Michael Schulte er en av forfatterne bak Norsk språkhistorie som utkommer i fire bind i løpet av 2016.

Her beskriver han flere brister i den vel etablerte navneteorien og argumenterer for en annen teori, hvor navnet kommer av gammelnorsk «nór» og nynorsk «nor» i betydningen «smalt eller trangt farvand, sund», beslektet med det engelske «narrow» og ikke minst den mytologiske dvergkongen «Nor».

– I arbeidet med Norsk språkhistorie ble jeg klar over at den tradisjonelle tolkningen har mange urimeligheter. Vitenskapen ansees som rasjonell, men vi må huske at også den har sin historie preget av ideologi og nasjonale følelser. «Veien mot nord» er en passende forklaring av landsnavnet vårt som gir assosiasjoner til et skigående nordisk folkeferd, sier Schulte.

Ifølge ham er «veien mot nord»-forklaringen et resultat av såkalt folkeetymologi, hvor ord forandrer seg og omtolkes over tid. Han mener nytolkningen av landsnavnet begynte allerede i tidlig vikingtid. Når Ottar omtaler Norge som «Norðmanna land» og «Norðweg», har vi allerede en omtolkning av det opprinnelige, mener han.

– Rimer ikke

Schulte påpeker at navnet aldri opptrer med bokstaven «ð» i runeinnskrifter og skaldediktningen. Han ser dette som en klar indikasjon på at navnet ikke kommer av «norð» som i himmelretningen, men av gammelnorsk «nór» som betyr trangt farvann eller smalt sund.

Han viser til runeinnskriften på den danske Jellingsteinen fra cirka 960 og Kulisteinen fra Nordmøre fra rundt 1020. De to innskriftene blir gjerne omtalt som Danmarks og Norges dåpsattest.

Schulte fremhever at navnet Noregr i skaldediktningen rimer med ord som stór (stor) og fóru (for), noe som han mener underbygger «nor»-teorien.

– I den norrøne skaldetradisjonen på 900-tallet var det strenge poetiske krav og regler for hva som kunne rime på hva. Kort vokal kunne rime på kort og lang vokal på lang, men kort vokal kunne aldri rime på lang. Det er uråd å jukse. Når Nóregr rimer på ord med lang vokal, tyder det på at opphavet til navnet er ordet «nór» som i det norske dialektordet nor og Kong Nor, sier Schulte.

Dvergkonge

Kong Nor, som Schulte viser til, var en mytologisk skikkelse – en kortvokst konge. Dvergen Nóri møter vi i det velkjente Eddadiktet Voluspå.

– Orknøyingasaga og Flatøybók, som nettopp kommer i en ny norsk oversettelse, har flere passasjer om Kong Nor og spiller en viktig rolle for Norge. I Orknøyingasaga blir kystveien nord for Bergen betegnet som Kong Nors veg, og Nórafjorðr betegnes som kong Nors fjord, noe som gir oss en direkte pekepinn på datidstolkning av Nór-vegr, sier Schulte.

I en rekke stedsnavn inngår «nor» i betydningen smalt, liten eller sammentrykt, eller de forbindes med Kong Nor, sammenlign Nore, Norheimsund, Norangsfjord, Norefjord, Norefjell m.m.

– Kvinnenavnet Noru «den lille» forekommer dessuten i en sørgermansk runeinnskrift på en halsring fra Aalen rundt år 500, tilføyer Schulte.

I en kronikk i Klassekampen i desember i fjor tok Schulte til orde for at landet er oppkalt etter Kong Nor, den første Noregs-kongen. Han har gått litt tilbake på akkurat den påstanden, men poenget hans er at landet og Kong Nor i det minste har samme språklige opphav som førsteleddet i landsnavnet vårt.

Norge betyr da «veien langs med de trange fjordene og vikene» og er samtidig «Kong Nors veg».

– Å hevde at vi er oppkalt etter en mytologisk dvergkonge var kanskje litt dristig, men det blir litt som høna og egget. Hva kom først? Mytologien kan ha røtter langt tilbake i tid nettopp som etymologien. Poenget er at etymologien av kong Nor og Norge er den samme, sier Schulte.

– Usannsynlig

Etter at kronikken ble publisert har Schulte møtt både gehør og motbør.

Blant dem som trekker Schultes teori i tvil er cand.philol. Frode Korslund. I et svar til Schulte i Klassekampen viser han til at de eldste formene av nasjonalitetsbetegnelsen nordmann (norðmaðr) og det tilhørende adjektivet norrøn (norðrænn), utvilsomt er knyttet til «veien mot nord», og at det da er all grunn til å tro at det også gjelder landsnavnet.

Korslund viser dessuten til at de aller eldste betegnelsene av landet er det latinske Nort(h)wegia fra omtrent 840 og det gammelengelske Norðweg i Ottars reiseberetning fra cirka 880. Disse kildene er over 100 år eldre enn runesteinene Schulte viser til, og stavemåten samsvarer med tolkningen av at navnet betyr «veien mot nord».

Schulte mener imidlertid at utlendinger omtolket landsnavnet Noregr ut fra deres geografi og verdensbilde. Han fremhever at nordiske kilder, først og fremst runesteinene og skaldediktningen, må tillegges størst vekt på tross av at de er yngre enn de gammelengelske og latinske formene.

– Våre egne nordiske kilder er i denne sammenhengen viktigere enn engelske eller latinske kilder. En latinsk gjengivelse av et landsnavn vil gjerne omtolke både den fonologiske formen og betydningen. Det gjelder også den engelske gjengivelsen. Selv om gammelengelsk tilhører de germanske språk, blir det en overføring i en ny språklig kontekst, sier Schulte.

– Til tross for at de latinske og engelske kildene er over hundre år eldre?

­– Tja, det er et svakt argument. Særlig latin vil jeg overhodet ikke godkjenne i denne sammenheng, for oversettelsen har trolig kommet gjennom flere ledd. Har navnet kommet til latin via gammelengelsk, vil latinen trolig ha den formen som angelsakserne formidlet. Tydeligvis har de angelsaksiske og særlig de latinske kildene forestillingen om Norge som et land langt mot nord, sier Schulte.

Ingen ny teori

Schulte tilføyer at den alternative teorien om landsnavnets opphav langt ifra er ny. Den ble lansert så tidlig som i 1847, av studenten Niels Halvorsen Trønnes i en artikkel i Norsk Tidsskrift for Videnskab og Litteratur, der han nettopp gav landsnavnet forklaringen «Strøget (vegr) med de trange Fjorde og Indsøer (nórar), Sund-Landet».

Senere ble denne teorien presisert av den svenske filologen Adolf Noreen i boken Svenska etymologier i 1897. En motbevegelse mot nasjonalromantikken kan ha vært med på å påvirke at man etter hvert la mer vekt på en teori enn en annen.

– Da historiker P.A. Munch skrev sitt innflytelsesrike verk Det norske folks historie i åtte bind (1852‒1863), ville han kvitte seg med de nasjonalromantiske mytene, som også gjaldt Kong Nor. Han var rasjonalist og for ham hadde ikke mytene noe i et språkhistorieverk å gjøre. Også språkforskeren Didrik Seip var vel kjent med de to teoriene, men valgte det som etter mitt skjønn er den urimelige teorien, sier Schulte.

Dermed forsvant Kong Nor og Nor-myten som må ha vært en slags allmennkunnskap på 1700-tallet og tidlig på 1800-tallet.

– Denne kunnskapskulturen, som blant annet omfatter Norges første poesisamling Nor og Tegnérs dikt fra 1814, har dessverre gått tapt, ikke minst i det norske klasserommet, sier Schulte.

Professor i navnegransking, Harald Bjorvand, og professor emeritus i sammenlignende germansk filosofi, Tom Schmidt, ved Universitetet i Oslo har skrevet et debattinnlegg hvor de påpeker at det er en gammel, godt etablert navneteori Schulte børster støvet av. Teorien blir trukket fram med ujevne mellomrom, senest i et foredrag av stipendiat Klaus Johan Myrvoll, publisert i 2011.

Bjorvand og Schmidt sier seg enige i at rimene i skaldediktingen gjør sammenhengen med «nor» – smalt sund – nærliggende. De to ser imidlertid ingen grunn til å trekke inn sagnkongen Nor.

– Tolkningen føyer seg inn i en rekke opphavsmyter der stedsnavn danner grunnlag for konstruksjon av mytologiske figurer i eldre tid, skriver de i sitt innlegg.

Så der Schulte mener det er et spørsmål om «høna eller egget», mener Bjorvand og Schmidt det er all grunn til å tro at stedsnavnet kom først og at Kong Nor ikke må tillegges primær betydning. Schulte fremhever imidlertid at navnet Nór fantes alt i vikingtiden, i diktet Voluspå.

Endret leksikon

Inntil januar 2016 slo Store Norske Leksikon utvetydig fast at Norge betyr «veien mot nord». Nå oppgis også den alternative navneteorien.

Schulte sier ett av målene med den kommende lanseringen av Norsk språkhistorie er å rydde opp i foreldede ordforklaringer. Han har to lange bidrag i bind fire hvor ulike tidsepoker som vikingtiden omtales med utgangspunkt i kronologi og tidslinjer.

– Poenget med landsnavnet Norge er at her måtte leksikon skrives om, og det har vi gjort. Visse ting må justeres også i det 21. århundre, og hvem vet, kanskje er Kong Nor på vei tilbake, sier Schulte.