Norsk jernverk var blant Norges største arbeidsplasser. I etterkrigstida tok staten selv på seg investor- og entreprenørrollen og bygde opp en massiv tungindustri fra grunnen av.

Prosjektet var blant annet inspirert av Stalins femårsplaner og utbygging av tungindustri i Sovjetunionen, og bar i seg den drømmen om det klasseløse industrisamfunnet.

Jernverket sto for optimisme og framgang og var et nasjonalt selvstendighetssymbol. Selve ideen var samfunnsøkonomisk lønnsomhet, og ikke nødvendigvis bedriftsøkonomiske krav til profitt.

For Arbeiderpartiet var Norsk jernverk selve symbolsaken og prestisjeprosjektet i etterkrigstida.

Et sosialt eksperiment

Men hva gjorde egentlig denne massive industrireisinga med tettstedet Mo i Rana? Historiker Hilde Gunn Slottemo ved Høgskolen i Nord-Trøndelag har skrevet Ranas historie i perioden 1890-2005 på oppdrag fra Rana Historielag.

Slottemo kaller det som skjedde i Rana på 1950- og 60-tallet for norgeshistoriens største sosiale eksperiment. I løpet av en tjueårsperiode fra 1955 økte innbyggertallet fra 8.000 til 26.000.

- Mennesker som hadde bodd og vokst opp i et fiske- og småbrukersamfunn skulle nå flytte til en hurtigvoksende by, og en del av dem skulle bli skiftarbeidere i industrien. Få norske samfunn har gått gjennom så store endringer på så kort tid som Mo i Rana, sier Slottemo.

Norges yngste

Tilflyttingen av småbarnsfamilier og par i etableringsfasen førte blant annet til at kommunen lenge hadde Norges yngste befolkning.

Med en så massiv folkevekst på kort tid var det krevende å få bygd boliger og skoler nok. Kommuneøkonomien ble til tider så trang at Jernverket måtte betale lønningene til de kommuneansatte.

Klasseløst utstillingssamfunn?

Det var sterke forventninger lokalt til at samfunnet i Rana og statsindustrien skulle bli et sosialdemokratisk utstillingsvindu. Man så for seg et klasseløst mønstersamfunn med Jernverket i sentrum, men det gikk ikke helt slik.

- I stedet ble jernverksbyen preget av store klasseskiller og stor forskjell mellom høy og lav. Likevel tror jeg nok folk følte at de flyttet fra vegløse bygder med hus uten innlagt vann og strøm, til noe bedre i industribyen, sier historikeren.

- For kvinnene var det å flytte inn i moderne blokkleiligheter med innlagt vann og elektrisitet et stort framskritt, mens fast arbeid med fast arbeidstid og fast lønn var et gode for mange menn, fortsetter hun.

Lagt ned i 1988

Også Norsk koksverk var en stor, statlig industribedrift som ble etablert i Mo i Rana på 60-tallet, og som passet godt inn i byens industriprofil.

Både Jernverket og Koksverket slet i lange perioder tungt økonomisk, og i 1983 hadde Jernverket et gjeld på 1,3 milliarder kroner. Det ble etter hvert stadig mindre politisk vilje til å opprettholde den kostnadskrevende statsindustrien, og i tillegg var forurensningsproblemene ved Koksverket meget store.

Både Koksverket og den malmbaserte produksjonen ved Jernverket ble nedlagt i 1988.

Nye arbeidsplasser

Den norske stat slo imidlertid ikke hånda av Mo i Rana. Kommunen mottok store summer i omstillingsmidler, og flere tunge, tjenesteproduserende statlige bedrifter ble flyttet hit eller etablert her.

Nasjonalbiblioteket, avdeling Rana, Statens innkrevingssentral og NRKs lisensavdeling lokalisert i Mo skulle gjøre omstillingen lettere for ranværingene etter at mange arbeidsplasser i tungindustrien gikk tapt.

- Nå preges stedet av det som kalles nettverksbedrifter, og industrien har spanske og brasilianske eiere. Rana er fortsatt et industrisamfunn, men har fått flere bein å stå på, konkluderer Hilde Gunn Slottemo.

Referanse:
Hilde Gunn Slottemo. Malm, makt og mennesker. Ranas historie 1890-2005. Rana historielag 2007.