Mange pasienter med depresjon har det ekstra ille om morgenen og skyver derfor døgnet mer og mer.

Tre døgn uten søvn kan fjerne depresjon

Pasienter med depresjon blir friske etter å holde seg våkne tre hele døgn på en uke og få grundig veiledning i å sove riktig. Et halvt år etter er mer enn 60 prosent fortsatt friske, viser dansk forskning.

25.9 2015 05:00

Danske forskere har studert en enkel metode for å fjerne alvorlig depresjon. Oppskriften lyder: en ukes innleggelse med tre hele døgn uten søvn, kombinert med grundig veiledning og opplæring i gode søvnvaner.

Forskere fra Københavns Universitet og Region Hovedstadens Psykiatri har testet metoden på i alt 30 pasienter med depresjon.

Resultatene viser at 27 uker etter en uke med søvnberøvelse var hele 61,9 prosent av pasientene blitt kvitt depresjonen.

58,4 prosent ble friske rett etter behandlingen. Det var altså flere som ble friske i løpet av et halvt år. Og samtidig var det nesten ingen tilbakefall.

– Vi viser at dette er effektivt, også på de som har vært syke i mange år og ikke hatt effekt av medisiner. Å gjøre slike pasienter, som har vært deprimerte veldig lenge, friske på en uke er ganske stort, sier Klaus Martiny, klinisk førsteamanuensis ved institutt for klinisk medisin ved Københavns Universitet.

Han er hovedforfatter på den nye studien og opplevde hvordan noen av de dypt deprimerte pasientene fikk det mye bedre etter bare et døgn uten søvn.

Fokus på søvnrytme

Mette Kragh, forskningssykepleier og doktorgradstudent ved institutt for klinisk medisin ved Aarhus Universitet, var ansatt som sykepleier på en psykiatrisk avdeling da de første resultatene fra Martinys forskningsprosjekt kom ut i 2012.

Hun har ikke vært involvert i forskningen, men allerede i 2012 fanget prosjektet interessen hennes.

Kragh synes de siste resultatene er veldig interessante, spesielt det at så mange fortsetter å være friske etter et halvt år.

– Kanskje er det det at de fortsetter å ha fokus på søvnen som gjør forskjellen, sier Kragh.

Kronisk jetlag

Ifølge Klaus Martiny er det flere årsaker til at våkebehandlingen og søvnveiledningen virker.

Mange pasienter med depresjon har forstyrret døgnrytme. Det innebærer at den naturlige døgnrytmen – å sove om natten og være våken om dagen – blir forskjøvet mer og mer fordi de sover senere og senere.

– Når man er deprimert, har man det typisk veldig dårlig om morgenen, og i løpet av dagen får man det gradvis bedre. Derfor er det mange som snur på døgnet. Døgnrytmen blir helt forvirret, akkurat som når man har jetlag, forklarer Martiny.

Våkebehandling virker sannsynligvis ved å resette døgnrytmen igjen. Pasientene blir så trøtte – når de endelig får lov til å sove – at de kan sove godt.

Humørhormon faller om natten

Våkebehandling virker trolig også ved at mengden av kroppens humørhormon, serotonin, stiger når man ikke sover.

– Jeg var i Milano i 2007 og fulgte et lignede prosjekt, og det holdt jeg meg våken, sammen med en deprimert pasient, hele natten. Det var ganske utrolig å se hvordan hun begynte å få det bedre når det gikk mot 3–4 om natten, forteller Klaus Martiny.

Stigningen, eller rettere sagt det manglende fallet, for serotonin forekommer også hos friske mennesker som ikke sover. Det kjenner Klaus Martiny fra sin tid på en psykiatrisk sengeavdeling.

– Når jeg avløste en lege som hadde vært på nattevakt, kunne de være ganske fjollete og snakke raskt og mye når de skulle avlegge rapport, sier han.

Det henger antagelig sammen med at serotonin-innholdet i blodet er høyere enn normalt.

Personer med depresjon har fra før en forstyrret regulering av serotonin-innholdet i hjernen. Derfor opplever de det nattlige fallet særlig voldsomt når de våkner neste morgen.

– De har det veldig dårlig når de våkner, og etter hvert som serotoninet stiger i løpet av dagen, får de det litt bedre, forklarer Martiny.


Etter 36 timer uten søvn vil stort sett alle oppleve å falle i en dyp, ikke-avbrutt søvn.

– Det må vi prøve

Mette Kragh arbeider med et lignende prosjekt.

– På den avdelingen hvor jeg var ansatt i 2012, hadde vi mange med depresjon. De ble innlagt og satt på medisiner, og så ventet vi på at de fikk det bedre. Jeg tenkte at det der skal vi prøve, forteller hun.

Deltakerne i prosjektet hennes er lagt inn med depresjon, og hun sammenligner ikke våkebehandlingen med trening, slik Klaus Martiny gjorde. I stedet har hun en kontrollgruppe som får standardbehandling.

– Vi ser både på effekten av behandlingen, hvordan pasientene opplever det og forsøker å finne ut om vi kan spå hvem som vil få nytte av det. Jeg tviler på at jeg vil få like fantastiske resultater som Klaus, fordi jeg har en gruppe pasienter som er innlagt og derfor mer alvorlig syke, sier hun.

– Jeg hadde aldri sovet så godt

Marie Hald Rasmussen på 32 år har nettopp blitt lagt inn med depresjon ved Risskov Psykiatrisk Hospital. Hun har deltatt i Mette Kraghs nye forskningsprosjekt.

– Det var vidunderlig å våkne etter tolv timers søvn. Fornemmelsen av å ha sovet godt var helt fantastisk. Jeg kunne ikke huske at jeg noensinne hadde sovet så godt, forteller Rasmussen.

Hun hadde ikke følt at søvnen hennes var spesielt dårlig før hun ble innlagt. Hun avsluttet bacheloroppgaven sin i samarbeid med en medstudent like før hun ble innlagt, så hun måtte være våken om dagen og sove om natten.

– Jeg hadde trodd at jeg sov helt greit. Etter at jeg hadde holdt meg våken hele natten og hele neste dag, og fikk lov til å sove de tolv timene, kom selverkjennelsen. Hei, tenkte jeg. Det er noe galt med søvnen min, forteller Rasmussen.

Eget ansvar å holde seg våken

Til Klaus Martinys forskningsprosjekt rekrutterte forskerne i alt 75 ikke-innlagte pasienter med depresjon. Den ene halvparten deltok i våkebehandlingen, mens den andre halvparten trente en halvtime om dagen.

Pasientene i våkegruppen holdt seg til å begynne med oppe en hel natt, og fikk høre at de først fikk gå til sengs klokken 20 neste kveld. Neste morgen skulle de stå opp senest klokken åtte, og så gjenta samme prosedyre to netter til, med en hel natt og neste dag uten søvn, etterfulgt av tolv timers søvn.

– Det var deres eget ansvar å holde seg våkne. Vi ga dem bare noen tips, for eksempel å gå en tur, se på TV, drikke kaffe eller høre på musikk. Personalet skulle ikke holde dem våkne. Det gikk egentlig ganske bra. Det var kanskje noen som duppet av, men det gjør ikke så mye, sier Martiny.

Marie Hald Rasmussen hadde faktisk ikke så store problemer med å holde seg våken om natten. Det var rolig på avdelingen og hun kunne se på TV eller male.

– Det vanskeligste var om dagen etter en hel natt da hun hadde vært våken. Særlig morgenen var hard. Jeg tok kalde bad og gikk noen turer for å holde meg våken. Man har en merkelig stemning i kroppen, og man vil bare sove, forteller hun.

– Tredje ganger var ulidelig. Jeg kunne nesten ikke vente med å sove. Andre gang gledet jeg meg til å sove igjen. Man går og gleder seg. Begeistringen for søvnen holdt meg i gang, men tredje gang var jeg så utkjørt at det ikke hjalp å glede seg, sier hun.

Enda mer forskning

Marie Hald Rasmussen har også fulgt søvnen og humøret tett etter at hun ble skrevet ut.

– Jeg har en mappe hvor jeg fyller ut når jeg sovnet, hvor mange ganger jeg har våknet, når jeg har stått opp, og hvordan søvnen min er, på en skala fra 1 til 10. Alle de skjemaene om søvn, humør og trivsel har gjort at jeg må granske meg selv hver dag og tenke over hvordan jeg har det. Jeg har lært ett og annet om seg selv og sykdommen, sier hun.

Hun vil likevel ikke selv kaste seg rett ut i en nye runde med våkenetter hvis hun skulle rammes av en ny depresjon, men kanskje med støtte fra venner og familie.

Det er ikke planer om å tilby våkebehandling på de psykiatriske sykehusene i Danmark. Det krever nemlig mer forskning for å bekrefte om det hjelper pasienter med alvorlig depresjon.

Det er dette Mette Kragh forsker på.

Klaus Martiny leder også et nytt prosjekt om metoden. Der skal pasientenes søvn følges elektronisk via et spesielt utviklet it-system, hvor de selv taster inn søvn og humør.

Referanse:

Martiny K m.fl.: Maintained superiority of chronotherapeutics vs. exercise in a 20-week randomized follow-up trial in major depression. Acta Psychiatrica Scandinavica, juni 2015. DOI: 10.1111/acps.12402. Sammendrag.

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.

forskning.no ønsker en åpen og saklig debatt. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg. Du må bruke ditt fulle navn. Vis regler

Regler for leserkommentarer på forskning.no:

  1. Diskuter sak, ikke person. Det er ikke tillatt å trakassere navngitte personer eller andre debattanter.
  2. Rasistiske og andre diskriminerende innlegg vil bli fjernet.
  3. Vi anbefaler at du skriver kort.
  4. forskning.no har redaktøraransvar for alt som publiseres, men den enkelte kommentator er også personlig ansvarlig for innholdet i innlegget.
  5. Publisering av opphavsrettsbeskyttet materiale er ikke tillatt. Du kan sitere korte utdrag av andre tekster eller artikler, men husk kildehenvisning.
  6. Alle innlegg blir kontrollert etter at de er lagt inn.
  7. Du kan selv melde inn innlegg som du mener er upassende.
  8. Du må bruke fullt navn. Anonyme innlegg vil bli slettet.

Annonse

Depresjonstest

For å vurdere alvorlighetsgraden av pasientenes depresjon lot forskerne dem besvare et spørreskjema som brukes i psykiatrien.

Det kalles Hamilton-skalaen. Pasienten skal svare på 17 spørsmål omkring humør, skyldfølelse, søvn og selvmordstanker. Ut fra svarene får pasienten poeng. Har man over sju poeng, er man deprimert.

Alle pasienter som deltok i forskningsprosjektet, hadde en score på mer enn 20 da prosjektet startet.

Våkebehandling

At våkebehandling kan hjelpe på depresjon, har faktisk vært kjent siden 1800-tallet. Det er første gang nevnt i Textbook of Psychiatry av Christian August Heinroths fra 1818.

I 1966 ble behandlingsformen tatt opp igjen i på et psykiatrisk sykehus i Tübingen i Tyskland, hvor en lærer, innlagt på psykiatrisk avdeling, ikke fikk sove. Hun syklet i stedet om natten og oppdaget at det hjalp på depresjonen.

I begynnelsen av 1970-tallet konkluderte en akademisk avhandling at metoden faktisk virket, men på samme tidspunkt kom flere typer av antidepressiv medisiner på markedet, og legene mistet interessen.

Våkebehandling vil generelt være lettere for en deprimert person enn for andre. Det skyldes at de allerede har problemer med å sove, blant annet på grunn av for mye stresshormon i kroppen.

En gruppe holdt seg våken, en gruppe trente

Til forskningsprosjektet rekrutterte forskerne i alt 75 ikke-innlagte pasienter med depresjon.

De fleste hadde vært deprimert i mer enn to år og ikke fått det bedre av medisiner.

Ifølge Klaus Martiny var de kronisk deprimerte og moderat behandlingsresistente. Det vil si at de ikke hadde fått noen særlig hjelp av den tradisjonelle behandlingen, nemlig medisiner og terapi.

I den første uken av prosjektet fikk alle pasientene den samme typen medisiner, duloxetine, som ble trappet opp til 60 mg om dagen. Det er ifølge Klaus Martiny normal dose.

Nesten alle de pasientene som deltok, fikk medisiner fra før, men ikke nødvendigvis duloxetine.

– Det var viktig at alle fikk den samme typen medisiner, og at det var en type som ikke virker søvndyssende. Mange av de pasientene vi fikk, var i medisinsk behandling. Så etisk ville det være veldig vanskelig å forsvare å gjennomføre forsøket uten at de fikk en form for medisiner, understreker han.

Da alle var trappet opp til 60 mg, ble de innlagt. Den ene halvparten hadde deretter en uke da de holdt seg våkne i tre netter i alt. Den andre gruppen hadde en uke med daglig trening i 30 minutter.

Søvnberøvelse virker bedre enn trening

I tillegg til søvnberøvelsen fikk pasientene 30 minutters lysterapi hver morgen, og de fikk grundig veiledning i god søvnrytme av personalet.

De andre pasientene fikk daglig trening i 30 minutter. Hver pasient fikk tilrettelagt treningsforløpet personlig i samarbeid med en fysioterapeut.

De fikk ingen egen veiledning i gode søvnvaner.

Resultatet var at søvnbehandlingen hadde vesentlig større effekt enn treningen.

27 uker etter våkebehandlingen var 61,7 prosent friske. Det samme gjaldt bare 37,9 prosent av pasientene i treningsgruppen. Trening hadde altså også ganske stor effekt, men slett ikke like markante resultater.

Etter den første uka fortsatte daglig lysterapi og søvnveiledning i et halvt år, og treningsgruppen fortsatte med den daglige treningen.