Norsk hjort har på grunn av sin historie blitt genetisk forskjellig fra annen europeisk hjort. For hundre år siden ble det innført kontinental hjort, og denne dannet hybrider med norsk hjort. Disse hybridene har til nå i liten grad blitt spredt inn i resten av den norske hjortebestanden.
Norgesveterinærhøgskole
Geir B.Lindhjempresse- og mediesjef
Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
Det var etter siste istid at hjorten koloniserte Norge. Siden har bestanden vært så isolert og til tider så kraftig redusert at den genetiske sammensetningen er blitt endret og genetisk mangfold er gått tapt.
- Analyser av arvematerialet avslører at isolasjon og populasjonsnedgang på 1700- og 1800-tallet gav en betydelig genetisk endring mens hjorten var begrenset til noen få lokaliteter på Vestlandet.
- Sannsynligvis ble genetisk materiale også tapt ved større nedganger i bestanden tidligere, som for eksempel under koloniseringen.
- Hjorten som overlevde kan tenkes å være godt tilpasset det norske klima, men slikt genetisk tap kan på lang sikt redusere hjortens tilpasningsevne til endringer i klima og habitat, sier Hallvard Haanes.
Haanes har i sin doktoravhandling studert den norske hjortens historie.
Innførsel av kontinental hjort
I 1902 og 1904 ble hjort av tysk-ungarsk avstamning innført på Otterøya, og avhandlingen viser at det genetiske materialet i dagens hjort på øya kan spores til både norsk og innført hjort.
Genetisk sett er hjorten på Otterøya en kombinasjon av norsk og innført hjort, men det er ikke observert noen negative konsekvenser av dette som tyder på redusert tilpasningsevne hos hybridene.
Til nå har jakttrykket på hybridene vært så stort at innført genetisk materiale i liten grad har blitt spredd inn i resten av den norske bestanden, men hybridbestanden er i dag voksende.
Den norske bestanden har de siste hundre årene vokst dramatisk i antall og utbredelse, og Haanes har i sin avhandling vist at ekspansjonen har opphav i fem eller seks vestlandslokaliteter som var adskilt på 1700- og 1800-tallet.
Fem ulike underbestander
Hallvard Haanes.
Dagens bestand kan deles i fem genetisk forskjellige underbestander som har spredd seg fra disse.
Spredningsmønsteret viser en relativt stor grad av sammenblanding østafjells ettersom hjorten har fulgt dalførene, mens bratte vestlandsfjorder og høye fjellpartier utgjør fysiske barrierer for spredningen.
Hallvard Haanes har i tillegg vist at hjortekoller er mer hjemmekjære og sprer seg over kortere avstander enn bukkene, som i større grad vandrer mellom underbestandene.
I løpet av det siste århundrets ekspansjon har kollene sannsynligvis spredd seg i familiegrupper og dermed vært med å opprettholde den genetiske oppdelingen i fem bestander utbredt over både gamle og nye områder
Bakgrunn:
Cand.scient Hallvard Haanes disputerte 15. januar 2009 for graden PhD ved Norges veterinærhøgskole med avhandlingen ”Genetic variation and structure in Norwegian red deer.”
