Som første land i verden vedtok Norge en lov som pålegger allmennaksjeselskapene (ASA-ene) å sikre minimum 40 prosent representasjon av både menn og kvinner i bedriftenes styrer.

For å sikre at loven ble fulgt, ble det innført dødsstraff, likvidasjon, for selskaper som ikke oppfylte loven.

I praksis måtte mange av de berørte selskapene bytte ut mannlige styremedlemmer med kvinnelige styremedlemmer. Hvis ikke ventet likvidasjon.

Nødutgangen bestod i å flykte fra status som allmennaksjeselskap. Selskapet måtte i praksis skifte organisasjonsform for å omgå lovkravet om styrekvotering.

Tilsynelatende har loven om styrekvotering vært en formidabel suksess, som til og med har gitt betydelig internasjonal interesse og oppmerksomhet.

Med lov og endog trussel om likvidasjon har vi fått flere kvinner i de styrene som omfattes av loven. Andre land har latt seg inspirere av det norske styreeksperimentet til å ville lovregulere kjønnsrepresentasjon i styrene.

Men ingen andre land har fulgt Norges eksempel med å true med oppløsning av selskapet.

Den skinnende norske styremedaljen har også en langt mindre kjent bakside.

Den store selskapsflukten

Siv J. Staubo har i sitt doktorgradsprosjekt ved Handelshøyskolen BI tatt utgangspunkt i at det også har en kostnadsside for bedriftene å tilpasse seg nye lovreguleringer og anbefalinger.

Hun påviser at så mange som halvparten av selskapene som ble berørt av loven om styrekvotering valgte å flykte fra allmennaksjeselskapsformen. På den måten kunne de omgå kravet om kjønnskvotering til styrene.

Men de måtte ta kostnaden ved å endre organisasjonsform og kostnaden ved den den mulige prestisje og økte handlingsrom som den mest avanserte organisasjonsformen tross alt gir. 

Et allmennaksjeselskap har fordeler som et vanlig aksjeselskap ikke har, for eksempel muligheten for å være børsnotert og verdien av et sterkere vern av minoritetsaksjonærer.

Staubo har sammen med professor Øyvind Bøhren ved Handelshøyskolen BI undersøkt om endringene i organisasjonsform kan tenkes å være en internasjonal tendens.

– Flukten fra allmennaksjeselskapet som organisasjonsform er unikt for Norge og kan tilskrives kvoteringsloven, fremholder Staubo.

Selskapene som opprettholdt organisasjonsformen, påføres også betydelige kostnader ved å endre styresammensetning og lære opp nye styremedlemmer.

– Samme hva selskapene foretar seg, vil nye lovreguleringer innebære betydelige kostnader for selskapene, konstaterer finansforskeren.

Økt uavhengighet i styrene

Den store utskiftingen av styremedlemmer i allmennaksjeselskapene styrer har ikke bare resultert i flere kvinner, men også gitt en dramatisk økning i andelen uavhengige styremedlemmer. 

Jo større avstand det er mellom styret og ledelsen og bedriften, jo mer uavhengig er styret.

I 2002, før kvoteringsloven ble gjort gjeldende, var nesten halvparten (46 prosent) av styremedlemmene uavhengige. Etter at selskapene hadde tilpasset seg loven, hadde denne andelen økt til hele to tredjedeler av styret (67 prosent) i 2008.

Økningen i uavhengighet har en enkel forklaring. Mer enn åtte av ti av styrekvinner (84 prosent) i allmennaksjeselskapene er uavhengige, både i børsselskaper og unoterte allmennaksjeselskaper.

– Dette er en utilsiktet effekt av lovreguleringen, mener Staubo.

Når uavhengigheten blir for stor

– Men det må da vel være bra at styrene blir mer uavhengige av selskapene?

– Mange tror det er bra med økt uavhengighet i styret. Men styret blir ikke automatisk bedre ved at andelen uavhengige styremedlemmer øker, svarer hun.

Ifølge Staubo har styret to hovedoppgaver: Kontroll og rådgivning. Behovene for henholdsvis kontroll og rådgivning vil variere fra selskap til selskap.

De uavhengige styremedlemmene vil typisk ha bedre forutsetninger til å utøve kontrollrollen enn rådgiverrollen. Å være en god rådgiver forutsetter gjerne mer dybdekunnskap om virksomheten enn uavhengige styremedlemmer har.

– Lovreguleringen av kjønnsrepresentasjon har gitt langt flere uavhengige styremedlemmer enn selskapene enn selskapene mente var riktig før loven ble iverksatt, konstaterer Staubo.

Referanse:

Siv J. Staubo: Regulation and Corporate Board Composition, Series of Dissertation 1/2014, BI Norwegian Business School.