Prosjektet har samarbeidet med forskningsinstitusjoner i Sverige og Nederland, for å hente inn relevante erfaringer fra disse landene. Dette har skjedd gjennom casestudier fra byene Bergen, Malmö og Rotterdam.
– De foreløpige resultatene viser at Nederland har mye oppmerksomhet mot klimatilpasning allerede, noe som skyldes at landet er svært sårbart for både elveflom og havnivåstigning. Ellers kan det se ut til at nyere erfaringer med alvorlige klimarelaterte ulykker har mye å si for hvor langt beredskapssystemet lokalt har kommet når det gjelder å sette klimatilpasning på dagsorden, konstaterer Aall.
Om prosjektet
I prosjektet Civil Protection and ClimateVulnerability (CIVILCLIM) har forskere ved Vestlandsforskning studert sivil beredskap og beredskapssystemet sitt arbeid i forbindelse med ekstreme værhendelser. Det er blant annet gjort intervjuer av alle landets beredskapssjefer. I de fleste fylker svarer de at samfunnets sårbarhet har økt. Mange av beredskapssjefene mener det skyldes at klimaet har endret seg. Prosjekter er finansiert av NORKLIMA-programmet i Norges forskningsråd.
I august 2001 feide en tornado gjennom et skogområde i Akershus og ødela 80 000 kubikkmeter skog. Tornadoen fikk konsekvenser for vann- og strømforsyningen i tre kommuner.
I Aust-Agder fikk sørlendingene sjokk over det store snøfallet i 2006. Trafikken ble lammet. Både i 2007 og 2008 opplevde de liknende værforhold.
En vekker
– Fylkesberedskapssjefene mener at ekstremværhendelser som dette har fungert som en vekker i mange fylker, forteller Carlo Aall, forskningsleder ved Vestlandsforskning.
Forskere ved Vestlandsforskning har studert sivil beredskap og beredskapssystemet sitt arbeid i forbindelse med ekstreme værhendelser. Det er gjort gjennom intervjuer, studieturer og litteraturstudier.
Alle landets beredskapssjefer er blant de som er intervjuet. I 13 av 18 fylker svarer de at samfunnets sårbarhet har økt. Mange av beredskapssjefene mener det skyldes at klimaet har endret seg.
Mer utsatt
Samfunnet har gjort seg mer utsatt for ekstremvær, erfarer intervjupersonene. Særlig er vi mer avhengige av strøm enn tidligere, og følgene av strømavbrudd er mer lammende enn på 1990-tallet. Ofte svikter både strøm og telekommunikasjon samtidig.
Svært mange funksjoner er etter hvert basert på mobilsamband, og uten skikkelig nødstrømsberedskap kan for eksempel brannalarmsentraler i bygg, offentlige sentralbord og vannforsyning kollapse.
Nyere boliger mangler ofte alternative oppvarmingskilder. Dårlig sikret infrastruktur og lite robuste ferdighus er andre risikomomenter som beredskapssjefene er opptatt av.
Folk har også endret mentalitet, mener beredskapssjefene. Dette bidrar til å øke samfunnets sårbarhet. Vi forbereder oss ikke på at strømmen kan gå eller at bilen kan bli stående fast på fjellet i uværet. Når vi bygger hus, vil vi ha utsikt og bo nærmest mulig vann, fjord eller hav.
Få tenker på flom, og flere av oss vil arbeide fra hytta utenom ferier. Dermed har det dukket opp en ekstra befolkningsgruppe som det må tas hensyn til i beredskapssammenheng.
Preget av blålys-aktiviteter
Men til tross for at beredskapssjefene opplever at landet vårt blir mer sårbart, bygges beredskapssystemene ned og erstattes av nye organisasjonsformer. Dette gjør at samfunnssikkerhet og beredskap i mindre grad står fram som et eget fagområde i fylkene, mener forskerne.
Redusert kapasitet hos fylkesmannen kan føre til en nedprioritering av oppgaver som ikke er lovpålagte. Forebyggingsarbeid knyttet til ekstremvær, klimaendringer og samfunnssårbarhet er en type arbeid som kan bli prioritert lavere enn de burde, mener de.
Et annet funn fra studien er at beredskapssystemene fortsatt preges av det som i denne sektoren omtales som blålys-aktivitet, eller operativ krisehåndtering. Det legges større vekt på hvordan man skal håndtere kriser enn hvordan man skal hindre at de oppstår.
Stor interesse
Forskningsleder Carlo Aall er forbauset over den store interessen beredskapssjefer likevel viser for klimaspørsmål.
Annonse
– De er overraskende fokusert på dette. Noe som står i motsetning til naturviterne i fylkenes miljøvernavdelinger, som er de som skal sitte på kompetanse om disse spørsmålene.
– På mange måter er denne delen av offentlig forvaltning fraværende i klimatilpasningsspørsmål, mener forskningslederen.
Han tror det blant annet handler om at miljøvernavdelingene henger igjen i en litt gammeldags miljøtankegang.
– Men mest av alt er de byråkrater som forholder seg lojalt – kanskje for lojalt - til tildelingsbrevene fra embetsverket. Der har det så langt stått lite om klima. Det er fortsatt vage signaler fra nasjonalt hold på dette området.
Bør slås sammen
Aall mener det er et paradoks at det kanskje svakeste leddet i denne sammenhengen hos fylkesmannen, fylkesberedskapssjefene, må dra lasset i klimatilpasningsspørsmål.
Han mener det vil være en styrke for fylkesmannsembetet om den relevante klimakompetansen samordnes.
– Beredskapsavdelingen, miljøvernavdelingen og landsbruksavdelingen i fylket bør samarbeide i langt større grad enn i dag sier forskningslederen.
Staten må gi signaler
Neste ledd er å sikre seg at kommunene har nok kapasitet til å engasjere seg i klimatilpasningsspørsmål, mener Aall.
– Det er krevende for norske kommuner å sette klimaendringer inn i et lokalt perspektiv. Det går tydelig fram av denne og en lang rekke andre studier at kommunene har behov for mer øremerkede stillinger til plan- og miljøarbeid.
– Kunnskapen er der, men folk er satt til å gjøre helt andre ting. Skal kommunene evne å arbeide mer med klimatilpasning er det derfor nødvendig med øremerkede midler, slik også den nylig framlagte NOUen om klimatilpasning konkluderte.
Annonse
– En hovedkonklusjon er at både kommuner og fylkesmenn har behov for å få mer støtte og tydeligere statlige signaler i dette arbeidet.
Lenker:
Forskningsrådets program Klimaendringer og konsekvenser for Norge (NORKLIMA)