Nilsson har gitt avhandlingen tittelen “Savnets tone i ensomhetens melodi”. Hun er utdannet psykiatrisk sykepleier og har hovedfag i sosialpedagogikk. Høgskolelektoren underviser på videreutdanningen i psykisk helsearbeid ved Høgskolen i Oslo, men tok selve doktorgraden på Åbo Akademiet, Institusjon for vårdvitenskap i Finland.

- Jeg hadde lyst til å finne ut hva ensomhet var. Forforståelsen min var at ensomhet var lidelse. Flere mennesker i dag opplever ensomhet som flaut å snakke om, kanskje egentlig vårt siste tabu. Det å si at man er alene er greit, mens det er tabu å uttrykke at man er ensom, man blottlegger seg selv ved å si det, mener Nilsson.

Kjent på dybdeensomheten

Åtte personer, alle med alvorlige schizofrene lidelser, danner det empiriske grunnlaget i Nilssons studie. Hun har truffet informantene med jevne mellomrom i ett år, hver av dem har blitt intervjuet fem ganger. De bor i samme by, og hun har truffet dem i deres egne hjem. Bortsett fra én har alle utdanning utover grunnskole, flere har fullført høgskoleutdanning, og én har universitetsutdannelse. De fleste uttrykker stor glede over kunst, de maler, spiller, skriver dikt, leser og er kreative mennesker.

- Det de har felles er at de har kjent på dybdeensomheten vi alle bærer i oss, og de har gjort det på et tidlig tidspunkt i livet. Dette er mennesker som er spesielt sensitive, spesielt hudløse. De har et stort hjelpeapparat rundt seg, men for det første er hjelpeapparatet for dårlig koordinert. For det andre opplevde informantene at hjelperne bare kom innom, og de synliggjorde et savn av en tilstedeværende lytter. Ingen av hjelperne hadde pratet med informantene om deres ensomhet, påpeker Nilsson.

Hun har brukt flere teoretiske disipliner for å belyse ensomhet som begrep, for eksempel mytologi, historie, psykologi, filosofi, kulturteori, kunst og religion. I tillegg har hun gjort en etymologisk og semantisk analyse av ensomhetsbegrepet, gjennom å studere en lang rekke ordbøker fra 1852 til 1997.

Ikke som Elling

- Begrepet ensomhet er vanskelig å fange, det finnes mange definisjoner av det. Jeg har valgt å ikke definere det i avhandlingen, fordi det er noe uutsigelig ved ensomhetsbegrepet, og definisjoner kan risikere å redusere ordet, forteller Nilsson. I stedet lar hun informantene komme til orde, hver av dem forteller om livet sitt, lidelsen sin, følelsene sine og forholdet til omverdenen.

Kapitlene deres bærer talende titler som “Her er ein for mykje”, “Ikke en gang kirkefolket kan gå sognvis til paradis”, “Den stundesløse”, “Askeladden”, “Jeg ble rabiat da Gud forlot meg”, “Vergeløs overfor indre stemmers selskap”, “Fra drømmer til skam” og “Jeg ønsker meg det modne hjertet”.

De er vonde eksempler på hvordan samfunnet lar alvorlig syke mennesker bo alene uten å følge opp med annet enn husvask og handling av matvarer. Historien om “Elling” blir en solskinnshistorie i forhold.

“Trym”, en mann i tredveåra, forteller det på sin måte:

De skjønner det kanskje, eller rettere sagt, de vet at jeg føler meg ensom, men har ikke tatt dette opp med meg direkte. Kanskje en ikke skal snakke om det, en kan jo bli minnet om hvor vondt det er.

Eller som “Lise” sier det når hun skal beskrive ensomheten sin:

Jeg kjenner det i magen, ofte kommer den i helgene, og det er en ensomhet så stor at jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg.

Ny modell for ensomhetsbegrepet

Dette er utsagn som karakteriser ensomhet som en lidelse. I avhandlingen har imidlertid Nilsson bygd opp en ny modell som gjør ensomheten til et langt mer omfattende og balansert begrep. Modellen polariserer ensomhet som helse og ensomhet som lidelse. Hver av disse har tre nivåer.

I ensomhet som helse er første nivå knyttet både til noe godt og vondt, gjerne knyttet til savn og lengsel, men også håp. Neste nivå innebærer en erkjennelse av ensomhetens betydning i det menneskelige fellesskapet. Her finner man en gradvis erkjennelse av livslidelsen. I siste nivå erkjennes ensomhetens betydning for selvets autonomi.

I ensomhet som lidelse er første nivå knyttet til ubehag. Her finner man normalangsten, hvor mange søker “massen” for å få avkobling - det Nilsson kaller en “lengsel i trengsel”. I neste nivå oppleves ensomheten som smerte, man finner en bevisst eller ubevisst flukt bort fra normalangsten. I siste nivå ytrer ensomheten seg som en opplevelse av dyp forlatthet, man føler seg gudsforlatt, ulykkelig. Man avskjærer seg fra fellesskapet, og kan risikere en alvorlig psykisk lidelse.

“En blir satt til side, forkastet”

De åtte pasientene i Nilssons studie hører alle sammen under dette siste nivået av ensomhet som lidelse. Samtalene med dem viser tragisk nok at er man først blitt syk mister man gjerne et sårt tiltrengt nettverk. “Jørgen” illustrerer det slik:

En kan ha venner, men blir ikke forstått. En ønsker å bli likt, men så trekker tidligere venner seg. En blir satt til side, forkastet.

“Martin” setter ord på fortvilelsen over at dette skjer:

[ ?] det er et sår i sjelen, at en blir forlatt, det er et dyp i ensomheten [?] en smerte. Og for at en annen skal forstå denne smerten må en ha et modent hjerte.

Brita Nilsson er sterkt kritisk til at disse pasientene skal bo alene med et så lite koordinert nettverk av hjelpere rundt seg.

- Kanskje kommunene heller burde kjøpe mindre leiegårder, la pasientene få hver sin lille leilighet, ansette sykepleiere, vaktmester og åpne bydelskafé i huset. Slik kan beboerne være sikre på at det er folk i nærheten, gjennom kafédrift kan de komme i kontakt med befolkningen rundt, og de har fagpersoner rundt seg hele tiden. Jeg finner eksempler på dette, og det fungerer veldig godt.

Nilsson mener at en annen mulighet som har vist seg å være vellykket er den økologiske psykiatrien, der man oppretter småbruk hvor pasientene kan få en opplevelse av en livssammenheng, for eksempel i forhold til natur og deltagelse i gårdsstell.

- Jeg er sikker på at dette ikke ville blitt dyrere enn i dag. Og det er dessuten inhumant å plassere dem alene i ett- og toromsleiligheter med dagens fragmenterte nettverk. Disse menneskene har en så alvorlig sykdomslidelse, at å ikke forholde seg til deres ensomhet er å legge stein til byrden, påpeker hun.

Hun presiserer at ensomhet ikke er noe som bare angår andre, og ikke en selv:

- Vi mennesker har den felles skjebne ved at vi alle innehar en ensomhet i oss. Ensomhet er med andre ord ikke noe man blir, men noe man er. Dette har vi felles med pasientene og det å ikke samtale med pasientene om ensomhet kan medføre en uhensiktsmessig distanse. Vi arbeider jo i livets tjeneste og ensomhet er en grunnleggende dimensjon ved livet.