Saken er produsert og finansiert av RBUP Øst og Sør - Les mer

Bidrar til åpenhet om psykisk helse

Innvandrere har tre ganger høyere risiko for å få psykiske problemer enn etnisk norske, men søker sjelden hjelp. Religiøse ledere kan støtte dem i å løse problemene og skape mer åpenhet.
23.5 2012 05:00

– Med min bakgrunn som både flyktning og fagperson vet jeg at innvandrere i liten grad søker hjelp fra psykiatrien, selv om de trenger det. En viktig grunn til dette er negative holdninger og stigma knyttet til psykiske helseproblemer, sier studieleder Leoul Mekonen ved RBUP Øst og Sør.

I arbeidet med masteroppgaven Høgskolen i Gjøvik dybdeintervjuet han seks religiøse ledere – tre kristne pastorer og tre imamer. Alle er selv innvandrere og leder trossamfunn av varierende størrelse.

– Studien kan ha betydning for helsemyndighetene , som skal utvikle strategier for helsefremmende og forebyggende arbeid rettet mot innvandrerbefolkningen.

– I tillegg til andre arenaer kan trossamfunn mobiliseres for å skape åpenhet. Dette kan være en kultursensitiv måte å drive helsefremmende arbeid på, mener Mekonen.

Forsømt tema

Psykisk helse er et forsømt tema i både kirker og moskeer, går det fram av studien. Ingen av informantene hadde gjort noe konkret gjennom sine trossamfunn  for å forebygge eller motvirke tabuer knyttet til psykiske problemer.

– I løpet av intervjuene ble de mer bevisst på dette, sier Mekonen.


– Uvitenhet om hjelpeapparatet og manglende sosialt nettverk er  grunner til at innvandrere ikke søker hjelp når de trenger det. Men det er også opplagt at i disse miljøene er negative holdninger og tabuer i forhold til psykiske problemer et stort problem.

– Vi må skape åpenhet, og ifølge forskningen er trossamfunn en integrasjonsarena for innvandrere – i større grad enn andre institusjoner, mener Mekonen.

I innvandrerbefolkningen er det flere religiøse personer  enn blant nordmenn.

– Nyankomne innvandrere og flyktninger får ofte sin kunnskap om det norske samfunnet i trossamfunn, der de treffer etablerte innvandrere. Og de får sosiale nettverk. Innvandrere går lettere til sine trossamfunn for å søke støtte – fra religionen eller fra lederne, sier Mekonen.

Ikke «guds straff»

– Det var vanskelig å rekruttere religiøse ledere til undersøkelsen, forteller Leoul  Mekonen.

Dette kan i seg selv si noe om det spente forholdet  mellom religion og spørsmål knyttet til psykisk helse. De bruker lang tid på å skape tillit mellom seg selv og de som eventuelt har vansker de trenger hjelp med.

– Disse lederne driver ganske mye oppsøkende virksomhet. De får for eksempel vite fra familie og venner at «det er noe rart» med en person og oppsøker da vedkommende. 

– Slik blir de samtalepartnere, de gir råd og ivaretar åndelige behov. Jeg ble overrasket over at de er positive til at folk skal søke hjelp hos lege og i det offentlige hjelpeapparatet.

– Det er ikke slik – blant de jeg har intervjuet  – at de tyr til religionen og sier den forbyr mennesker å søke hjelp. De ser heller ikke på psykiske vansker som en «guds straff».

Konflikt og miljø

– Hvilke psykiske vansker sliter innvandrere mest med?

– Det spørs hvilke personer det dreier seg om. Er det flyktninger eller papirløse, knytter vanskene seg mye til uro og migrasjonsrelaterte kriser. I miljøer av etablerte innvandrere er det konflikter med familie – både hos barn og voksne – i forhold til kultur og for eksempel giftermål.

– Da kommer disse lederne med forslag om hva som kan virke forsonende.

Formidler trygghet

Om det er imamer eller prester, så har menighetsbarna de samme problemene.

– Ledernes hovedrolle overfor personer med psykiske vansker er å formidle trygghet, tro og håp. Og de kan bidra mye, sier Mekonen.

– Hva kan de konkret gjøre?

– De kan bruke sine trossamfunn som arena for dialog, opplæring og bevisstgjøring – både under gudstjenester og etter. De har allerede religiøse eksempler som kan brukes i avstigmatiseringen, som foreksempel fortellingen om den barmhjertige samaritan i Bibelen.

– Sosiale medier og menighetsblader bør tas i bruk, ressurssterke innvandrere med helsefagligbakgrunn må engasjeres i å dele sine erfaringer.

Noen religiøse ledere er allerede engasjert i rådgivningsarbeid om HIV og dialogarbeid om vold i nære relasjoner – erfaringer  de selv mener kan brukes for å bekjempe stigma og tabuer knyttet til psykiske helseproblemer.

forskning.no ønsker en åpen og saklig debatt. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg. Du må bruke ditt fulle navn. Vis regler

Regler for leserkommentarer på forskning.no:

  1. Diskuter sak, ikke person. Det er ikke tillatt å trakassere navngitte personer eller andre debattanter.
  2. Rasistiske og andre diskriminerende innlegg vil bli fjernet.
  3. Vi anbefaler at du skriver kort.
  4. forskning.no har redaktøraransvar for alt som publiseres, men den enkelte kommentator er også personlig ansvarlig for innholdet i innlegget.
  5. Publisering av opphavsrettsbeskyttet materiale er ikke tillatt. Du kan sitere korte utdrag av andre tekster eller artikler, men husk kildehenvisning.
  6. Alle innlegg blir kontrollert etter at de er lagt inn.
  7. Du kan selv melde inn innlegg som du mener er upassende.
  8. Du må bruke fullt navn. Anonyme innlegg vil bli slettet.

Annonse