Dette er det mulig å gjøre noe med, mener forsker Kari-Anne Bottegaard Næss. Hun er forsker i spesialpedagogikk ved Universitetet i Oslo.

I en tidligere studie har hun kartlagt språkvanskene til barn med Downs syndrom.

I et nytt prosjekt går hun nå videre. Hun vil gjøre noe for at disse barna skal bli flinkere til å uttrykke seg.

The Down Syndrome LanguagePlus-project er verdens største studie som ser på effekten av tiltak for å bedre språkutvikling hos barn med Downs over tid.

Prosjektet er ikke avsluttet, men forskerne ser allerede positive resultater av språktreningen.

Kan strekke seg

De med Downs syndrom har ofte et kortere og svakere minne enn andre barn, noe som er viktig for språkutvikling. Mange har store problemer med hørselen. De har også ofte utfordringer knyttet til munn og gane som gjør at tale blir vanskeligere.

Utfordringene er der. Men det er mulig å gjøre noe med dem.

Ofte kan barn med Downs strekke seg langt mer enn det som blir forventet av dem, mener forskeren.

Ikke alle får daglig språkstimulering

Ikke alle barn med Downs får daglig språkstimulering på skolen de går på, viser forskningen hennes.

Og den stimuleringen de får, er ofte bygd på tiltak som ikke er forskningsbaserte. Grunnen til det er at de finnes lite forskning på dette.

– Det bekymrer meg, sier hun.

Store konsekvenser for livet

Forskningen hennes har vist at de barna som var de svakeste i språk når de begynte på skolen, også var svakest etter tre år på skolebenken.

Dette får igjen store konsekvenser for livene deres.

• Les også: Funksjonshemmede unge faller mer og mer utenfor

– Vokabularet har stor betydning på en rekke områder i livet. Hvor mange ord barnet kan, påvirker evnene til å lære seg å lese. Språket betyr også mye for om de fungerer i barnefellesskapet.

De barna som har et godt språk og kan artikulere seg opplever at de blir mer inkludert i skolen. De kommer inn i en god sirkel. Får de venner, blir de enda bedre språklig. Og da får de enda flere venner.

Foreldre betyr mye

Det er veldig stor forskjell på de 70 barna med Downs syndrom som begynner på skolen hver høst. De fleste har talespråk. Noen snakker veldig godt, mens andre snakker ikke i det hele tatt.

Det er ikke tilfeldig hvilke barn som er svake i språk og hvilke som er sterke. Foreldrenes utdanning har mye til å si for barnas ordforråd, forteller Næss.

Rundt 100 førsteklassinger hvert år

Alle barn med Downs syndrom som begynte på skolen denne høsten og sist høst, har fått tilbud om å være med i den nye studien.

I studien, som nå er godt i gang, har forskerne utviklet en applikasjon for Ipad og et pedagogisk opplegg som går over 30 uker.

Hver dag skal barnet jobbe med bildeboksamtaler med systematisk trening av ord sammen med voksne og to dager i uka også sammen med medelever. Hensikten er at de skal  få et bedre ordforråd. Læreren stiller hele tiden spørsmål som krever at barnet må resonnere og bruke ordet aktivt i sammenhenger.  

Å trene på enkeltord er den tradisjonelle måten å stimulere barn med Downs til bedre språkutvikling.

Men forskerne vet nå at dette ikke fungerer så godt med tanke på å kunne forstå og bruke ordene i ulike kontekster.

– I dag pøser vi heller på med ord. Vi ser at barna lettere snapper opp og bruke ord som dukker opp i naturlige sammenhenger og knyttet de til noe som er kjent fra før.

Retter seg mot alle barna i klassen

Alle barna i klassen er del av forskningsprosjektet, ikke bare barna med Downs syndrom.

– Prosjektet er spesielt i og med at det er en spesialpedagog som har ansvaret for individuell oppfølging av de som har Downs syndrom. Men prosjektet tar utgangspunkt i læreplanen og retter seg også mot resten av klassen. Oppgavene er nemlig meningsfullt for alle barna, forteller Næss.

Lang tradisjon for språkstimulering

Ved Stenbråten skole i Oslo har de lange tradisjoner for å drive språkstimulering av barn med Downs syndrom. De ble derfor valgt ut for å prøve ut materiellet til Næss.

Skolen var også med på det første året av prosjektet. Skolen har ikke hatt førsteklassinger med Downs syndrom i år og er derfor ikke med nå.

Spesialpedagog Bente Pedersen Dragland har selv utviklet materiale kalt Stenbråtenmetoden til bruk i språkopplæring.  Hun mener opplegget i forskningsprosjektet passer veldig godt inn i det materiellet som de allerede bruker.

– Vi mikser litt de ulike metodene som finnes og tar det beste av dem. Men alt vi gjør er forskningsbasert, sier hun.

Det er ganske stor variasjon mellom elevene som har Downs syndrom, forteller Dragland.

– Men vi bestemmer oss i utgangspunktet for at alle skal lære å lese. Ikke alle vil klare det. Men selv den svakeste hos oss har lært seg alle bokstavene og har begynt å sette dem sammen til ord.

Må ha noe å snakke med andre om

I løpet av de 20 årene Dragland har jobbet med elever som har spesielle behov, har det skjedd mye.

– Vi har utviklet oss når det gjelder metoder. Barna lærer derfor mye tidligere å lese nå enn da jeg startet her for 20 år siden.

I tillegg til leseopplæring jobber elevene med ulike temaer som er knyttet til deres nære opplevelser, som for eksempel kroppen, følesler, mat og drikke. Lærerne lager enkle lesebøker og begrepskort om disse temanene knyttet til tekstene i lesebøkene.

Hun er overbevist om at dette arbeidet er veldig viktig for dem.

– Gjennom leseopplæring lærer du også å artikulere. Vi har hatt barn her som har hatt veldig dårlig språk. Gjennom å lære å lese så blir språket deres mye tydeligere.

For å kommunisere med andre må du også ha begrepsapparatet. Dette øver de også mye på.

Tidlig innsats er viktig

Personer med Downs syndrom starter aldringsprosessen tidligere enn andre. Studier viser at utviklingen av demens kan starte allerede i 25-årsalder. Det reduserer muligheten for å lære nye ting.

Det finnes studier som viser at det er mulig å lære og utvikle seg også i voksen alder. Men forskerne ser er at det er viktig å begynne å stimulere barna veldig tidlig for at de skal unngå for mange nederlag og å bli ekskludert.

– Du vet allerede fra fødselen av at et barn har Downs. Derfor er det mulig å sette inn tiltak allerede da. Tiltakene må tilpasses barnet og familien. Forventningene må balanseres sånn at de ikke blir for mye press, mener Næss.