Forskere antar at fem til ti prosent av nordmenn har den typen lese- og skrivevansker som kalles dysleksi.

De fleste har en oppfatning om hva dysleksi går ut på. Det finnes ulike beskrivelser av dette vanlige lese- og skriveproblemet. Likevel finnes det ingen klar vitenskapelig definisjon på hva dysleksi faktisk er.

– Det er på tide å komme med nye hypoteser slik at vi kan bringe forskningen videre, sier professor Finn Egil Tønnessen ved Lesesenteret på Universitetet i Stavanger.

– På mange måter kan man si at forskningen på lesing og dysleksi har stått på stedet hvil i over et århundre, selv etter utallige forskningsprosjekter. Mye av stillstanden skyldes at det ikke finnes noen klare definisjoner å basere forskningen på, sier Tønnessen.

Sammen med professor Per Henning Uppstad har han gått gjennom av dysleksiforskningen de siste 100 årene i boka Can we read letters? Reflections on Fundamental Issues in Reading and Dyslexia Research.

De to forfatterne påpeker at selv om dysleksi har vært gjenstand for svært mye oppmerksomhet og forskning, er fagspråket ofte vagt og tvetydig. 

Skaper problemer for alle

Dermed har dysleksi- og leseforskerne kommet fram til forskjellige konklusjoner, noe som gjør det vanskelig å sammenligne resultater og bli enige om hva de faktisk snakker om. Resultatet er at dagens definisjoner er uklare og fører til problemer både for forskere, lærere og ikke minst dem som sliter med lesing og skriving.

Nå mener Tønnessen at forskermiljøene må gå nye veier.

– Vi trenger klare definisjoner for å sammenligne forskningsresultater. Problemet er at de veldig spesifikke definisjonene som forskermiljøet vil ha, blir avvist av lærerne, som vil ha brede beskrivelser.

– Men bare når vi har klare definisjoner og hypoteser, kan vi faktisk bryte nytt land i forskningen. Uten dem vil vi fortsette et ørkesløst arbeid uten klart mål. Dette er nøyaktig det som har skjedd i løpet av det 20. århundre, sier han.

Stein til byrden

Definisjonene til organisasjoner som World Federation of Neurology og The International Dyslexia Association har vært toneangivende i å beskrive dysleksi.

Men Tønnessen kritiserer definisjonene til disse organisasjonene, og mener de er uklare og problematiske. For eksempel beskriver World Federation of Neurology dysleksi som «en forstyrrelse som kommer til uttrykk i vansker med å lese, til tross for vanlig undervisning, normal intelligens og adekvate sosiokulturelle vilkår».

Tønnessen mener at det da blir betimelig å spørre: Er det bare personer med normal intelligens og gode sosiokulturelle ressurser som kan få dysleksidiagnosen hvis de sliter med lesing og skriving?

– Skal vi følge denne definisjonen, vil det legge sten til byrden for dem som presterer dårlig i lesing og i tillegg har en ressurssvak bakgrunn. Også andre definisjoner kan misbrukes som kriterier for hvem som ikke har rett til hjelp. Alle bør få hjelp tilpasset behov, sier han.

Må se på symptomene

Tønnessen mener forskerne må bli enige om hvilke kriterier som skal legges til grunn. 

– Dysleksi oversettes gjerne med «lesevansker». Men det å ha vansker er jo noe subjektivt, og det kan ikke observeres. For å definere dysleksi må vi gå ut fra det vi faktisk kan observere. Vi bør ta utgangspunkt i symptomene og studere personene som har dem.

– Inntil vi kan bli enige om klare definisjoner, bør vi se på alle forsøk på å forklare dysleksi som hypoteser, sier Tønnessen.

Lesing som ferdighet

Diskusjonen om dysleksi henger sammen med diskusjonen om hva lesing er. Tradisjonelt har lesing blitt splittet opp i avkoding og forståelse, og lesing blir beskrevet som en prosess eller en modell.

Tønnessen legger frem teorien om at lesing snarere er en ferdighet, som han beskriver som en kombinasjon av automatikk og bevissthet. Som med de fleste andre ferdigheter blir lesing påvirket av mange faktorer, blant annet hvor man er og hvordan man har det.

– Spesielt lærere trenger å vite hva de skal se etter for å avgjøre om en elev har dysleksi. Men symptomer kan variere fra person til person, og fra situasjon til situasjon.

– Derfor er det viktig å finne ut om problemet hos dem som sliter med lesing og skriving ligger i selve tilegnelsen av ferdigheten, eller i utførelsen, sier han.

Balanse

Ifølge Tønnessen handler ferdighet om å endre fokus mellom helhet og del. Det gjør vi hele tiden og helt naturlig. Når vi endrer fokus, skjer det automatisk og dels bevisst.

Som eksempel bruker han det å gå. Om vi tenker for mye på selve gangen, kan vi miste både tempo og rytme. I verste fall faller vi. På den annen side, om vi stoler for mye på autopiloten – vår automatikk – takler vi ikke humper og hull i veien.

– Min påstand er at vi må finne balansen mellom disse to ytterpunktene inne i oss selv. Vi beveger oss stadig fra helheten til delene og tilbake igjen, samtidig som vi hele tiden endrer og fordyper vår forståelse, sier Tønnessen.

Tønnessen skiller mellom «å se» og den mer oppmerksomme «å legge merke til».

– Vi sier gjerne at vi ser alt i våre omgivelser. Vi ser hele skogen, men vi legger bare merke til et begrenset antall detaljer, som for eksempel et vindfall som ligger over stien.

– Selv om mange tankeprosesser vanligvis foregår parallelt, kan vi bare rette vår fulle oppmerksomhet mot én prosess om gangen. Når vi leser, må vi på samme måte veksle fram og tilbake mellom hele teksten og detaljene, for eksempel vanskelige ord, sier han.

Denne vekselvirkningen mellom detaljene og helheten mener han gjelder alt fra sanseinntrykk til ord og tekster – og hele vår livsopplevelse.

– Alle deloppgavene i lesing baserer seg primært på tolking. For å få best mulig flyt, altså fart og dybde i lesingen, må vekslingene mellom helhet og del bestemmes av en god kombinasjon av automatikk og oppmerksomhet, sier Tønnessen.

Referanse:

Finn Egil Tønnessen og Per Henning Uppstad: Can We Read Letters? Reflections on Fundamental Issues in Reading and Dyslexia Research, e-bok (open access), Sense Publishers, 2015.