Tines historie: - For melkeprodusentene er prisutjevningen på melk juvelen i kronen i dagens markedsordning. Det er også en av hovedforklaringene på den kontinuerlige striden om konkurransevilkårene vi har hatt siden 1997, hevder historiker og forsker 1 Harald Espeli ved Handelshøyhøyskolen BI.

Espeli har sammen med historikerne Trond Berg og Asle Rønning ved Senter for Næringslivshistorie ved Handelshøyskolen BI skrevet boken “Melkens pris - perspektiver på meierisamvirkets historie”, som utgis i forbindelse med at det er 125 år siden det landsomfattende meiersamvirket som vi i dag kjenner som Tine ble etablert.

Melkens særstilling

Melk og meierisamvirket har siden 1930-tallet stått i en særstilling politisk, rettslig og markedsmessig sammenlignet med de fleste andre jordbruksprodukter.

Særstillingen er en kombinasjon av meierisamvirkets evne til å påvirke sine rammevilkår i avgjørende faser og melkeproduksjonens sentrale landbrukspolitiske og ernæringsmessige betydning.

Harald Espeli forteller historien om et meierisamvirke som har gått fra konkurranse via monopol og kanskje tilbake til konkurranse igjen.

Melkeprisen bestemt av eksportmarkedet

Gjennomslaget for den markedsbaserte melkeproduksjonen fra midten av 1800-tallet er en av de mest grunnleggende og suksessrike omstillinger i norsk jordbruks historie.

Fra 1890-tallet og frem til 1.verdenskrig (1914-1918) ble den markedsorienterte melkeproduksjonen avhengig av verdensmarkedet. Nærmere 1/3 av melkeproduksjonen som ble levert til et meieri ble eksportert som smør eller kondensert melk.

- Melkeprisene i Norge ble i hovedsak bestemt av eksportprisen på smør - dvs prisen på det britiske markedet, fastslår Espeli.

Fra suksessrik eksport til monopol

Norske melkeprodusenter og meieriindustrien var i ferd med å følge danskenes suksessrike eksportorientering.

Så kom 1.verdenskrig og dens konsekvenser som bidro til at jordbruket og meierisamvirket slo inn på en proteksjonisk linje. 1930-tallet ble det definitive vendepunktet her.

Monopol og proteksjonisme preget bildet helt frem til etableringen av markedsordningen for melk i 1997. Fra 1997 av kan vi se en begynnende tilbakevending til konkurransen før 1.verdenskrig.

Jarlsberg-paradokset

Det hører også med til historien at meiersamvirket på 1960-tallet utviklet en amerikansk og etter hvert også en internasjonal merkevare med basis i Jarlsberg-ostens særpreg.

- Det er paradoksalt at et melkemonopol og en tilnærmet eneleverandør av generiske meieriprodukter nasjonalt klarte å utvikle en av Norges få internasjonale merkevarer, fastslår Harald Espeli.

Han mener at suksessen skyldtes en kombinasjon av flaks og meierisamvirkets langsiktighet og valg av dyktige lokale ledere som hadde større markedsmessig handlefrihet enn det som var vanlig i meieriselskapene i Norge.

- På bakgrunn av merkevaretenkningens suksess i USA er fraværet av denne i Salgssentralens og Norske Meieriers basisvirksomhet frem til 1990-tallet påfallende, konstaterer Espeli.

Seiglivet melkemonopol

Forfatterne gir i boken noen svar på hvorfor melkemonopolet og det tilnærmede tilbudsmonopolet på meieriprodukter varte helt frem til andre halvdel av 1990-tallet; og hvorfor var kritikken av det var så sparsom.

- Fraværet av kritikk fra meierisamvirkets industrielle konkurrenter reflekterte at de i alle fall frem til 1995 fikk betingelser som åpnet for tilfredsstillende lønnsomhet, fremholder Espeli.

- Hovedforklaringen på monopolets lange liv var likevel at politikere og forbrukere fant at meierisamvirket i hovedsak skjøttet sin monopolrolle og sitt samfunnsansvar på en totalt sett god måte.

Forbrukerkravene om valgfrihet og produktmangfold var lenge svake, men ble i noen grad tatt hensyn til. Fra slutten av 1970-tallet erkjente meierisamvirket at rollen som “eneutbyder” også innebar et ansvar for “å etterkomme forbrukernes ønsker” i form av “direkte ulønnsomme produkter”.

Produktivitetsutviklingen stanset opp

En av monopolrollens fremste utfordringer er å sørge for en kostnads- og produktivitetsutvikling på linje med bransjer preget av konkurranse.

Her hadde meierisamvirket et gjennomtenkt og institusjonalisert system som fungerte relativt bra frem til pris- og kostnadseksplosjonen på 1970-tallet. Midt på 1970-tallet innførte partene i jordbruksavtalen tilnærmet full kostnadskompensasjon på meierileddet samtidig som det ble utviklet støtteordninger til små og ofte lite effektive meierier.

- Dette bidro til å undergrave fokuset på kostnadskontroll og produktivitet. Konsekvensen var at produktivitetsutviklingen stanset opp, konstaterer Harald Espeli.

Da markedsordningen på melk skulle innføres i 1996-97 fantes det ikke oppdaterte eller kvalitetssikrede kostnadskalkyler som er en nødvendig forutsetning for både kostnadsstyring og prisfastsettelse.

- Arbeidet med å utarbeide produkt- og kostnadskalkyler måtte i all hovedsak starte fra grunnen av - en utrolig situasjon i et av landets største forretningssystemer. Først i 2000 var kvalitetskontrollerte kostnadskalkyler på plass for mesteparten av virksomheten, hevder Harald Espeli.

Den interne maktkampen knyttet til TINE-fusjonen i 2002 synes i ettertid å ha skapt få og færre konflikter både på leder- og eiernivå nivå enn de to tidligere større organisasjonsendringer i meierisamvirket på 1980- og 1990-tallet. Det er en viktig indikasjon på en vellykket fusjonsprosess - selv om den var i ferd med å spore av flere ganger underveis.

Melkens pris - perspektiver på meierisamvirkets historie, av Harald Espeli, Trond Berg og Asle Rønning ved Senter for næringslivshistorie, Handelshøyskolen BI. Utgitt på Tun Forlag, 2006.