Sepp Blatter går offisielt av som FIFA-president under den ekstraordinære kongressen i Zürich 26. februar. Mange har sett frem til dette. Men slettes ikke alle.
Sammenhengen er kanskje ikke umiddelbart klar mellom Sepp Blatters makt i FIFA og de gigantiske tv-inntektene de europeiske fotballnasjonene rår over. Men den finnes, ifølge forsker i sportsøkonomi og professor Harry Arne Solberg ved NTNU.
Europeisk klubbfotball har de fem største ligaene i verden. Ingen har så stor økonomisk verdi og vekst som disse klubbene. Samtidig har Europa fått stadig mindre makt i internasjonal fotball.
Denne tilsynelatende motsetningen påpeker Solberg i analyser han har gjort sammen med forsker Rasmus K. Storm fra Idrættens Analyseinstitut i Danmark.
Forskerne har tatt for seg hvordan fordeling av inntekter, spesielt fra tv-rettigheter, kan bidra til å forklare hvordan Blatter holdt seg ved makten helt fra 1998 til han ble suspendert i høst.
For helt å forstå hvorfor, må vi først se på de enorme pengesummene som er i omløp.
Dyreste idrettsarrangement
England, Spania, Italia, Tyskland og Frankrike er de aller største fotball-ligaene i verden rangert etter inntektene. Men ingenting kommer i nærheten av Premier League.
– De norske rettighetene til engelsk Premier League ble i høst for første gang dyrere enn Tippeligaen, sier Solberg.
TV2 betalte i oktober 2015 over 1,6 milliarder kroner for å få sende Premier League de neste tre sesongene. Budrunden med spesielt Discovery ble hard. Den nye avtalen ble mer enn dobbelt så dyr som den forrige.
I desember betalte så Discovery og VG i samarbeid hele 2,4 milliarder kroner for rettighetene til Tippeligaen og OBOS-ligaen, men den avtalen gjelder dobbelt så lenge, altså seks år. Det tilsvarer dermed 1,2 milliarder kroner for tre år om vi vil sammenligne avtalene direkte.
Skremmer vannet av de små
Hva har så dette med Blatter og FIFA å gjøre?
Blant annet fordi FIFA er et rent demokrati der Europa har fått stadig mindre å si. Land som Guam, Trinidad og Tobago har én stemme hver under avstemningene, akkurat som fotballstormakter som England og Italia har det.
– Kontrasten i de to modellene er det som irriterer og trigger fotballnasjonene utenfor Europa. I klubbfotballen er det markedskreftene som fordeler inntektene i favør av de store fotballnasjonene. I FIFA brukes demokratiske prinsipper: Èn nasjon èn stemme, sier Solberg.
En del av FIFAs inntekter fordeles likt, mens noe faktisk fordeles mer i favør av de små nasjonene. Dette gjør at pengestrømmene går i motsatt retning av hvordan de fordeles innen klubbfotballen. Cirka 50 prosent av FIFAs medieinntekter skapes faktisk i Europa, påpeker Solberg.
Prisene drives opp
Det internasjonale fotballforbundet FIFA hadde sju medlemmer ved oppstarten i 1904. Alle de sju land var europeiske.
41 nasjoner var medlemmer under det første VM i 1930. Der deltok ingen nasjoner utenfor Europa eller Amerika.
I dag har forbundet 209 medlemmer, flere enn det finnes land i verden. De færreste av disse medlemmene har i nærheten av gigantinntektene som de store nasjonene opererer med.
Mange av de små nasjonene lar seg skremme av utviklingen i Europa. De gigantiske TV-avtalene har drevet opp prisen på fotball. Det samme har lønningene til fotballspillerne. Dermed tapper Europa også talent og muligheter fra resten av verden.
Representanter fra små land frykter enda større forskjeller mellom fotballnasjonene om Europa skulle få en langt større innflytelse i FIFA. De kan ikke på noen måte holde tritt med utviklingen og pengestrømmene der.
Favoriserer de største
– Slik produksjon og distribusjon av TV-kamper er bygd opp, så favoriseres først og fremst de store ligaene – altså de som har de mest attraktive produktene, forklarer Solberg.
De fem store ligaene har de mest attraktive produktene. Programkostnadene er de samme om kampen bare vises på TV i ett land eller over hele verden. Ett produksjonsselskap leverer et identisk produkt til mer enn 200 TV-kanaler over hele verden.
De variable distribusjonskostnadene er svært små. De siste årene har kapasiteten på overføringsnettet blitt kraftig forbedret som en følge av den digitale revolusjonen.
Lignende egenskaper eksisterer ved Internett, noe som har gjort det enkelt for klubbene å promotere seg til fans over hele verden. Dette forsterkes av turnéene de gjør på andre kontinenter før og etter sesongen.
Oppsummert betyr disse egenskapene at omtrent alle inntektene de fem store henter inn fra eksterne markeder, er ren profitt. De har nesten ingen kostnader knyttet til inntektene fra eksportmarkedene, påpeker Solberg.
Spillernes milliardinntekter
Inntektsforskjellene øker snarere enn minker. Samtidig går de største stjernene dit pengene er. TV-rettighetene sikrer at Europa har mest. La oss ta et par eksempler.
Da Gareth Bale gikk fra Tottenham til Real Madrid i 2013, kostet han 118 millioner euro, mye over en milliard norske kroner etter dagens kurs.
Cristiano Ronaldo skal få over 52 millioner dollar i lønn i året fra Real Madrid. Det tilsvarer over 444 millioner kroner, og betyr i så fall at klubben gir ham 1.218.000 kroner dagen, 50.742 kroner i timen. Også om han bare spiser frokost eller ligger på sofaen og tar en dupp. I tillegg kommer sponsoravtaler.
Mange vil synes de beste spillerne er verdt det, at de bidrar til å holde mange unges drømmer i live og at det bare skulle mangle om de beste ikke fikk sin del av inntektene.
Kjøpte støtte fra de små
Til sammenligning er 250 000 dollar summen som FIFA hvert år deler ut til samtlige nasjonale forbund som en engangsstøtte. I noen år hvor det har vært VM, og dermed ekstra høye inntekter, har Blatter kommet med forslag om å doble beløpet. Disse forslagene har han lansert selv, uten å gå gjennom styret – fordi han selv ønsket å bli kreditert for dem.
250 000 dollar rekker ikke til å betale Ronaldos lønn i to dager med dagens kurs, men det kan være viktig for en liten fotballnasjon. Eller for den enkelte FIFA-representanten som kanskje har sett en mulighet for å få en andel av disse pengene.
Nettopp slike handlinger har holdt Blatter ved makten siden 1998. Han og hans krets har ved hjelp av pengestøtte og ulike utviklingsprogram bidratt til å styrke fotballen i mange av de mindre fotballnasjonene.
Selv om Sepp Blatter er sveitser, er han upopulær blant sine europeiske og vestlige kolleger. I Afrika, Asia og Karibia har han hatt stor støtte.
– Blatters suksess stammer fra et system med finansiell omfordeling som gir fordeler til de mest underutviklede nasjonale fotballforbundene og Europa, som forskerne poengterer.
Dette har igjen bidratt til at Blatter har sittet trygt i posisjonen som FIFA-president, til tross for de mange påstandene om korrupsjon og uredelighet som dukket opp mens han regjerte.
Europa langt fra flertall
For selv om Europas 53 medlemmer skulle stemme samlet under FIFA-kongressene der de store avgjørelsene tas, og selv om de skulle få støtte fra flere av de tradisjonelle partnerne, er de fullstendig avhengige av støtte fra mindre fotballnasjoner for å få flertall blant de 209.
Afrikas 54 medlemmer og Asias 46 gir derimot 100 stemmer alene. Da er de fem stemmer fra å få rent flertall. Ikke at disse nasjonene alltid stemmer samlet, men det kan hjelpe til med å skjønne hvorfor ting ikke alltid går Europas vei.
Europa har igjen og igjen mislyktes med å samle nok støtte. Dels fordi det ikke har gagnet fotballen i de små nasjonene. Dels fordi enkelte representanter også har hatt personlige grunner.
For bildet blir ikke komplett uten at vi også tar for oss den minst behagelige siden av FIFA-toppenes virksomhet.
Korrupsjon – fordi man er vant til det
Spesielt korrupsjonsskandalene har opprørt mange europeere og vanlige samarbeidspartnere. Ingen nasjoner er helt rene, men korrupsjon er ikke godtatt av mange i disse landene. Kanskje fordi vi ikke er vant med det.
– Holdningen kan være annerledes i land der de opplever mye korrupsjon, mener Solberg.
Dette er nok en av de minst populære konklusjonene forskerne kommer med. Men korrupsjon er langt mer utbredt i mange av nasjonene som tradisjonelt støttet Blatter.
Dersom du er vant til å betale deg frem hjemmefra, er kanskje terskelen for å motta gaver i andre sammenhenger lavere også.
Disse holdningene bidro antakelig til at Blatter og de mange samarbeidspartnerne satt tilsynelatende trygt. Inntil de begynte å involvere amerikanske banker i banktransaksjonene sine, og noen sladret på dem.
Det ga amerikanske myndigheter og advokater en åpning for å gå løs på de tilsynelatende mer lyssky delene av FIFAs virksomhet. Da måtte selv Blatter og mange av hans folk gi etter for presset.
Dømmer ikke
Mange representanter for de små fotballnasjonene grep altså muligheten de hadde for å få sin del av kaka, om det nå var til inntekt for sine forbund eller seg selv, eller begge deler.
Blatter ble samtidig en garantist for innflytelse for de små på bekostning av de store. En garantist for at de europeiske pengemaktene og de andre store fotballnasjonene ikke fullstendig skulle få dominere FIFA med sin versjon av rettferdighet.
Da er det ifølge forskerne i hvert fall rasjonelt mulig å forstå støtten han fikk.
Er det riktig at en liten nasjon i Karibia eller Stillehavet, som kanskje ikke engang har fungerende fotballserie, skal ha den samme stemmen i FIFA som Tyskland eller Frankrike? Det vil ikke Solberg ta stilling til.
Men det er liten tvil om at FIFA har vært preget av en del såkalte postkassenasjoner. Begrepet har sitt utspring i at ledere av internasjonale idrettsorganisasjoner oppfordrer nasjoner som omtrent ikke er aktive i den aktuelle idretten, om likevel bli medlem av deres organisasjon for at de skal sikre seg stemmene deres i valg.
Må rydde opp
Det viktige nå er ifølge Solberg at problemene med korrupsjon og uredelighet i FIFA behandles effektivt. Det er ingen god måte å styre på om du kjøper stemmer eller lar ledende representanter fra nasjonale eller kontinentale forbund bruke posisjonene sine til personlig vinning.
– Slik bør ikke internasjonale idrettsorganisasjoner drives, mener forskerne Solberg og Storm.
Sett fra et europeisk synspunkt må dette være den viktigste bekymringen knyttet til den fremtidige utviklingen av internasjonal fotball. Ikke bare for Europa, men også for alle de andre FIFA-medlemslandene, konkluderer de to forskerne.
Referanse:
Harry Arne Solberg og Rasmus K. Storm. Football tournaments: The battle for the revenues - A Comparison of Club football and FIFA, Idrættens Analyseinstitut og Trondheim business school, 2016. Sammendrag.
