Saken er produsert og finansiert av NTNU - Les mer
Vi er ikke A4-mennesker med en fast standard – men individer som er helt unike. Fastlegen bør kjenne pasientene bedre, mener forsker.

Kjenner fastlegen deg – som person?

Vet fastlegen din mer enn blodtrykket og kolesterolet ditt? Din livshistorie og bagasje kan ha mye å si for helsa.

8.2 2016 13:46

– Pasienten som person ser ut til å bli borte i medisinen, sier NTNU-forsker og fastlege Bente Prytz Mjølstad.

Hun har forsket på betydningen av at legen kjenner pasientens livshistorie.

– Journalene våre bør bli mer biografiske for å gi et godt bilde av hva akkurat dette unike mennesket trenger, sier hun.

Livshistorien setter spor

Forskeren ønsker å gjeninnføre det subjektive i forskningen og medisinen: Det som ikke så lett kan måles eller settes i en tabell. Vi er ikke A4-mennesker med en fast standard – men individer som er helt unike. Og alle har sin egen livshistorie.

– Det er kjent at belastende livserfaring påvirker folks helse. Dette kan blant annet forklares gjennom teorier om stressfysiologi. Tradisjonelt har dette vært lite vektlagt i biomedisinen – som har fokus på kroppen og det målbare, sier Mjølstad.

Mjølstad både forsker og underviser ved Institutt for samfunnsmedisin ved NTNU. Hun tok nylig doktorgraden med en avhandling om å kjenne pasienter som personer. Samtidig er hun også fastlege på deltid og kjenner derfor feltet hun forsker på godt.

Den tause kunnskapen

Ideen til forskningen fikk hun gjennom egne erfaringer som lege, både fastlege og sykehjemslege.

– Som fastlege opplevde jeg hvor nyttig det var å vite hvem pasientene var som personer og hvilke omstendigheter de levde under, men som sykehjemslege manglet jeg ofte disse opplysningene. Selv om slik informasjon kan være medisinsk relevant, skrives den ikke alltid ned i journalen eller overleveres til andre som skal bidra til pasientens rehabilitering. Det er på en måte en taus kunnskap.

– Journaler med mye biografiske opplysninger er ikke helt uproblematisk etisk sett?

– Nei, det kan være sensitivt, og en må vurdere hva som passer å ta med og formulere seg på en god måte. Jeg tror mange leger føler seg litt usikre på å formulere seg, derfor lar de det heller være.


– Det er kjent at belastende livserfaringer påvirker folks helse, sier fastlege og forsker Bente Prytz Mjølstad.

Fortellende medisin

Narrativ medisin – historien om deg – tar hensyn til viktige og dramatiske hendelser i pasientens livshistorie. Livet setter helsemessige spor etter seg.

– Det var overraskende mange dramatiske livshendelser i et såpass lite utvalg som de ni pasientene jeg dybdeintervjuet, sier forskeren.

En av studiene gikk ut på å se om pasienten fikk bedre og mer tilpasset behandling hvis sykehjemmets helsepersonell fikk tilgang til mer informasjon om pasientens livshistorie og levekår.

– Jeg må si at resultatene fra studien på sykehjemmet var ganske nedslående. Det virker ikke som om de biografiske opplysningene de fikk tilført journalene, ble brukt i særlig grad. For meg så det ut som at de i stor grad fulgte samme rutiner og standard opplegg som de brukte på alle pasientene.

En forklaring på dette kan være at helsevesenet har blitt for standardisert og teknologisk.

Forskeren peker på hvor fragmentert helsevesenet vårt har blitt.

– Ja, bare se på hvordan sykehuset er bygd og organisert, sier hun og peker ut av instituttvinduet.

– Her har vi egne bygninger med navn som hjerte-lungesenteret, mage-tarmsenteret og nevrosenteret, for å nevne noen. I dagens medisin har vi spesialister for nesten hvert enkelt organ. Da er det lett å miste personen ut av syne, sier Mjølstad.

Behov for å prate – fikk fysioterapi

Ett eksempel fra studien ved sykehjemmet var en tidligere sjøkaptein på 83 år med Parkinsons og samlivsproblemer.

– Han var veldig redd for å bli forlatt, og det var en alvorlig stressituasjon for han, med tilbakevendende tanker som: «Hvem skal ta vare på meg?»

Sykehjemmet valgte å fokusere på hans dårlige gangfunksjon ved å tilby fysioterapi.

Men ingen snakket skikkelig med ham under rehabiliteringsoppholdet.

– Leger kan kvie seg for å snakke med pasienter om slike ting og ikke vite hvordan de skal håndtere situasjonen. Ofte er det enklere for oss leger å holde oss til det vi oppfatter som «det medisinske», sier Mjølstad.

Sjøkapteinens evige drama

Den samme 83-åringen bar på en stor og skjellsettende livshendelse. For 30–40 år siden ble han utsatt for en dramatisk nestenulykke – et tilløp til gasseksplosjon om bord i den store oljetankeren han hadde kommando over – som kunne blitt fatal.

– Det preget resten av livet hans og førte til kontinuerlig angst for nye katastrofer. Om bord på båten måtte han dobbeltsjekke gassmåleren hele tiden og fikk aldri ro. Han fikk søvnproblemer, angst og høyt blodtrykk. Fastlegen var ikke i tvil om at hendelsen hadde hatt stor betydning for helsa til pasienten.

Ifølge forskeren er det å miste et barn en av de tyngste livshendelsene noen kan oppleve.

– Tapet og sorgen setter kroppen i stress og tærer over tid.

Mennesket bak diagnosen

Parkinsonspasienter mister etter hvert ofte mimikken i ansiktet, og uttrykkene blir like og maskelignende.

– Vi må se personene bakom de uttrykksløse ansiktene og de skjelvende hendene. Menneskeverd handler om å bli sett for mer enn sin diagnose, sier Mjølstad.

Allmennlegene som deltok i studien, ble overrasket over hvor lite de egentlig visste om pasienter de hadde kjent i mange år. De hadde minst kunnskap om pasientens interesser, barndom og oppvekst. En fastlege ble veldig overrasket da han ikke visste hvilket yrke pasienten hadde før han ble uføretrygdet. Vårt yrkesliv preger jo i stor grad hvem vi er som personer, men oppfattes ikke alltid som medisinsk relevant.

– Allmennlegene fortalte historier om besøk på sykehjem der utfylling av dødsattest avslørte at ingen av de ansatte visste hvilket yrke som skulle føres opp. Det er trist å oppleve at folk ikke blir sett for den de er.

Forskeren kaller det tingliggjøring. Diagnose og høy alder fører ofte til at folk ikke blir sett som personer med sin egen livshistorie.

– Jeg mener det er viktig at helsepersonell kjenner til hvem personen er. Det kan være nyttig å vite om du har å gjøre med den gamle lensmannen, læreren eller sykepleieren i bygda.

Sjel og kropp henger i hop

Forskningen diskuterer og skisserer i avhandlingen ulike muligheter og metoder for å gjeninnføre personen i medisinen – og å «humanisere» helsevesenet.

Mjølstad bruker sine forskningsfunn og erfaringer i jobben som allmennlege.

– Oftere enn før tenker jeg på om det kan ligge belastende livshendelser bak et medisinsk problem. Særlig der hvor problemene er sammensatte og komplekse prøver jeg å få tak i hele bildet. 

– Når man først har denne kunnskapen, er det vanskelig å la være å undres over om det kan finnes en biografi som kan forklare det som fremstår som en veldig forstyrret biologi. Derfor må jeg spørre, selv om det hadde tatt mindre tid og kortet ned køen på venterommet betraktelig å la være, sier hun.

– Men jeg tar blodprøver når det trengs, altså!

Referanse:

Bente Prytz Mjølstad: Knowing patients as persons – A theory-driven, qualitative study of the relevance of person-related knowledge in primary health care. Doktoravhandling, NTNU, 2015.

forskning.no ønsker en åpen og saklig debatt. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg. Du må bruke ditt fulle navn. Vis regler

Regler for leserkommentarer på forskning.no:

  1. Diskuter sak, ikke person. Det er ikke tillatt å trakassere navngitte personer eller andre debattanter.
  2. Rasistiske og andre diskriminerende innlegg vil bli fjernet.
  3. Vi anbefaler at du skriver kort.
  4. forskning.no har redaktøraransvar for alt som publiseres, men den enkelte kommentator er også personlig ansvarlig for innholdet i innlegget.
  5. Publisering av opphavsrettsbeskyttet materiale er ikke tillatt. Du kan sitere korte utdrag av andre tekster eller artikler, men husk kildehenvisning.
  6. Alle innlegg blir kontrollert etter at de er lagt inn.
  7. Du kan selv melde inn innlegg som du mener er upassende.
  8. Du må bruke fullt navn. Anonyme innlegg vil bli slettet.

Annonse

Emneord