Befolkningen på små tropiske øyer omtales ofte som spesielt sårbare for klimaendringer.

De siste ti årene har flere medier og organisasjoner presentert beregninger som viser at millioner av mennesker i lavtliggende områder og på øystater må flytte når havet stiger eller værforholdene endrer seg.

Forsker Himani Upadhyay fra den indiske forskningsinstitusjonen TERI – The Energy and Resources Institute – er skeptisk til flere av disse beregningene:

– Det er så mange tall og overslag over hvor mange som må flytte som følge av klimaendringer i framtiden. Noen av overslagene gjøres ved at det kjøres klimamodeller som viser for eksempel havnivåstigning.

– Så setter man en strek over de områdene som rammes. Og så kjøres en befolkningsmodell hvor det antas at alle som bor i disse områdene, må flytte. Virkeligheten er mye mer kompleks enn dette, sier Upadhyay.

Upadhyay er med i et prosjekt der forskere intervjuer innbyggerne i fire øysamfunn i øygruppen Lakshadweep utenfor vestkysten av India og i øystaten Maldivene.

Målet er å belyse hvordan innbyggerne i disse samfunnene selv oppfatter at de blir påvirket av klimaendringene, hva de mener om sin egen framtid og hvor mye som må til før de må flytte fra hjemmene sine.

I tillegg vil forskerne intervjue beslutningstakere som har myndighetsposisjoner i hovedstedene Male og Delhi for å se om de oppfatter situasjonen forskjellig.

– Hvorfor er det viktig å vite hvordan innbyggerne i disse øysamfunnene oppfatter klimaendringer?

– Mye klimaforskning og politikk som formes på bakgrunn av klimaforskning, er veldig ovenfra og ned; myndigheter, forskere eller organisasjoner tar avgjørelser eller gjør antakelser på vegne av en befolkning som ikke alltid får slippe til med sine perspektiver, sier Cicero-forsker Ilan Kelman, som leder prosjektet sammen med Upadhyay.

Og når folks perspektiver ikke slipper til, forsvinner nyansene og kompleksiteten, advarer Upadhyay:

– Mennesker har alltid flyttet – av forskjellige grunner. Vi må se flyttingen i sammenheng, og vi må undersøke hvorvidt klimaendringer er en driver for migrasjon i denne sammenhengen. Hvert tilfelle hvor mennesker velger å flytte, kan ha sine egne, lokale eller kulturelle særegenheter, sier Upadhyay.

Dette betyr ikke at de globale klimaendringene ikke finner sted, men at de rammer ulikt fra sted til sted, og at de som rammes kan oppfatte situasjonen ulikt. Dermed vil reaksjonen på endringene også være forskjellig.

I noen øystater kan for eksempel migrasjon være en sentral del av kulturen, mens tilknytningen til landskapet og geografien andre steder kan være så sterk at innbyggerne ikke vil flytte på seg uansett hva som skjer.

Ekspertsamfunn

I utgangspunktet har hver enkelt sitt eget perspektiv på hvorfor han eller hun flytter, men det betyr ikke at de nødvendigvis sitter med makt til å definere sin egen situasjon.

Professor Uma Kothari i Migration and Postcolonial Studies ved University of Manchester er opptatt av hvem som slipper til i det globale ordskiftet om klimaendringer, hvem vi lytter til og hvem sin kunnskap vi legger til grunn når beslutninger fattes.

Hun vil gjennomføre sin del av feltarbeidet på Maldivene. Der skal hun intervjue vanlige husholdninger og beslutningstakere, blant annet om hvordan de oppfatter meningsinnholdet i begrepet «klimaendringer».

– Kunnskap er summen av så mye mer enn hva du leser i bøker eller lærer under forelesninger, sier Kothari.

Ifølge Kothari institusjonaliseres og formaliseres ekspertise på en måte som privilegerer en spesiell gruppe mennesker: De som har særskilte posisjoner, håndterer et spesielt språk og snakker på en spesiell måte.

– Hvis du ikke snakker dette språket og ikke har den rette tittelen, så får du heller ikke delta i samtalen. Du plasseres på sidelinjen, sier Kothari.

Dermed slipper du ikke til i det politiske ordskiftet. Dette kan igjen føre til at avgjørelser omkring framtiden din blir tatt over hodet på deg. Da kan du for eksempel bli klimaflyktning uten å vite det selv.

Hvordan en utfordring tolkes og forstås, avgjør også hvordan man møter disse utfordringene og hvordan man begrunner avgjørelser og tiltak. På øygruppen Maldivene ønsker for eksempel myndighetene å konsentrere befolkningen til en håndfull større øyer.

Begrunnelsen er at dette gjør dem bedre rustet mot framtidige klimaendringer. Samtidig finnes det ifølge Kothari flere andre gode grunner for hvorfor myndighetene ønsker å flytte befolkningen:

– En mer konsentrert befolkning gjør det for eksempel enklere og billigere å administrere tilbud om utdanning og helsetjenester, sier hun.

Spørsmålet blir da hvorvidt denne befolkningen primært er fordrevet av klimaendringer eller av økonomiske og praktiske hensyn, og hvem som bestemmer hvordan flyttingen skal tolkes.

Derfor er det viktig å vite mer om hvordan det tenkes om klima og migrasjon, og hva som legges i begrepet klimaendringer, både på landsbygda og i kontor-
lokalene til beslutningstakerne.

Når perspektivet flyttes bort fra dataskjermene eller satellittfotografier tatt fra de øvre deler av atmosfæren, og ned til den enkeltes lagune og fiskebanke dukker det opp nye spørsmål og perspektiver.

Dette gjør fortellingen om hvordan klimaet påvirker migrasjonsmønstre, både komplisert og vanskelig. Uten at fortellingen nødvendigvis blir mindre sann av den grunn.