– Dette er en enorm forandring på veldig kort tid, både industrielt og økologisk. Samtidig endres forholdet mellom laksen og menneskene, sier antropologiprofessor Marianne Elisabeth Lien, som har ledet et prosjekt som ser på utviklingen av laksen fra villfisk til husdyr. 

Å bli kjent med laksen 

Lien peker på at en viktig forskjell mellom akvakultur og annet husdyrhold er at det er vanskeligere for mennesker å tyde fiskens signaler.

– En hest eller en ku kan vi se i øynene, berøre og i noen grad forstå, men laksen gir få uttrykk som vi mennesker kan oppfatte. I tillegg er den nesten alltid ute av syne for oss. Dette er en utfordring i oppdrett. De øyeblikkene vi ser den, blir desto mer viktige, sier hun.

En annen faktor som vanskeliggjør kommunikasjonen mellom mennesker og våre svømmende husdyr er at det er så mange laks på hvert anlegg.

– På et anlegg med tre eller fire ansatte kan det være over 500.000 laks. Du må tolke dem som en gruppe, og dette gjør fiskeoppdrett veldig forskjellig fra produksjon av ku eller sau, der man man i større grad kan forholde seg til dyrene som en samling enkeltindivider.

Lien betrakter endringer i dyrevernlovgivninger og kravet om kurs i fiskevelferd som en måte å gjøre oppdrettslaksen kjent for menneskene.

– Vi har gjerne en forestilling om at den ekte laksen er i elvene. Men oppdrettslaksen er også en legitim art. Vi kjenner fremdeles ikke behovene dens godt nok, men vi utforsker dem underveis. Samtidig som våre praksiser forandres, endres også laksen.

– Dels som følge av oppdrett er laksen er blitt et følende, sansende vesen ved at vi tar hensyn til dens smerte og velbefinnende. Man kan si at laksen har gått fra å være «bare fisk» til å bli «dyr». 

Empati for fisken

Idet menneskene tar laksen ut av elva og begrenser dens mulighet til å finne mat på egen hånd, gir vi oss selv rollen som utøvere av daglig omsorg, påpeker Lien.

Det forandrer både laksen og oss. Hun mener at det er potensiale for å utvikle empatisk følsomhet overfor fisk, til tross for at den er veldig forskjellig fra oss selv.

– Jeg har sett så mange eksempler på at folk bryr seg. Når lakseyngelen for første gang kom ut i vannkar og skulle begynne å spise på egen hånd, gikk vi varsomt omkring karene for å unngå å kaste brå skygge, vi snakket lavt sammen og brukte dimmere på lyset.

– At omsorg vises, er ikke noen selvfølge på oppdrettsanlegg, men det kan være slik.  Hvordan laksen har det, avhenger ikke bare av lovgivning, men også av om om de ansatte gis rom til å ta de hensyn de mener er riktige, mener Lien.

Hun understreker at det er utfordringer knyttet til både velferd og bærekraft, og spesielt utfordrende er den sterke veksten som bransjen har opplevd. Men det er også mye positivt som skjer:

– Noen av de jeg har jobbet med i oppdrettsanleggene viser en menneskelig evne til empati for fisk  som strekker seg langt utover det som har vært vanlig for eksempel i trålefiske.

– Det ser ut som om vi mennesker er i ferd med å utvide vårt eget repertoar for omsorg for levende vesener, til en omsorg som også inkluderer fisk, avslutter Marianne Elisabeth Lien.