«Politiet må trøste i avhør» er den svært tabloide tittelen på en artikkel publisert på forskning.no 17.november. Artikkelen er produsert og finansiert av Politihøgskolen. Bakgrunnen for overskrifta er en intervjuundersøkelse, der forsker Patrick Risan har intervjua politietterforskere som avhørte overlevende og vitner etter 22. juli.

• Les hele saken her: Politiet må trøste i avhør

I teksten blir Risan sitert slik: «– Politiet jobber etter en avhørsmodell der det å bygge tillit og vise empati, er viktige faktorer. Vi ønsket å se på hvordan etterforskerne gjør dette i praksis, forteller Patrick Risan.»

Forskjell på hva de tenker og hva de gjør

Jeg deler ønsket om å se hvordan etterforskere faktisk gjør det når de skal bygge tillit og vise empati i avhør. Men kan det gjøres gjennom en intervjuundersøkelse? Gjennom intervju kan en få vite noe om hva folk tenker om egen praksis – hva de syns de bør gjøre, hva de har lyst til å gjøre og hva de selv mener de gjør. Dette er imidlertid ikke det samme som å undersøke hva de faktisk gjør.

I artikkelen på forskning.no forteller Risan om hva etterforskere har rapportert i intervjuene. Det etterforskerne forteller, er i stor grad i tråd med det de lærer i utdannelsen sin, som jo er interessant i seg selv. I selve forskningsartikkelen diskuterer forfatterne eksempler fra intervjuene med etterforskere, der etterforskernes erfaringer kommer fram på måter som er interessante for både oss som forsker om avhør, og sikkert også for politifolk. Men for meg gjenstår spørsmålet: Gir dette oss kunnskap om hvordan empati og tillit gjøres? Jeg vil hevde at det ikke gjør det.

Trygghetsskaping er komplekst og komplisert

Gjennom doktorgraden min har jeg studert lydopptak av avhør av fornærmede i saker som handler om vold og seksuelle overgrep. Dette er også avhør med potensielt traumatiserte personer, og kompetansenivået til etterforskerne i materialet mitt er det samme som hos etterforskerne Risan har intervjuet. Men mitt tema er hvordan avhøret faktisk foregår, og jeg mener et slikt praksisfokus kan utfylle og utfordre funnene fra intervjuundersøkelsen.

Et enkelt eksempel på dette er når det i forskning.no-artikkelen står: «– Om vitnet har angst, kan etterforskeren skape trygghet ved å snakke løst om hverdagslige hendelser, før hun går over på selve avhøret.» 

I materialet mitt har jeg flere eksempler på at etterforskeren introduserer ‘løst snakk’ om hverdagslige hendelser. I noen avhør foregår dette snakket løst og ledig, og kan muligens ha en slik avslappende og trygghetsskapende funksjon. I andre avhør blir derimot dette snakket veldig stotrende, og den avhørte gir tydelig uttrykk for at hun er usikker på hvordan hun skal svare på avhørslederens ‘hverdagslige’ spørsmål. Det er liten grunn til å tro at det ‘løse snakket’ da har noen trygghetsskapende funksjon.

Poenget mitt med dette er å få fram at hvordan en gjør trygghetsskaping er komplekst og komplisert. Hvis vi skal undersøke det, må vi studere praksis, for eksempel gjennom feltarbeid med observasjon både før, under og etter avhøret, samt analyse av videoopptak av selve avhøret. Intervju kan gi verdifull tilleggsinformasjon, men kan aldri være hovedmateriale om en skal finne ut hvordan noe faktisk utfolder seg.

Grov misforståelse 

Til slutt vil jeg tilbake til tittelen, som jeg er informert om at er satt av forskning.no. Tittelen kan tolkes på to måter: Ei tolkning er at den beskriver et funn om at det faktisk er slik at politiet må trøste i avhør – altså at trøst er et behov som dukker opp, og som etterforskere dekker. Det ville ikke vært direkte overraskende, men innholdet i artikkelen tyder ikke på at det er dette som er meninga. Den andre tolkningen er at overskrifta er normativ: Avhørsledere må, som i bør, trøste i avhør. Det er i tilfelle oppsiktsvekkende.

Å hevde at politiet skal trøste i avhør, mener jeg er en grov misforståelse av rollene til de involverte i en etterforskning. Etterforskeren har som jobb å skaffe informasjon til videre etterforskning og rettslig behandling. For å få til dette i avhøret, må avhørslederen legge til rette for at den avhørte klarer å forklare seg. Det er mange måter å gjøre det på, men hvis etterforskeren bevisst tar rollen som trøster, vil det kunne by på problemer. Det er ikke slik at alle sier sannheten, heller ikke vitner og fornærmede, og avhørslederne må derfor ha en viss distanse til det som fortelles – de må kunne vurdere informasjonen kritisk. Kan en som i det ene øyeblikket trøster, i det neste ha en kritisk distanse? Og vil ikke det oppleves som forvirrende for den som avhøres?

Ei slik overskrift er en forflating av temaet og av funnene i forskninga, og det er en type forskningsformidling som verken forskere eller praksisfelt er tjent med. Vi kan være sikre på én ting: Vi kommer ikke nærmere en forståelse av så komplekse fenomen og praksiser som hvordan empati, tillit og trygghet bygges gjennom å tabloidisere det til at «politiet må trøste i avhør».

• Les svaret til Patrick Risan: Viser hvor viktig det er å gi forskeren medvirkning i egen formidling