Klimaforskningen blir gjerne formidlet i fete typer. I løpet av et par måneder har vi sett titler som «Golfstrømmen kan stanse på få år!» og «Golfstrømmen forsvinner ikke!».

På et seminar ved Bjerknessenterets, Universitetet i Bergen denne uken, ble klimamodellenes ulike prognoser diskutert. Hit kom blant annet den anerkjente og omdiskuterte klimaforskeren Stafan Rahmstorf, som i en rekke vitenskapelige publikasjoner og avisoppslag har pekt på risikoen for at den globale oppvarmingen kan slå av den nordatlantiske strømmen. I så fall kan mesteparten av Europa vente seg en kuldebølge som vil vare i hundrevis av år, mener den tyske klimaeksperten.

Sammenbrudd i havstrømmene

Rahmstorf bygger sine uttalelser på en modell som han og hans kolleger ved Potsdam institute of Climate Impact Research har utviklet.

Modellen, som kalles Climber, er forholdsvis enkel, men den kan simulere de ulike prosessene i klimasystemet flere tusen år fremover i tid. Modellkjøringene ga litt forskjellige utslag på havsirkulasjonen, avhengig av blant annet utslippsmengde av klimagasser til atmosfæren, men samtlige viste en betydelig svekkelse av sirkulasjonen.

Noen endte i et fullstendig sammenbrudd for havstrømmene.

- Vi kan ikke utelukke muligheten for at dette vil skje, sa Rahmstorf og viste til de enorme konsekvensene en kollaps i Golfstrømmen vil ha for fiske, landbruk, økonomi - og folks hverdag.

Selv om temperaturene bare faller med fem grader, vil det føre til umulige vekstforhold og gjenfryste havner mange steder i Norge og andre nordeuropeiske land. Rahmstorf tvilte på om vi fikk noen forvarsel på når vi nærmet oss terskelen.

- Risikoen må derfor tas på alvor nå! oppfordret den tyske professoren og pekte på hvordan skeptikere brukte villedende statistikk og kurver for å bagatellisere den menneskeskapte påvirkningen på klimaet.

For enkel modell?

Golfstrømmen er en del av et større system av havstrømmer. Varmt vann fra Mellom-Amerika strømmer nordover mellom Island og Shetland og videre langs norskekysten.

Golfstrømmen drives blant annet av to enorme «pumper», en øst for Grønland og en i Labradorhavet. Når det varme og salte overflatevannet fra sør avkjøles i de nordiske havene, gir det fra seg fuktighet og varme slik at det blir enda kaldere og saltere. Dermed blir det også tyngre, slik at det synker og strømmer sørover i Atlanterhavet som bunnvann.

Med økte gjennomsnittstemperaturer som følge av drivhuseffekten, tilføres det mer ferskvann til Grønlandshavets overflate gjennom nedbør og avrenning fra land, og tyngden av overflatevannet vil bli redusert på grunn av lavere saltinnhold. Tilførselen av ferskvann har gitt store utslag på Rahmstorfs klimamodell og er dermed en viktig faktor for svekkelsen av «pumpene».

- Den tyske modellen er enkel og viktige fysiske prosesser er utelatt. Dette kan bety at Climber-modellen er overfølsom for endringer i ferskvannstilførselen i nord. mener professor Helge Drange ved Bjerknessenteret

Senteret for fremragende forskning har som kjent utviklet «Bergen Climate Model» som er en av verdens mest komplekse klimamodeller. På grunn av denne kompleksiteten kan den imidlertid ikke simulere klimaendinger mer enn rundt 100 år frem i tid.

- De avanserte klimamodellene gir i verste fall bare en svak reduksjon på 25 prosent i styrken av atlanterhavsstrømmen. Samtidig viser de at vi vil få et varmere klima i våre områder. Dette tyder på at den globale oppvarmingen vil mer enn utligne for en eventuell regional nedkjøling på grunn av svekkelse av Golfstrømmen, sier Drange, men legger til at dette er noe man kun kan regne med de neste 100 år.

- Hva man kan forvente etter dette er mer usikkert, understreker han.

Trenger mer kunnskap

- Skal usikkerheten reduseres må man forbedre modellene. For det første trenger man større og billigere regnekraft, men det aller viktigste er en bedre forståelse for de grunnleggende fysiske prosessene som inngår i klimaendringene, mener forskningsdirektør Eystein Jansen ved Bjerknessenteret.

- For å kunne si noe om fremtidens klima, baserer vi oss på kunnskap om fortidens temperatursvingninger, og dette krever en betydelig forskningsinnsats. De instrumentelle observasjonene går bare tilbake 50-100 år, så vi må hente mer informasjon fra analyser av for eksempel sedimenter i havet, iskjerner og sedimentering fra isbreer og treringer for å kunne danne oss et bedre bilde av fortidens klimaendringer. Denne kunnskapen må så bli integrert i de matematiske modellene, sier Jansen.

Helge Drange forstår godt at de sprikende resultatene fra klimamodellene virker forvirrende på folk, og mener dette innebærer en stor utfordring for klimaforskerne.

- På den ene siden kan man gjerne mene at Rahmstorf går for hardt ut og at resultatene fra den tyske modellen blir dradd for langt. På den andre siden kan man hevde at vi andre er for diffuse i talen og at vi ikke får klart nok frem alvoret. Det er hele tiden en balansegang, sier Drange og understreker at det verste som kan skje er at folk mister tiltro til klimaforskerne.

- Politikerne og folk flest må stole på de vurderingene klimaforskerne gjør, for når vi kommer med sterke advarsler, bør dette bli fulgt opp med raske tiltak. Tiltakene for å begrense utslippene av klimagasser vil ha store konsekvenser for samfunnet. Hvis vi antar at CO2-utslippene må stabiliseres, betyr det for eksempel at man må redusere forbrenningen av kull, olje og gass med 60-70 prosent på global skala. Det vil si at man må redusere bil- og strømforbruk med to tredjedeler. I tillegg må industrien omlegges. Forskningen på dette feltet trenger svar raskt, for klimautviklingen forsetter dag for dag, og utslippene fra i går kan vi aldri gjør opp for.