Strid om tabubelagt forskningspraksis
Forskere betaler informanter, men få vil stå fram om det. - Når forskningsetikk privatiseres, er det veldig vanskelig. Derfor er det bra at debatten om betaling kan forsvares har kommet, sier Jon Rogstad.
Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
Betaling av informanter er en forskerpraksis som det ikke snakkes om.
Forsker og nylig avgått leder i Sosiologforeningen, Jon Rogstad, ble oppmerksom på problemet da informanter ba om honorar for å stille opp på et prosjekt han planla.
Det viste seg etter hvert at betaling av informanter er mer utbredt enn tausheten rundt temaet skulle tilsi.
- På nesten alle sentrale institutter vet jeg om noen som har gjort det. Men ingen snakker om det, forteller Rogstad.
Han etterlyste en prinsipiell debatt om temaet i siste nummer av Sosiolognytt. Nå vil sentrale forskningsetiske instanser overveie behovet for felles retningslinjer, ifølge Forskerforum.
Kollektivt forskerproblem
- Det er mange argumenter for og imot betaling av informanter, men det viktigste for meg er de forskerkollegiale aspektene.
- At noen forskere begynner å betale, gjør at det stilles krav til andre forskere. Betaling angår hele forskermiljøet, og nettopp derfor er tausheten rundt dette særlig uheldig, påpeker Rogstad.
I tillegg til forskningsetiske aspekter ved informantbetaling, ser Rogstad også metodiske problemer:
- En kan tenke seg at en får skjevheter i utvalget, ettersom informanter vurderer verdien av honorar ulikt.
- Samtidig kan intervjuene preges av at informantene føler en forventning om å gi noe ekstra tilbake. Vi kjenner alle den sosiale logikken i gaveutveksling, man skal gi noe igjen, sier Rogstad.
Forsvarer praksisen
Fafo-forsker Guri Tyldum har selv betalt informanter, og deler ikke Rogstads syn på metodiske problemer ved dette.
- Jeg opplever intervjusituasjonen som mindre intim når man betaler. En slik profesjonalisering av situasjonen mener jeg i enkelte situasjoner kan være en fordel, sier hun til Forskerforum.
Tyldum mener generelt at forskere er for lite bevisste på det emosjonelle presset og forventningene som oppstår i en intervjusituasjon.
Forskeren investerer tid på å bygge opp tillit i forhold til informanten. Her er det både metodiske og etiske betenkeligheter, mener forskeren.
Diskuteres for lite
Annonse
- Tyldum har et godt argument, sier Rogstad. Men det må veies opp mot argumentet om at du vil føle en forretningsforpliktelse om at du skal levere noe for pengene du har fått.
- Vi vet at det ligger føringer med å gi hverandre noe. Man er ikke fri den ene eller den andre veien her, sier Rogstad.
Begge forskerne er enige i at temaet er tabubelagt og diskuteres alt for lite.
- Det viktige her er ikke hva jeg måtte mene om saken. Mitt poeng er å få opp debatten, og plassere den på et prinsipielt nivå, sier Rogstad.
Etterlyser retningslinjer
Sosiologen etterlyser retningslinjer fra forskningsetiske instanser som De nasjonale forskningsetiske komiteen for samfunnsvitenskap og humaniora (NESH) og Norsk samfunnsvitenskapelige datatjeneste (NSD).
- Dette er ikke det samme som å ta stilling fra sak til sak, slik det har vært vanlig til nå, sier Rogstad.
Komitéleder for NESH og professor i historie ved Universitetet i Bergen, Anne-Hilde Nagel, bekrefter overfor Forskerforum at problemstillingen har vært diskutert i forbindelse med enkeltstående prosjekter.
- I NESH har vi til nå vurdert spørsmålene fra sak til sak, og også i framtida bør vel hver enkelt sak vurderes for seg.
- I de drøftingene NESH vil gjøre framover ligger det også at vi vil vurdere om det i tillegg bør utarbeides noen mer generelle retningslinjer på dette feltet, avslutter Nagel i Forskerforum.
Se også samfunnsforskning.no.
