Det viser seg at det er forskjeller mellom den globale klimautviklingen og klimautviklingen i Norge de siste 100 årene: Mens sju av de varmeste årene globalt er på 1900-tallet, er bare tre av de varmeste årene i Norge i dette århundret. 1998 var globalt det varmeste året som er registrert i perioden med sikre temperaturmålinger. I Norge var det temperaturmessig et normalt år. - Studerer vi langstidsvariasjoner, ser vi faktisk at nesten halvparten av årene siden 1900 har hatt høyere eller like høy årsmiddeltemperatur som 1998 hadde her i landet. Dette forteller klimaforskerne Eirik Førland og Inger Hanssen-Bauer ved Det norske meteorologiske institutt (DNMI) i Oslo. De deltar i RegClim-prosjektet (Regional klimautvikling under global oppvarming) som ligger under Området for miljø og utvikling i Forskningsrådet.

Regionale klimamodeller

Norge er et spennende, men komplisert land når det gjelder klimaforskning. Vår varierte topografi gjør at de globale klimamodellene som utvikles internasjonalt, gir en dårlig beskrivelse av norsk klimautvikling. Disse modellene beregnes statistisk ut fra internasjonale meteorologiske data. I RegClim-prosjektet er de derfor i ferd med å utvikle regionale klimamodeller som kan si noe om hvilket klima vi nordmenn får i fremtiden, basert på regionale meteorologiske data.

Mens det regner kraftig på Vestlandet, kan det være opphold og pent vær i Oslo. Slike variasjoner fanges ikke opp av de store globale klimamodellene, som blant annet har en dårlig terrengoppløsning. Disse modellene gir brukbare resultater på større skala, men kan ikke benyttes direkte til å si hvordan klimaet vil utvikle seg i Norge. Ved å studere historiske klimadata, kan man imidlertid finne sammenhenger mellom storskala og lokalt klima.

Kobler internasjonale og regionale data

Prosjektdeltakerne i RegClim skal se på hva som er den mest sannsynlige regionale klimautviklingen i Norge når det globale klimaet forandrer seg. Problemet angripes på flere måter. En gruppe norske forskere er i ferd med å utvikle en regional klimamodell med mye større terrengoppløsning enn de globale modellene, for på den måten å kunne beskrive de store forskjellene vi har over relativt korte avstander. Med utgangspunkt i resultatene fra de beste internasjonale modellene, særlig fra Max-Planck-instituttet i Hamburg, skal den norske modellen tilpasses. En annen forskergruppe benytter statistiske metoder som knytter lokale forhold til de storstilte atmosfærebevegelsene som beskrives av klimamodellene.

Ved bruk av ulike statistiske metoder har klimaforskerne funnet ut at Norge må inndeles i seks “temperaturregioner”. Analysene viser at i perioden 1876-1997 har temperaturene økt i Norge. De fleste steder har økningen vært på mellom 0,4 og 1,2 grader celsius. I hele landet økte temperaturen ito perioder, fra 1876 til 1930-årene, og fra 1970 og til nå. I perioden 1940-70 avtok temperaturene.

Langtidsvariasjoner av årsnedbør på Østlandet og Vestlandet

Ser man nærmere på de forskjellige regionene i Norge, har temperaturene i Nord-Norge økt både vår og sommer, mens det i Sør-Norge har vært en økning vår og høst. De høye årstemperaturene rundt 1935 ble forårsaket av høye temperaturer både vinter, sommer og høst. De siste årene er det hovedsakelig mild vinter og vår som har ført til høye årsmiddeltemperaturer.

Stor nedbørsøkning

Det har vært en markant nedbørsøkning de fleste steder i Norge de siste 100 årene. Økningen varierer sterkt i de forskjellige delene av Norge. Variasjonene er så store at meteorologene har delt landet inn i 13 forskjellige regioner. Analysene viser at det er de nordvestlige deler av landet som har hatt størst økning i nedbøren. Her er nedbørsmengdene blitt 15-20 prosent større det siste århundret. Det er også store regionale forskjeller i årstid for nedbørsøkningen: I Nord-Norge har det skjedd en økning i nedbøren både vår og sommer, mens i Sør-Norge har økningen vært størst om høsten. Vinternedbøren har også vist en signifikant økning de fleste steder i Nord-Norge.

Også globalt har det vært en økning av nedbør over store områder, særlig på den nordlige halvkule, hvor nedbøren har økt med 10 prosent de siste 100 årene. Særlig stor har nedbørsøkningen vært i norsk del av Arktis, (Svalbard, Bjørnøya og Jan Mayen), hele 25-30 prosent siden begynnelsen av dette århundret.

Drivhuseffekt?

Klimaforskerne forklarer dette med hyppigere eller kraftigere vind fra sørvest. De har nemlig funnet at en stor del av den endringen vi ser i temperatur og nedbør, kan forklares med systematiske endringer i sirkulasjonsmønsteret i atmosfæren over Nord-Europa. Sammenhengene mellom det storstilte sirkulasjonsmønsteret, nedbør og temperatur er derfor viktige å studere. Sirkulasjonsmønstrene beskrives ved trykkbelter. Forskerne mener derfor at ved å gripe fatt i de storstilte trykkmønstrene, som de globale modellene beskriver ganske godt, kan de regne seg fram til hvilket klima vi får i fremtiden. Ikke bare globalt, men også regionalt.

Førland og Hanssen-Bauer mener at både endringene i sirkulasjonsmønstre og luftmasseegenskaper kan være påvirket av mulige endringer i drivhuseffekten. Men det er samtidig en rekke forskjellige faktorer som påvirker klimaet i våre områder, for eksempel atmosfærens innhold av partikler, skydekke og vekselvirkningene mellom hav og atmosfære. - Den temperaturøkningen vi har sett de siste 20 årene, er nok delvis forårsaket av økt drivhuseffekt, fordi det har vært en kraftig økning i utslipp av klimagasser i denne perioden, mener forskerne. - Men vi har altså hatt like høy temperatur i de nordligste deler av Norge på 30-tallet og en like stor temperaturøkning fra 1900-30, som ikke kan forklares med denne teorien. De understreker viktigheten av å studere lange tidsperioder i klimaforskningen. - Ser vi bare på de siste 30 årene, kan økningen i temperatur og nedbør i Norge i stor grad knyttes til endringene i sirkulasjonsforholdene, men ser vi det i et langtidsperspektiv, blir bildet mer komplisert.

Å øke forståelsen av prosessene som ligger bak klimautviklingen hos oss, er et av hovedmålene med RegClim-prosjektet. Når dette prosjektet etter planen avsluttes i år 2001, vil vi ha langt bedre kunnskaper, ikke bare om historisk, men også fremtidig klimautvikling, konkluderer forskerne.