslimer. Det samme gjelder innvandrere fra det muslimske Kosovo.

Med fødeland som utgangspunkt blir heller ikke norske som har blitt muslimer fanget opp. Selv om det er ikke mange av dem, skriver Sultan, og angir et makstall på 1000.

Hva betyr medlemskap?

Tall med utgangspunkt i hvor mange som er medlemmer av et islamsk trossamfunn blir heller ikke særlig nøyaktige. For det rommer feil i begge retninger.

Det kan vise for mange muslimer, fordi folk er medlemmer uten å tro eller bare tror litt.

Hvis du som barn ble registrert som medlem av dine foreldre, kan det være enklere å bli passivt stående som medlem enn aktivt melde deg ut. Så slipper du de familiekranglene.

Mange forbinder også religion med tradisjon. Det kan oppleves som en fin ting å være medlem av statskirken eller moskeen, og møte opp til jul og barnedåp og id og en fredagsbønn i ny og ne, uten at de er så veldig religiøse.

Trossamfunnene selv får statlig støtte basert på medlemmer, så de har ingen interesse av å luke ut noen.

Så medlemstallene kan romme mange som slett ikke er aktivt religiøse.

Men tallene kan også være for lave, for det er mange muslimer i Norge som er skeptiske til å registrere seg som muslim.

De kommer fra land der de har dårlig erfaring med å stå på offisielle lister over religiøs tilknytning. Muslimske bosniere for eksempel opplevde under borgerkrigen at slike lister kunne føre til arrestasjon og død.

Vi vet altså ikke sikkert. Forskere og statistikere operer med tall som er langt mindre skremmende enn de islamredde byr på. Men tallene er ikke sikre, og usikkerheten gir spillerom for tallkunstnerier basert på frykt.

Kan vi ikke bare spørre?

Så hvorfor kan vi ikke bare spørre folk i Norge om de er kristne, muslimer eller noe helt annet?

Selv om ikke statistikerne har lov til å lage offisielle lister over folks tro, så kan vel forskerne gjøre jobben?

Problemet ligger i spørsmålet.

For hvis noen spør deg om du er kristen i Norge, er den som spør ute etter om du tror på Gud eller enda sterkere: om du praktiserer denne troen. Jeg ville svart nei på det spørsmålet.

Men slik er det ikke i andre kulturer. Jeg har bodd og reist mye i tre sterkt religiøse land: USA, Filippinene og Iran. Og jeg har ofte blitt spurt om min religion. Jeg har lært at de som spør ikke egentlig er ute etter min aktive tro, men at det handler om kulturbakgrunn.

I USA betyr spørsmålet ofte hvilket kirkesamfunn jeg kommer fra, så der svarer jeg at min bakgrunn er luthersk. På Filippinene handler det mer om jeg er protestant eller katolikk, og i Iran om jeg er muslim eller kristen.

I ingen av landene svarer jeg at jeg er ateist. Ofte fordi det svaret ville sjokkere spørreren, det er en kategori som nærmest ikke finnes i disse tre landene, men mest fordi de ikke spør meg om min personlige tro, men om min bakgrunn.

Sånn spør vi innvandrere i Norge også. Er du muslim betyr ikke at vi spør hvor mye de tror på Allah, men vi vil plassere dem i en gruppe vi kan noe om fra før eller finne ut hvilken kultur de tilhører. Svarer de kristen fra Iran, betyr det noe annet enn om de er muslim fra samme land.

Får vi spørsmålet tilbake fra en norsk-pakistaner: er du kristen? vil det være et langt mer intimt spørsmål enn det vi stilte ham.

Dessuten er det kontroversielt for mange med muslimsk familiebakgrunn å svare noe annet enn muslimsk på spørsmålet om religion. For frafallenhet tas ikke lett på i islam. Kanskje det ikke betyr så mye personlig for dem å frasi seg religionen, men det kan få ubehagelige konsekvenser innad i familien og i miljøet de ferdes.

Det koster lite for de fleste å holde seg med en religion man egentlig er ganske lunken til.

Norsk kultur påvirker

Barnefødsler og familiegjenforeninger kan drive antallet muslimer i været, hevder de som maler skrekkbilder om muslimsk flertall i Norge.

Det de overser er hvilken virkning Norge har på våre muslimer.

Norge er et land som sekulariseres, det vil si at religionen betyr mindre i styringen av landet og livet til den enkelte. Gud betyr mindre og mindre for de fleste.

Denne utviklingen er også norske muslimer en del av, på minst to måter:

Norske islamske trossamfunn, det er 136 av dem, er basert på etnisk tilhørighet og språklig felleskap. Tyrkiske muslimer samler seg i sin moské, og irakiske i en annen.

Derfor er de ganske små. Det største av dem har cirka 8700 medlemmer, ifølge Sultan.

Men denne landsbaserte organiseringen er sakte i ferd med å endre seg. I Norge møter en afghansk muslim for første gang en muslim fra et annet land. Likheter og forskjeller blir synlige. Det kulturelle ved religionen kommer fram. Det kan gi endringer.

Dessuten er det mange norskfødte barn som ikke kan foreldrenes språk godt nok og som vil ha forkynnelse på sitt eget.

Derfor kan det se ut som om vi er i ferd med å få islamske trossamfunn som er basert på det religiøse fellesskapet, ikke på nasjonalitet. Og de vil bruke norsk som språk.

Det ser ikke ut at dette vil gi mer konservativ islam enn de som bygges rundt hjemlandets religiøse vaner, kanskje med unntak av noen små lommer av radikal ungdom. USA har hatt denne utviklingen en stund, og det kan se ut som det fører til en mer amerikansk islam enn en mer konservativ en.

Religionen blir moderne

Den andre måten vi kan forvente at Norge virker inn på muslimene, er at de tar samme vei som våre kristne. En modernisering av kristendommen har ført til mindre dommedag og bokstavtro, og mer vekt på verdier som likeverd og nestekjærlighet.

Bibelen leses annerledes i dag enn for bare femti år siden. Borte er den strenge guden. Kristne kvinner har gjort en viktig jobb i moderniseringen, og likestilling er nå i pakt, og ikke på tvers av bibelordene.

På samme måte fortolkes og nytolkes Koranen av feminister og andre som vil at islam skal holde tritt med nåtida. Ungdom vil forstå sin religion ut fra eget liv, ikke gammelt liv.

Og samtidig med et norskere islam og et mer moderne islam, kommer sekulariseringen. Et liv i Norge er et liv som kan leves uten noen religion. Den muligheten har mange av oss benyttet oss av, det gjelder også innvandrene.

Fødte muslimer

Tall fra SSB viser at innvandrere som kommer til Norge begynner å føde og jobbe som oss. Selv om en kvinne kommer fra et land med tradisjon for mange barn, får hun ikke like mange i Norge.

Nå føder kvinner fra land utenfor Europa 2,4 barn hver, mens en norskfødt kvinne med to innvandrerforeldre føder akkurat like mange som en uten innvandrerforeldre, nemlig 1,95 barn hver.

Det er altså ingen grunn til å forvente muslimsk overtakelse gjennom barnefødsler.

Hvor går vi?

Verken forskere eller statistikere mener at det er noen grunn til å tro på et muslimsk flertall først i Oslo, deretter resten av Norge.

Personlig synes jeg det ville være fint om det blir færre bokstavtro muslimer i Norge, akkurat som jeg synes det er bra at knugende kristne nå svinner hen. Jeg synes heller ikke det er noe tap om flere gir opp troen sin helt og holdent.

En liberal kristen vil derimot kanskje mene det er bra at innvandrerne holder på troen sin, mens en konservativ kristen vil at de skal bli kristne som dem.

En pakistanskfødt nordmann vil kanskje at islam skal utøves på gammelmåten, mens en ungdom med bosniske foreldre er ganske likegyldig til hele trosspørsmålet.

En innvandringsredd person som bare ser politikken i islam, vil nok mene at folk bør legge ned de muslimske årene fullstendig, men hva så er mer usikkert.

De som frykter islam, tegner bilder av muslimer som fanatikere med hang til terror, eller i alle fall en som kan komme til å bli det. De vil telle muslimer med tung hånd og lite finsortering.

Vi andre bør bli litt mer ydmyke for mangfoldet. Å telle noen er ikke en nøytral øvelse. La oss gjøre det med stort omhu og mangfoldet inntakt.