– Det er altfor lite fokus på maktperspektivet i religion. Religiøse aktører har fått økt innflytelse i FN de senere årene, særlig når det gjelder verdispørsmål som likestilling, familiepolitikk og religionsfrihet. I prosjektet Value Politics ser vi på hvordan konservative, religiøse allianser påvirker FNs agenda og de ulike staters beslutninger, sier Anne Stensvold ved Institutt for kulturstudier og orientalske språk på Universitetet i Oslo.

Hun er professor i religionshistorie og leder det tverrfaglige forskningsprosjektet hvor religionshistorikere, statsvitere og teologer undersøker religionens såkalte tilbakekomst i internasjonal politikk.

– Men det spørs om religion ikke alltid har vært en maktfaktor, sier Stensvold.

I mars skal prosjektets første bok som har fått navnet Religion at the UN, være klar.

Vatikanets allianse med Saudi-Arabia

FN er ikke bare et hovedkvarter i New York, men et omfattende system med mange ulike organisasjoner, både statlige og ikke-statlige organisasjoner (NGO-er), hvor religiøse organisasjoner utgjør rundt 10 prosent.

– 90 prosent av de religiøse NGO-ene er kristne, de resterende er muslimske, bortsett fra et par buddhistiske og hinduiske. Mens land er involverte i beslutningsprosessene, har NGO-ene en mer uformell makt gjennom lobbyvirksomhet og samarbeid på tvers av religionene.

Religionsalliansene fungerer ofte ad-hoc, fra sak til sak.

– FN er en arbeidsplass, så man skal ikke kimse av den personlige kontakten som utvikler seg der. De møtes over bordet i enkeltsaker og legger opp strategier sammen. Det er nettverksstrukturer som kan aktiveres når det er nødvendig og mulig, sier Stensvold. 

Hun undersøker særlig den katolske kirken ved å gjennomgå pavetaler, kirkens inngripen i FN-vedtak og intervjuer med diplomater i FN.

Ifølge forskeren løper nesten alle de katolske NGO-ene Vatikanets ærend. Religiøse NGO-er i FN er i stor grad erkekonservative og antifeministiske. Ved å påvirke konservative stater, har de for eksempel klart å stoppe debatten om befolkningsplanlegging, og har i tillegg gjort det til et tabuord, forteller religionsprofessoren.

– I 1994, under FNs befolknings- og utviklingskonferanse i Kairo allierte Vatikanet seg med Saudi-Arabia og andre konservative stater og klarte å stoppe tiltaket om en konsistent befolkningspolitikk, som altså handler om tilgang til prevensjon og informasjon om seksualitet.

– Alliansen mellom konservative stater og religiøse, konservative grupper på tvers av religioner har holdt på siden den tid. Det utgjør en stor maktblokk i FN, som vi ikke hører så mye om. Den har fått leve i det stille, kanskje fordi den ikke har med akutte, sikkerhetsspørsmål å gjøre, men angår de lange, usynlige samfunnsprosesser, sier Stensvold.

Hvorfor hører vi så lite?

– Mangel på kunnskap om religion fører ofte til en enten/eller-holdning hvor religion enten er noe dumt og naivt som kan og bør overses, eller noe uforståelig og farlig som bør unngås. Begge fordommer gir fritt spillerom for religiøse aktører til å fremme sine maktpolitiske standpunkter. Men religion kan jo være både samfunnsoppbyggende, som Den norske kirke, og destruktiv, som IS. Men det betyr jo ikke at “god” religion alltid er god. Veldig ofte går religiøse verdier stikk imot sekulære holdninger.

– Den katolske kirken har forbud mot prevensjon og abort. Det er totalforbudt, selv om kvinnen risikerer å dø. Det betyr at et kvinneliv er mindre verdt enn et foster. Det synes jeg er bekymringsfullt.

Når de konservative, religiøse NGO-ene og Vatikanet, som representerer 1,3 milliarder katolikker, mener noe, får de ofte gehør ved å si at de representerer den tause majoriteten.

– Det er en forestilling om at folk følger lederne blindt, men det gjør de ikke. De har sine egne forståelser. 90 prosent av katolikkene bruker prevensjon, hvis de har råd til det.

Nekter seksualopplysning

FN-programmer som handler om seksualopplysning, er også blitt stoppet fordi Vatikanet og andre konservative, religiøse grupper mener at seksualopplysning ikke skal være statens ansvar, men familiens.

De nekter seksualopplysning og har forsøkt å stoppe dette siden 1994. De sekulære kreftene forsøker imidlertid å få inn en del av denne politikken i FN ved å kalle det for kvinners helse. For ingen kan være imot god helsepolitikk.

Paven som gallionsfigur

Da paven talte til FNs generalforsamling i september, ble han hyllet som verdens moralske leder. Da hadde han nettopp reist fra Paraguay uten å ta stilling til en sak som raste i landets media under besøket, hvor en 11 år gammel jente døde fordi lovgivningen i landet følger den katolske kirkes forbud mot abort.

Grunnen til at paven allikevel er så populær nå, mener Stensvold henger sammen med hans klare standpunkt i klimadebatten: Han støtter den vitenskapsbaserte tolkningen av klimaendringene.

– FN  bruker paven som en gallionsfigur, og det er viktig for å mobilisere religiøse grupper. Mange konservative grupper i USA er notoriske klimaskeptikere. Klimaspørsmålene blir sett på som så betydningsfulle at de trumfer veldig mye. Dette er med på å skape den politiske kapitalen til paven.

– Han er også kritisk til forbrukersamfunnet, noe venstresiden liker godt. Han blir sett på som en moralsk høyverdig person som står utenfor det politiske systemet, og han prøver stadig å skape fred i Midtøsten. Når politikere blir invitert til Vatikanet, kommer de stormende. De får sjelden gjort noe, men de får tatt et bilde sammen.

Makten på bakrommet

Forskeren ser en tendens til at de religiøse aktørene får mer makt og innflytelse i FN. Den katolske kirken er i en særstilling fordi den gjennom Vatikanstaten har status som “ikke-medlem observatør-stat”. Det betyr at de har adgang til alle prosessene i FN.

– De uttaler seg og er med i mange debatter og i utformingen av konvensjoner, som blir forberedt i komiteer og blir lagt frem til videre drøftelser og avstemning. Det er nettopp i den forberedende komiteen makten ligger, og der er Vatikanet med og bestemmer ordlyden i den ene konvensjonen etter den andre. De får med seg andre konservative stater som har interesse av å bevare maktforholdet i familien med mannen som overhode, og å beholde kontrollen over fruktbarhet og barns utdanning.

Konservative, religiøse krefter har forsøkt å innføre en egen konvensjon for religionsbeskyttelse. Den ble avvist med henvisning til at menneskerettighetene ikke beskytter systemer, men mennesker.

– For å kunne komme med det argumentet, må en være klartenkt. For hva er det religion egentlig er? Det er et tankesystem som noen har interesser i. Det er organisasjoner med makt, sier Stensvold.