Mens søreuropeere er EU-vennlige, er nordeuropeere mer skeptiske. Dette har heller med historisk betinget ideologi enn med økonomiske interesser å gjøre, mener forsker ved Universitetet i Bergen.
Etter hvert som EU er utvidet nord- og østover er den opprinnelige enhetsideologien blitt svekket. Med stadig flere medlemsland er det blitt vanskeligere å bli enige om store reformer. (Illustrasjonsfoto: www.colourbox.no)
I etterkrigstiden har oppslutningen om EU alltid vært betydelig sterkere på kontinentet og i Sør-Europa enn i Skandinavia og i Storbritannia.
Den vanligste statsvitenskapelige forklaringen på denne skjevheten er forskjell i økonomiske interesser. Tanken er at søreuropeerne har en svakere økonomi enn i nord, og derfor har mest å tjene på et EU-medlemskap.
Statsviter Tore Nedrebø mener derimot at forskjellen mellom Sør- og Nord-Europa i større grad har med historisk formet ideologi å gjøre.
Han hevder at EU avspeiler en enhetstradisjon som kan føres helt tilbake til oldtidens Mesopotamia, og som kom til Europa med romerne og kristendommen.
Nedrebø er seniorrådgiver i Utenriksdepartementet og disputerte nylig for doktorgraden ved Institutt for sammenlignende politikk ved Universitetet i Bergen (UiB).
– Reformasjonen ble et brudd med den universalistiske tradisjonen i Europa, sier Nedrebø.
Ett imperium, én hersker
Universalistisk og kosmopolitisk tenking legger til grunn at verden ikke nødvendigvis er organisert i uavhengige stater, men trenger overnasjonal enhet.
– Ut fra en slik tankegang anses mennesker som likeverdige verdensborgere uavhengig av nasjonalitet, religion og andre skillelinjer, sier Nedrebø.
Han mener at enhetstanken ble ført fra Mesopotamia til Romerriket av Aleksander den store. Derfra ble den ført videre fra Middelhavet til Nordvest-Europa av Den romerske kirke og Det hellige romerske rike.
Den katolske kirken har fremdeles denne enhetstanken, representert med en overnasjonal kirke, med én pave og senter i Roma.
– Enhetstanken sto sterkest i høymiddelalderen, da store deler av Europa var samlet under felles pave og keiser, forteller Nedrebø.
To kulturer
Reformasjonen delte Europa i en katolske og i en protestantisk del. Etter reformasjonen oppsto det statskirker rundt i de protestantiske landene i Europa.
Kongen i det enkelte land ble samlingspunktet, og dette bidro til en politisk kultur som legger spesiell vekt på nasjonal suverenitet og identitet. Særlig ser en dette i Storbritannia og i Skandinavia.
– De protestantiske deler av Europa ble mer nasjonalistiske enn de katolske etter reformasjonen, og er det fremdeles i dag, sier Nedrebø.
Han mener at det ikke er tilfeldig at det var kristendemokrater, fra seks hovedsaklig katolske land på kontinentet, som var pådrivere for Den europeiske kull og stålunion som senere ble EU.
Nedrebø sier også at annen verdenskrig var en nødvendig, men ikke en tilstrekkelig grunn til dannelsen av EU.
Annonse
– EU hadde trolig ikke eksistert i dag uten at de katolske kristendemokratene satt med makten i de seks grunnleggerlandene. Dette til tross for felles økonomiske interesser og et utbredt ønske om å unngå nye kriger i Europa. Nordeuropeerne valgte en annen, mindre forpliktende løsning, nemlig EFTA, sier Nedrebø.
Økonomi mindre viktig
Tore Nedrebø. (Foto: UiB)
Samtidig ser han også at økonomiske interesser spiller en rolle. For eksempel var norske bønders og fiskeres motstand viktig for at det ble flertall mot norsk EU-medlemskap i to folkeavstemninger.
Nedrebø mener likevel at en ideologisk og kulturelt grunnet bekymring for nasjonal suverenitet og identitet var avgjørende for utfallet.
– Mange meningsmålingsanalyser utført i Europa tyder på at ideologi og identitet spiller en større rolle enn økonomiske interesser for EU-standspunktet til folk flest, sier Nedrebø.
