Saken er produsert og finansiert av Universitetet i Oslo - Les mer

Genfeilen som beskytter mot hiv

Ikke alle kan bli smittet av hiv. Har du en genfeil kan du være beskyttet.
3.12 2013 05:00


I fremtiden kan kanskje genmanipulasjon av stamceller utradere hiv-viruset.

Et hiv-virus behøver to inngangsporter for å trenge inn i kroppen. Er den ene veien blokkert, kommer ikke viruset gjennom.

Ved genmanipulasjon kan kanskje en metode for å knekke hiv-viruset bli en realitet, fordi den ene inngangen stenges.

– Det har lenge vært et mysterium hvordan hiv smitter, forteller professor Dag Kvale ved Universitetet i Oslo.

Lenge trodde forskerne at forklaringen var at viruset binder seg til en bestemt celletype som har reseptoren CD4. En reseptor er en mottaker, og viruset binder seg til celler som har denne mottakeren.

Men forklaringen er langt fra så enkel. Alle kan nemlig ikke bli smittet av hiv.

Hivviruset binder seg riktignok til reseptoren CD4 på cellene. Disse reseptorene er generalene i immunsystemet vårt og koordinerer alle immunresponser ved et ytre angrep. At disse reseptorene er angrepspunkt for hiv-viruset ble oppdaget allerede i 1984.

Først 12 år senere forstod forskerne at viruset trenger en tilleggsreseptor for å komme inn i en CD4 målcelle og således smitte den. Er ikke denne tilleggsreseptoren funksjonell, blir du ikke smittet av hiv.

Sykt gen hindrer sykdom

En del personer har en genfeil i tilleggsreseptoren for hiv som de lever fullstendig fullverdige liv med. Denne genfeilen er sannsynligvis vanligst blant befolkningen i Nord-Europa.

– Akkurat slik det norske forsvaret klarer seg fint selv om det mister et lite håndvåpen, klarer kroppen seg uten reseptoren CCR5, forteller Kvale.

Det syke genet gjør deg paradoksalt nok ikke syk, men forhindrer deg fra å få hiv.

Siden genet CCR5 er ute av funksjon, kan ikke hiv-viruset binde seg til dette. Og her kan kanskje nøkkelen til å overvinne viruset ligge gjemt. For ved å genmanipulere dette genet hos hiv-pasienter og gjøre det defekt, klarer forskerne kanskje å utradere viruset.

– Vi har to kopier av alle gener, forklarer Kvale.

– Personer med feil i begge tilleggsreseptorene i begge genene, blir ikke smittet med hiv. De som har et friskt og et sykt gen, smittes langsommere og får en hivinfeksjon som utvikler seg langt saktere.

Viruset som forsvant

Siktemålet er en kur mot hiv. Og det er ikke nødvendigvis lenger en utopi, ifølge Kvale.

En mulig vei å gå er å genmanipulere stamceller i benmargen fra en hiv-positiv slik at de får gendefekten som beskytter mot hiv.

Tilfellet The Berlin patient er unikt innen hivforskningen. Det handler om en hiv-pasient som rett og slett ble kvitt infeksjonen.

Pasienten var hiv-positiv, og ble i tillegg rammet av leukemi. Som et ledd i kreftbehandlingen, gjennomgikk pasienten benmargstranplantasjon. Etter at pasienten fikk store doser cellegift og stråling for å drepe kreftcellene, fikk han transplantert benmarg fra en frisk donor.

Donoren tilhørte den knappe prosenten med den omtale tilleggsreseptorfeilen, med det defekte CCR5-genet. Den friske benmargen med defekt gen ble transplantert inn, og legene sluttet å gi pasienten hiv-medisiner.

Og resultatet? Hiv-viruset var forsvunnet.

Tarmens hemmelighet


Professor Dag Kvale.

Selv om dagens medikamenter holder hiv-infeksjonene i sjakk, er det likevel en overhyppighet av visse betennelsessykdommer blant hiv-pasienter.

– Pasientene har gjennomsnittlig hyppigere hjerte- og karlidelser, metabolsk syndrom, diabetes, høyt blodtrykk og osteoporose enn andre, uten at vi har forstått hvorfor, forteller Kvale.

Sannsynligvis ligger svaret gjemt i tarmen, kroppens største immunorgan. Vårt ti meter langer tarmrør skjuler et skyhøyt antall immunceller. I løpet av de første ukene etter hiv-smitte utraderes enorme mengder av CD4-celler i tarmen.

– Vi har ikke vært klar over dette store og tidlige drapet av CD4 celler i tarmen før de siste årene, sier Kvale.

Lekk tarm tretter ut immunsystemet

Dette tapet får konsekvenser for resten av sykdomsforløpet hos en del pasienter. Det tynne cellelaget mellom tarminnhold og kroppen blir mer lekk. Hos mange pasienter lekker det derfor inn betennelsesfremmede substanser.

Forskerne vet at enkelte deler av bakterier er veldig potente i så måte. Den kroniske lekkasjen forsterker betennelse i blodkarene, som igjen akselererer åreforkalkning. I tillegg blir immunsystemet utslitt. De samme bakteriebitene alarmerer immunapparatet, som om brannalarmen går konstant.

– Immunsystemet er ikke en langdistanseløper - det er bygget for sprint. Påslåtte alarmer på grunn av lekkasje fra tarmen tretter ut immunsystemet. Dette medvirker sterkt til utviklingen av immunsvikt ved hiv-infeksjon, sier Kvale.

Økt kunnskap om disse mekanismene gjør at det etterhvert kanskje kan tilbys nye former for behandling hos pasienter med mye lekkasje fra tarmen - en behandling som kan være gunstig på lang sikt.

Dødsdommen opphevet

Men la oss gå 30 år tilbake i tid. Før medisinene. Før behandlingen. Før håpet. Den gangen hiv-smitte var det det samme som å få avsagt en langtrukken dødsdom.

Den gangen var kunnskapen liten og frykten stor. Det var ikke et lystig bilde forskerne tegnet av situasjonen på den tiden. Enkelte epidemiologer fryktet en smitterate som skjøt til himmels, et epidemiologisk mareritt der over 20 prosent av befolkningen kom til å være hiv-positive.

Knappe ti år hadde en hiv-positiv, før kroppen sa stopp. I dag er situasjonen en helt annen i vår del av verden. Det skyldes nitidig arbeid bak mikroskoper og på laboratorium.

Frem til 1996 var de fleste smittede sjanseløse mot hiv-viruset. Så kom en behandling som virket. Ikke en vidunderkur som dreper viruset, men som hindrer det i å lage nye kopier av seg selv og smitte nye celler. Og vi får kontroll. I tillegg gjør medisinene at hiv-positive ikke smitter så fremt de er under effektiv behandling.

Den viktige testen

Det har vært en enorm utvikling innen hiv-forskningen. Medikamentene kontrollerer viruset og stopper smitteoverføringen. I dag har vi behandlingseffektivitet på omlag 97 prosent.

Dessverre er ikke situasjonen den samme i fattige deler av verden. Der er fortsatt hiv en dødsdom, innsmurt i håpløshet og stigmatiserende fordommer.

– En tidligere dødelig virussykdom er i dag en sykdom vi regulerer med medikamenter i den rike delen av verden. Men å teste seg for hiv er viktigere enn noen gang, nettopp fordi vi i dag kan behandle infeksjonen og hindre ny spredning, avslutter Kvale.

forskning.no ønsker en åpen og saklig debatt. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg. Du må bruke ditt fulle navn. Vis regler

Regler for leserkommentarer på forskning.no:

  1. Diskuter sak, ikke person. Det er ikke tillatt å trakassere navngitte personer eller andre debattanter.
  2. Rasistiske og andre diskriminerende innlegg vil bli fjernet.
  3. Vi anbefaler at du skriver kort.
  4. forskning.no har redaktøraransvar for alt som publiseres, men den enkelte kommentator er også personlig ansvarlig for innholdet i innlegget.
  5. Publisering av opphavsrettsbeskyttet materiale er ikke tillatt. Du kan sitere korte utdrag av andre tekster eller artikler, men husk kildehenvisning.
  6. Alle innlegg blir kontrollert etter at de er lagt inn.
  7. Du kan selv melde inn innlegg som du mener er upassende.
  8. Du må bruke fullt navn. Anonyme innlegg vil bli slettet.

Annonse

Emneord