«Da jeg var tolv, fikk jeg bier-og-blomster-praten. Jeg likte den ikke, og så vidt jeg kan huske, så jeg aldri for meg å gjøre det selv, og jeg tenkte aldri på å ha sex. I niende hadde vi seksualundervisning (…). Da oppdaget jeg at jeg ikke har noen problemer med konseptet i andres liv. Men tanken på at jeg – jeg selv– skulle være med på noe seksuelt, var ubehagelig, og da slo det meg at jeg ikke ønsker det. Så langt tilbake jeg kan huske, har jeg aldri ønsket det.»

Dette skriver profilen «ConfessionofConfusion», som presenterer seg som en snart 18 år gammel jente, på forumet asexuality.org. «Er jeg aseksuell», spør jenta. På forumet får hun svar:

(…) Ja, for meg høres det ut som du er aseksuell. Men faktisk, den eneste personen som virkelig kan slå det fast, er deg. Jeg vet det høres teit og selvhjelpsaktig ut, men … du vet», skriver «Spanish John».

Flere andre brukere stemmer i at de kjenner seg igjen i det hun beskriver, men at jenta selv er den eneste som kan gi seg selv merkelappen.

Aseksuelt felleskap

«En aseksuell er en som ikke opplever seksuell tiltrekning. I motsetning til sølibat, som folk velger, er aseksualitet en iboende del av hvem vi er. Aseksualiteten gjør ikke livene våre dårligere eller bedre, vi møter bare andre utfordringer enn de fleste seksuelle», står det på asexuality.org.

Nettsiden og forumet drives av organisasjonen AVEN (The Asexuality Visibility and Education Network), den foreløpig største og viktigste organisasjonen for en stadig voksende bevegelse: Verdens aseksuelle.

Rett etter oppstarten i 2001 hadde AVEN 1200 medlemmer. I 2009 var tallet oppe i 30 000. AVENs mål er å øke bevisstheten rundt og aksepten for aseksualitet og å legge til rette for framveksten av et aseksuelt felleskap.

Det gir dem et langt lerret å bleke, skal vi tro forskerne Randi Gressgård og Tone Hellesund, som holdt innlegg om temaet på konferansen Beyond Citizenship: Feminism and the tranformation of Belonging i London forrige måned.

– Manglende interesse for sex blir i vårt samfunn betraktet som sykdom eller avvik, ikke minst innen medisinen. Bare se på potensindustrien! Aseksualitet er trolig det største seksuelle tabu i vår tid, sier forskerne.

Å fjerne sykdomsstempelet er en viktig oppgave for AVEN og resten av bevegelsen. Aseksualitet er en særegenhet, men ikke et avvik, hevder de, selv om det også understrekes at sykdom eller skade kan være årsak til manglende seksuelle følelser.

Ligner homobevegelsen

Gressgård og Hellesund ser flere likheter mellom måten den framvoksende aseksualitetsbevegelsen argumenterer på og den tidlige homobevegelsen og andre mobiliseringer rundt seksuell identitet.

– Aseksualitet lanseres som en naturlig del av det seksuelle mangfoldet, på linje med andre seksuelle minoriteter. Blant annet argumenterer de med at aseksualitet er en variasjon som forekommer i naturen på samme måte som homobevegelsen ofte har argumentert med at homoseksualitet er naturlig.

– De legger ingen medisinsk forskning til grunn, men argumentet har likevel erfaringsmessig stor politisk kraft, sier Gressgård.

Hun understreker at det er et stykke igjen før bevegelsen er en politisk aktør på linje med andre identitetspolitiske mobiliseringer.

– Identitet, synliggjøring og aksept står på agendaen nå, slik det gjorde for homobevegelsen i den tidlige fasen. Klare politiske krav har bevegelsen foreløpig ikke, til det er den trolig for fersk.

Gressgård ser også at bevegelsen kan få problemer med å bli anerkjent som seksuell minoritet.

– Noen vil nok mene at en seksuell identitet uten sex er som kjøttboller uten kjøtt, en selvmotsigelse. Men samtidig er det umulig å stille seg utenfor hele seksualitet dersom man ønsker anerkjennelse som aseksuell. I dag forventes alle å ha en seksuell orientering, selv om det altså for noen innebærer asekualitet.

Forelskelse og onani

Hvordan vet man at man er aseksuell? Spørsmålet går igjen både på AVENs forum og i den generelle informasjonen på nettsidene. Det understrekes og gjentas at bare en selv kan identifisere seg som aseksuell.

AVEN tar mål av seg å favne bredt og har ingen klare kriterier for medlemskap. Tvert imot legges det vekt på at også aseksuelle er forskjellige:

«Det er stor variasjon i det aseksuelle miljøet; enhver aseksuell person opplever ting som forhold, tiltrekning og opphisselse på sin måte», heter det.

– De fleste ser ut til å ønske seg romantiske forhold, men tar oppgjør med forestillingen om at det må en seksuell relasjon til for å skape et meningsfullt og komplett forhold, sier Gressgård.

Andre opplever seksuell opphisselse, men regner seg likevel som aseksuelle. AVEN skriver:

« Når du skal avgjøre om du skal identifisere deg som aseksuell eller ikke, kan det være nyttig å vurdere om du har et ønske om å uttrykke seksualiteten din med andre mennesker. (…) Hvis du ikke føler behov for å involvere andre, vil du trolig finne deg til rette blant aseksuelle.»

– Onani diskuteres iblant på forumet, særlig blant mannlige aseksuelle. Noen onanerer, men betrakter både opphisselsen og utløsningen som rene kroppsfunksjoner – og onani som en rent teknisk øvelse – som ikke har noe med sex eller seksuelle fantasier å gjøre.

– Flere hevder at de onanerer simpelthen for å få ut stress fra kroppen, forteller Gressgård.

Flest kvinner

Aseksualitetsbevegelsen er foreløpig overveiende et internettbasert fenomen, ifølge Gressgård.

–Terskelen for å stå fram som aseksuell i eget nærmiljø ser ut til å være meget høy. Mange lever nok hovedsakelig ut denne siden av seg selv på nett, der man kan være anonym men samtidig ha kontakt med likesinnede, sier forskeren, som også har sin kunnskap om aseksualitetsbevegelsen fra Internett.

Gressgårds inntrykk er at det er en hovedvekt av kvinner mellom 20 og 40 år blant de aktive. At flere kvinner enn menn identifiserer seg som aseksuelle er ikke overraskende for de to forskerne.

– Koblingen maskulinitet og aseksualitet er helt klart mer tabubelagt enn aseksuelle kvinner, sier Hellesund, og viser til at kvinnelig aseksualitet hadde flere offentlige uttrykk før den seksuelle revolusjonen på 1960- og 1970-tallet.

– Den sexskeptiske posisjonen kan gjenfinnes i hele den feministiske historien, sier hun.

Peppermøer og «mannshatere»

Hellesund har tidligere forsket på såkalte« peppermøer», kvinner som valgte bort mann og familie på 1800- og 1900-tallet, og som gjerne var assosiert med det som kalles feminismens første bølge. Hun ser en forbindelse mellom disse og dagens aseksuelle.

– Disse kvinnene framstilte seg gjerne som aseksuelle, og gjorde det klart at de ønsket seg romantiske relasjoner uten sex. Også blant 1970-tallsfeministene ble kvinners rett til ikke å ha sex hevdet som kampsak av enkelte.

– Men de sexskeptiske feministene ble sett på som problematiske, både i feminismens første og andre bølge. Mange var redde for å bli assosiert med den antatt patologiske motviljen mot sex og tok avstand. I stedet ville man ha friske, sunne kvinner som frontfigurer for bevegelsen, forteller Hellesund.

Forskerne ser imidlertid ingen klar forbindelse mellom dagens aseksuelle organisering og feminisme. Imidlertid ser de en sammenheng mellom seksualpolitiske bevegelser som vokste fram på 1960- og 1970-tallet, og dagens aseksualitetsbevegelse.

– Rammene er på en måte gitt. Man kommer ikke utenom vektleggingen av seksuell identitet eller orientering dersom man ønsker seg bort fra sykdomsstemplet. Da må man jobbe politisk og kreve anerkjennelse som særegen seksuell minoritet, sier Gressgård.

– Det som gjenstår å se, er hvorvidt aseksuelles inntog på seksualitetsarenaen kan bidra til å endre inngrodde oppfatninger av menneskelig seksualitet, kjærlighet og familie, legger hun til.

Gressgård og Hellesund tror at endringspotensialet er større når aseksuelle forsøker å få innpass på seksualitetsfeltet, slik tilfellet er i dag, enn når de stiller seg på utsiden av det, slik peppermøene gjorde.