Oslo-bombingen og Utøya-massakren har aktualisert behovet for en gjennomgang av terror som virkemiddel, og hvordan den enkelte og samfunnet kan mestre terrorutfordringen. Norge har vært utsatt for terrorhandlinger tidligere.

Det foreligger kunnskap om hvilken virkning terrorhandlinger har hatt for den enkelte, men også i forhold til de lokalsamfunn hvor terroren har rammet og hvilken virkning terroren tidligere har hatt for Norge som nasjon.

Utfordringen vi står ovenfor i møte med terroren er hvorvidt vi har en realistisk vurdering av den frykt som møter oss i møtet med terroren og hvilken evne og mulighet den enkelte og dens nettverk, lokalsamfunn og oss som nasjon har til å mestre frykten.

Denne artikkelen bygger på erfaringer fra flere ulike studier der nordmenn har vært utsatt for statsterrorisme Vi skal se på noen forhold og tiltak som har vist seg viktig for mestringen av terrorens psykiske aspekter.

Studier av terrormestring

Tre av disse studiene bygger på erfaringer hvor nordmenn har vært utsatt for statsterrorisme: Televågbefolkningen under den andre verdenskrig hvor et helt lokalsamfunn ble terrorisert av nazistene fordi de bisto kompani Linge i motstandskampen, besetningen på skipet “Germa Lionel” i Libya i 1984 og besetningene på 26 norske gass- og oljetankere i perioden 1984-88 i Den arabiske gulf, hvorav halvparten ble angrepet, halvparten bare truet av iransk terror.

En fjerde studie omfattet den norske stabiliseringsstyrken i Irak i 2003, den femte et hundredetall irakiske polititjenestemenn som i den tiden vi undersøkte dem sammen med sine familier var ytterst utsatt for å bli drept av opprørerne i landet. Angrep og trusler mot politi og militære styrker faller utenom terrordefinisjonen i streng forstand, men gav likevel viktige funn for vår diskusjon.

Den sjette studien er av selvmordskapringen av et fly fra Narvik i 2004 som ble utført av en ekstrem muslim og kan ha vært en politisk terrorhandling. At flypassasjerenes lyktes i sin kamp mot selvmordskapreren, er et av de beste eksempler på at den enkelte borger som er der terroren forsøkes utført, kan være et effektivt siste linje forsvar.

Det må minnes om at terrorens viktigste målgruppe ikke nødvendigvis er de skadede og drepte, men den øvrige befolkning. Derfor skal vi her ikke i detalj redegjøre for de stresskadene vi har funnet hos terrorrammede, men hva disse studiene har lært oss om mestring av terror. Det er den øvrige befolkning som er målgruppen for terroristene og det er den uhensiktsmessige frykt og aggresjon i befolkningen og hvordan disse påvirker politiske ledere som er terrorens tilsiktede virkninger.

Medienes sentrale rolle

Massemedienes rolle er sentral. Som seere lyttere og lesere blir vi alle indirekte eksponert for terrorhandlingene. I to av studiene fikk vi anledning til å studere massemedienes innflytelse på familiene til nordmenn eksponert for terrorrisiko utenlands; de nevnte skipsbesetningene og den norske stabiliseringsstyrken i Irak i 2003.

I begge studiene fant vi at familiene hjemme i Norge ble sterkt uroet av massemedienes reportasjer ved at disse bidro til en risikoopplevelse som var betydelig sterkere enn det som det reelle risikonivå tilsa. Familiens reaksjoner ble i sin tur en merbelastning for den som befant seg i det terrortruede området og skulle takle situasjonen.

For journalister må terrorreportasjer fortone seg som en vanskelig balansegang mellom på den ene siden informasjonsplikt journalisten har samfunnsansvar for å ivareta – og på den andre side risikoen for å bli en løpegutt for terroristen som nettopp ønsker å bringe terrorens gru inn i alle hjem.

Ettersom målet for terroristen er å påvirke befolkningen ved å fremkalle psykiske forstyrrelser, kan man anta at terroren vil avta eller stoppe dersom befolkningen ikke reagerer slik terroristene forventer og ønsker. Sammen med kortsiktige og langsiktige tiltak for å forebygge og hindre terrorhandlinger kan en slik befolkningsstrategi være et viktig bidrag.

Hittil har terroristene brukt konvensjonelle stridsmidler. Men fra tidlig på 1990-tallet har etnisk basert terrorisme - i motsetning til den politiske - ikke sett seg tjent med å begrense tallet på drepte. Det har øket risikoen for bruk av masseødeleggelsesvåpen, d.v.s. kjernefysiske våpen og masseforstyrrelsesvåpen som biologiske og kjemiske våpen.

De farer som hører med i terrorbildet kan inndeles i tre kategorier. Disse er:

a) konkrete farer med fysisk ødeleggelse og voldsomme syns- og lydinntrykk, eksempelvis eksplosjoner

b) de umerkelige farene fra radioaktiv stråling, biologiske smittestoffer og kjemiske substanser som individet selv ikke umiddelbart kan oppdage

c) trusler om terrorhandlinger.

Som respons på terrorhandlinger og -trusler kan mennesket velge to utveier. Det ene er å tillate seg selv å bli redd, dvs. å betrakte seg selv som offer. Det andre er å reagere med sinne, noe som er like normalt og adskillig mer hensiktsmessig. Allerede Aristoteles anbefalte å bli sint som en bra kur mot angst. Det er ikke tilfeldig at ordet angst og det engelske ord for sinne, ”anger”, har samme opphav. På nasjonalt nivå avspeiles dette konstruktive sinne i øket forsvarsvilje.

Realistisk vurdering

Helst bør vår følelse av risiko avspeile sannsynligheten for at en hendelse kan inntreffe og alvorsgraden av konsekvensene dersom den inntreffer. Så lenge bare konvensjonelle våpen brukes, er terror ikke noen fysisk trussel mot noe samfunn og for den enkelte borger er den statistiske risiko minimal. Det som først og fremst kjennetegner angstreaksjoner er en overdreven risikovurdering og at angsten er “unyttig”. Ja, den produserer symptomer i stedet for løsninger. Nyere, vitenskapelige undersøkelser viser at forekomsten av angstlidelser i løpet av livet er 30% hos kvinner og 20% hos menn.

Det er denne delen av befolkningen som vil reagere sterkest på terrortrusler. Når man er engstelig, endres ens sansning slik at man legger mer merke til potensielle farer, man ser flere skumle, skremmende ting. Den enkelte har et ansvar for å korrigere den selektive bias som oppstår på grunn av egne følelser.Normal frykt bidrar derfor til en bedre beredskap. Det internasjonale slagord mot terror er ”Alert but not afraid”, noe slikt som ”skjerpet, men ikke redd”.

Det viser seg at vår frykt ikke står i så sterk sammenheng med sannsynligheten for at en fare skal inntre, som vi gjerne liker å tro. De risiki vi utsetter oss for frivillig er vi for eksempel mindre engstelige for enn der risikoen er pålagt. Omdefinerer man derfor en tjenestereise til et terrortruet sted , til en reise man selv ønsker, vil risikofølelsen reduseres. På samme vis vil risikoaktiviteter som vi har styring og kontroll over selv, oppleves som mindre skremmende enn der andre har styringen og kontrollen.

Det beste ser ut til å være å innta en holdning som kombinerer følgende:

“Det kan skje her - men det skal gå bra med meg”.

En slik holdning muliggjør en fornuftig beredskap, samtidig som man bevarer en indre trygghet og en gunstig følelse av personlig usårbarhet. Dersom man i for høy grad inntar holdningen “Det kan ikke skje her”, hindrer det fornuftige beredskapstiltak, og dersom det uventede inntreffer, blir også sjokkreaksjonen unødig sterk.

I løpet av Den andre verdenskrig synes den norske befolkning å ha utviklet en betydelig motstandskraft mot okkupantens forskjellige terrormetoder. Psykiateren, professor Ørnulf Ødegård, har beskrevet hvordan latterliggjøring av okkupanten reduserte frykten (”Man kan ikke være redd noe man kan le av”), likeså forakt/nedvurdering.

Som kjent ble Norge, som et av de fire land der Hitler fryktet alliert invasjon, fra desember 1941 utsatt for en spesiell form for terror, ”Nacht-und-Nebel”-terroren. Ettersom motstandsbevegelsen ikke hadde latt seg passivisere og gjennomførte henrettelser ikke virket skremmende nok, ble total uvisshet om forsvunnes skjebne det nye psykologiske våpen, de skulle forsvinne i ”natt og tåke”.

Dette er en adskillig mer avansert form for terror enn den dominerende i dag. Terroren mot Telavågbefolkningen så ut til bare å skape en forbigående skepsis i den norske befolkningen mot å gi dekning til motstandsmenn – den aktivitet i Telavågmotstanden som utløste terroren. Under krig er det selvfølgelig lettere å akseptere risiko for eget liv fordi helt fundamentale verdier står på spill, viktigere enn den enkeltes liv. Dessuten vil den enkelte borger ikke så lett kjenne seg som et tilfeldig og uskyldig offer, men som den ene av to parter i konflikt og strid.

Kartlagte helsefølger

Telavågsamfunnet ble et av de første og hardest rammede i de naziokkuperte europeiske land. Den særdeles høye dødeligheten blant mennene fra Telavåg i tysk fangenskap i forhold til de som satt der p.g.a. ”illegal” motstandsinnsats kan muligens ha sammenheng med at flertallet av dem ikke hadde vært aktive motstandsmenn.

Telavåg er hittil det eneste lokalsamfunn der terrorens langsiktige helsefølger er blitt kartlagt:

Femti år etter terroren fant vi blant dem som var barn da terroren rammet, en økt forekomst av angstlidelser, spesielt post-traumatiske stressforstyrrelser, psykosomatiske plager, særlig fra fordøyelsesapparatet, og det mest bekymringsfulle: Utvikling av alvorlige legemlige sykdommer muligens tidligere i livet enn normalt.

Moderne terror har imidlertid utvisket noe av skillet mellom krig og fred. Terror kan sies å være ”krig i fredstid” ettersom målsetningen er som ved krigføring. Men det er ikke noe mål at den enkelte samfunnsborger skal kjenne seg mobilisert mot terror som om det er en virkelig krig.

Tvert i mot er det viktig til en viss grad å tone ned dramatikken (“play it down”), og holde hjulene i gang (“business as usual”). Det er imidlertid viktig at ikke massemediene bidrar til å skremme dem som er disponert for angst.

Mestringsforutsetninger

Når det gjelder mestring av frykt for terror, er tre forhold sentrale: Begripelighet, håndterbarhet og opplevelse av mening.

Der disse forhold er tilstede, viser vår forskning at terrortrusler og –handlinger mestres påfallende godt. Omvendt, er disse mestringsbetingelsene ikke til stede, er man sårbar for terror.

For eksempel øket det sårbarheten hos Germa Lionel besetningen at terrorhandlingene de ble utsatt for var ubegripelige (de var jo uskyldige norske sjømenn og ikke agenter som de ble anklaget for å være), situasjonen var uhåndterlig (de var forsvarsløse ettersom norske myndigheter ikke visste at de var tatt i arrest), og situasjonen var egentlig meningsløs (”Det var ingenting å dø for”, som en av sjømennene formulerte det).

For å mestre de psykiske reaksjoner på terror er det en forutsetning at man begriper hva terroren går ut på, hva dens metode og mål er. Terrorister vil at vi skal la oss dominere av frykt eller aggresjon, enten kjenne oss svake og gripe til defensive strategier, som underkastelse, tilbaketrekning, flukt, eller tvert i mot gripe til for militante mottiltak.

Det naturlige for de fleste av oss er at vi misliker å se på oss selv som passivt utsatt for farer, man vil gjøre noe aktivt. Det er viktig at slike rolleskifter oppmuntres. At en ikke føler seg maktesløs, kjenner på sinnet, men ikke griper til terrorismens eget våpen – vold og terror.

Håndterbarhet

Ytre fare gjør at mennesker søker sammen og ofte oppstår et meget sterkt gruppesamhold. Dette øker personens motstandskraft betraktelig. Teambygging og styrking av korpsånd og “vi”-følelse er derfor essensielt.

Relevant og riktig nivå på beredskapstiltak, tillit til egen ledelse, kompetanse innen området, sterk motivasjon, høy grad av disiplin og støttende helsetjenester er viktige. Enkle løsninger finnes også på vanskelige utfordringer: Etter en terrorhandling mot T-baner er det mer sannsynlig at den som har månedskort fortsetter å ta T-banen enn den som daglig kjøper billett.

Det er lettere å mobilisere mot til å trosse terror risikoen en gang i måneden enn å måtte gjøre det hver dag!

Stilt overfor en viss risiko, er det ideelle å utvikle det som i psykologien kalles ”en positiv reaksjonsforventning”. Dette innebærer forventning om at hvis noe kan inntreffe, kan også noe gjøres, av en selv og/eller myndighetene som forhindrer det eller iallfall reduserer risikoen. En person derimot som har en negative reaksjonsforventning preges av hjelpeløshet, og det mest betenkelige er at personen for å bevare tryggheten, benekter risikoen, dvs. greier ikke å tenke nok på det som kan skje til at han kan opprettholde en rimelig grad av beredskap.

Håndterbarhet forutsetter forutsigbarhet, en viss grad av styring og kontroll. Det beste er selvfølgelig at man har reell kontroll, dvs kan foreta et valg som gjør at problemet løses eller unngås. Der reell kontroll ikke er mulig, vil opplevd kontroll kunne være meget nyttig.

Det viser seg at mange mennesker har evnen til å føle en viss grad av kontroll selv i situasjoner hvor denne ikke er så helt reell. Den tredje form for kontroll, kognitiv kontroll, omhandler gjenkjennbarhet.

Vi vet hva som vil skje, men kan ikke påvirke, selv det er oftest til nytte.

For den enkelte er det vanskelig å få en følelse av at terrorrisikoen kan håndteres. Personlig kontroll kan ikke oppnås. Det finnes heller ingen absolutt garanti for at terrorhandlinger kan forhindres, men kunnskap om beredskapstiltak, både egne, andres og samfunnets, vil være til betydelig hjelp.

Likeledes er det viktig å vite hvor vanskelig det også er for terrorister å planlegge og gjennomføre virkelig omfattende terrorhandlinger. Dette krever betydelige ressurser i form av teknologi, økonomi, logistikk, nettverk, støtte i befolkningen osv.

Bruken av paroler i den norske motstandskampen er et interessant eksempel på at mestring av terror: Når massemobilisering skjedde, ble risikoen for den enkelte redusert.

Dette til forskjell fra terrorens ”splitt-og-hersk”-taktikk: Det blir vanskelig å gjøre motstand når det vil medføre at utvalgte personer i så fall vil bli henrettet. Overført til dagens situasjon ville det bety at samtlige medier trykket Muhammed-karikaturene og derved spredte risikoen. I stedet ble det bare de få som stod frem som måtte bære hele byrden.

Antagelig har myndighetene i vestlige land involvert sine borgere for lite i arbeidet for å forhindre terror. Det har nemlig etterhvert vist seg at borgere som er til stede der terrorhandlinger er i ferd med å gjennomføres, ved heltemodig innsats har forhindret handlingen.

Det kanskje mest imponerende eksempel hittil er faktisk norsk, passasjerenes kamp på liv og død med selvmordskapreren på flyet fra Narvik. Vår analyse av hendelsesforløpet viste at den raske forståelsen av situasjonen skyldtes kunnskapen om 11 septemberterroren i USA og at tilstrekkelig mange av passasjerene maktet å la kampimpulsene vinne over flukt- og lammelsesreaksjoner.

Meningsfullhet

Terror er et angrep på demokratiske grunnverdier. Den enkelte bør derfor kjenne dette som en utfordring og angrep på mye av det man finner viktigst i livet. Det å kunne bevege seg fritt, er et viktig trekk ved det demokratiske samfunn.

Når transportmidler rammes av terror, burde den enkelte borger benytte dem mer enn vanlig. Dette er å trosse terroren. Jo viktigere en sak er, og jo viktigere verdier som er utfordret, desto mer vil en person tåle av stress og desto mer vil en være villig til å akseptere risiko.

Demonstrasjonene mandag den 26. juli er et godt eksempel for hvordan en nasjon går sammen for å synligjøre i fellesskap hvilke verdier som står på spill.

Det kunne vært færre enn 20% av besetningsmedlemmene som var blitt stresskadet av terroren i Den arabiske gulf om sjømennene hadde hatt norske politikeres støtte på at de seilte for det norske og internasjonale samfunns rett til fri ferdsel på havene, dvs. å gi risikoaksepten mening.

Dessuten kunne terroren vært håndterbar om tankflåten var gitt militær eskorte. Men norske skip var ”nøytrale” og derved ubeskyttede, i motsetning til andre NATO-nasjoners skip.

I motsetning til de terrorrammede nordmenn våre studier har omfattet, er risikoen for å bli rammet minimal for den gjengse borger i kongedømmet , men den krever likevel en smule mot. Det er derfor av nasjonal og overnasjonal betydning at ledere tydeliggjør hvilke verdier som står på spill, og at den enkelte borger oppfordres og hjelpes til å tåle den nødvendige risiko.

Terrorhandlinger tar sikte på å skremme oss. Men det er opp til oss å bestemme hvor skremte vi skal la oss bli. For at virkninger av terror skal nøytraliseres, må mange være villig til å trosse terroren.