Hvordan kan man best fremme internasjonal spisskompetanse i norsk medisinsk forskning? Da dette spørsmålet kom opp i Forskningsrådet i 1994 ble tanken om et toppforskningsprogram første gang lansert. Professor Rolf Seljelid ved Universitetet i Tromsø trakk paralleller fra idretten til forskningen: Når Norge kan bringe frem verdensmestere i flere idretter, hvorfor ikke da også innenfor forskning? - Det er ingen forskjell mellom fiolin, langrenn og vitenskap. De som har en begavelse, må støttes, og vi må finne ordninger som gjør det mulig for folk å finne ut noe i forskningen sin, sier Seljelid, som også er styreleder for programmet.

I 1996 vedtok områdestyret for Medisin og helse i Forskningsrådet å etablere en langsiktig satsing på toppforskning. En internasjonalt sammensatt komité har valgt ut tre medisinske forskere til programmet. Forskningsrådet har bevilget programmet fire millioner kroner for 1998 og hvert år i fem år fremover. Næringslivet har i tillegg gitt styret i programkomiteen signaler om ytterligere støtte.

De tre forskerne Stefan Krauss ved Universitetet i Tromsø, Helga Refsum ved Universitetet i Bergen og Harald Stenmark ved Radiumhospitalet oppfyller alle de vilkårene som stilles i programmet. De har alle drevet forskning som har utmerket seg i det absolutte toppsjiktet, de er relativt unge og de har vært i stand til å danne gode forskergrupper. Gjennom toppforskningsprogrammet skal de få muligheten til å fortsette sitt arbeid under gode økonomiske betingelser og være skjermet for “trivielle” arbeidsoppgaver.

Skaper større kreativitet

Professor Helga Refsum sier hun føler seg privilegert fordi hun er valgt ut som en av tre blant nærmere 40 kandidater. Nå kan hun og forskningsgruppen hennes konsentrere seg om selve jobben i årene fremover, og slippe å bruke mye tid og krefter på å skrive søknader om finansiering. - Økonomisk gode vilkår betyr at vi kan slippe løs kreativiteten som eksisterer i miljøet vårt. Mange forskere blir utbrent av slitet med å skaffe penger. Og den stramme økonomien gir ikke anledning til å tenke nytt. Når jeg nå har fått disse pengene skal de gå til å heve kompetansen i forskningsgruppen jeg jobber i.

Refsum forteller at hun stort sett har fått hyggelige gratulasjoner fra forskerkolleger. Men det er langt fra ukontroversielt å bevilge store beløp til enkeltpersoner når det er et skrikende behov for penger til medisinsk forskning generelt. Refsum sier at hun har forståelse for disse synspunktene. Selv velger hun å bruke midlene på sin eksisterende forskningsgruppe. Hun mener det er viktig at pengene fra toppforskningsprogrammet ikke går ut over de totale bevilgningene til gruppen. - Dersom disse pengene får konsekvenser for den støtten som forskningsgruppen ellers ville ha fått, er det selvfølgelig uheldig for gruppen som helhet og kan påvirke den indre strukturen i den.

Mangler vitenskapskultur

Toppforskningsprogrammet representerer en helt ny måte å finansiere forskning på her i landet. Når man ikke har satset på eliteforskere tidligere, mener Seljelid det har sammenheng med en manglende forståelse for forskning i Norge. - Vi mangler en vitenskapskultur her i landet. Det råder en generell uvitenhet om forskning. Dette er en bitte liten smakebit på hva de driver med overalt ellers i verden, og jeg er overbevist om at dette kommer til å bli en helt akseptert og viktig måte å finansiere forskning på også her i Norge i årene som kommer.