Noen mener at rusavhengighet er en sykdom, mens andre vil si at det er et resultat av svak vilje.

- Forståelsen av rusavhengighet kan være avgjørende for i hvilken grad rusavhengige bør ha rett på behandling og for hvordan de best kan hjelpes ut av rusavhengigheten, sier forsker og filosof Edmund Henden.

Tverrfaglig forskning

Sammen med tre andre forskere, en filosof og to økonomer, er han tilknyttet forskningsprosjektet «Addiction, Choice and Responsible Agency» ved Centre for the Study of Mind in Nature (CSMN) ved Universitetet i Oslo.

Det tverrfaglige prosjektet, som ble startet opp i 2009, har til formål å studere rusavhengighet utover de biomedisinske forklaringene på misbruk.

- Det er få som i dag bestrider at det skjer endringer i hjernen ved inntak av avhengighetsdannende stoffer. Det betyr likevel ikke at medisinske forklaringer er tilstrekkelig for å forstå rusavhengighet.

- For å forstå rusavhengigheten må vi også skjønne på hvilket grunnlag de rusavhengige fatter sine valg, sier Henden.

Del av europeisk prosjekt

En slik innfallsvinkel til studier av rusavhengighet kan kalles en normativ tilnærming.

Prosjektet «Addiction, Choice and Responsible Agency» er et av de første normative forskningsprosjektene om rusavhengighet i Norge.

Prosjektet er en del av et større europeisk forskningsprosjekt, hvor mer enn 40 forskningsinstitusjoner og over 100 forskere deltar.

Internasjonalt har det de ti siste årene vært stor interesse for normativ forskning på rusavhengighet, forteller Henden.

Tre forståelser

Ifølge Henden, skilles det i forskningslitteraturen mellom tre normative forståelser av avhengighet. Den første forståelsen ser rusavhengighet som en sykdom, eller som en form for tvang, fordi avhengighetsdannende stoffer virker inn på hjernen.

Den andre forståelsen ser på rusavhengighet som et resultat av viljesvakhet. Med en slik forståelse vil rusavhengighet ses som et resultat av misbrukerens irrasjonelle valg, og svake evne til å takke nei.

I den tredje forståelsen ses rusavhengighet som et valg tatt på rasjonelt grunnlag av den rusavhengige. Rusavhengigheten kan da i ytterste konsekvens forstås som et ønsket livsstilsvalg.

Hvilken forklaring bruker leger?

Henden og hans forskerkolleger ønsker å finne ut av hvilke av de tre forklaringene som synes mest troverdig.

I tillegg utfører de et mer praktisk orientert studie hvor de undersøker hvilke av de tre forståelsene fastleger og andre som har tett kontakt med rusmisbrukere har av rusavhengigheten.

- Tallmaterialet er ikke ferdig analysert ennå, men hittil ser det ut som om svært få har en ren sykdomsforståelse av avhengigheten.

- De fleste mener at rusmisbrukere også har en form for fri vilje, altså at de har evne til å slutte hvis de anstrenger seg nok. Samtidig ser vi at det er nokså bred enighet om at de rusavhengige har behov for og rett på hjelp til å komme ut av avhengigheten.

Bryte ned skillene

Selv mener Henden at skillelinjene mellom de tre forståelsen må brytes ned, og at rusavhengighet best kan forstås om man trekker inn elementer fra alle tre forståelsene.

- Avhengighet bidrar til endringer i hjernen som uten tvil fører til tvangsmessig atferd.

- Samtidig er det mye som tyder på at også sterkt rusavhengige har en fri vilje og beslutningsevne. Ikke minst underbygges det av at mange klarer å slutte på egen hånd, sier Henden.

Hjelp til å slutte

Ifølge Henden kan fortståelsen av misbruket skape store etiske problemstillinger om hvem som er ansvarlig for å få en slutt på avhengigheten. Han utdyper:

- En naturlig følge av en sykdomsforståelse av rusmisbruket er at rusmisbrukeren må få hjelp til å komme seg ut av avhengigheten. Ser man på misbruket som et rasjonelt valg, kan rusavhengigheten oppfattes som selvforskyldt, hvor rusmisbrukeren selv står ansvarlig for situasjonen sin.

- Teorien om viljesvakhet er mer komplisert. På den ene siden kan man si at rusmisbrukeren selv er ansvarlig for å ha endt opp som avhengig av et stoff.

- På den annen side anerkjenner man også at narkotiske stoffer er så avhengighetsdannende at det kan være vanskelig å komme seg ut av misbruket selv om man ønsker det.

Mentorordning

Dersom prosjektet får videre økonomisk støtte, vil de konsentrere seg om rusmisbrukerens selvbestemmelsesevne og hjelpetiltak til rusmisbrukere, og særlig vurdere effekten av såkalte mentorordninger sett opp mot mer tradisjonelle behandlingsformer.

- Mye tyder på at mentorordninger kan ha en svært god effekt, det kan se ut som det til og med har bedre effekt enn mange tradisjonelle behandlingsformer.

- Det understreker viktigheten av å se på mer en nevrobiologiske forklaringer når rusavhengighet skal studeres, sier Henden.