Solveig Irene Nordtømme, førstelektor ved Høgskolen i Sørøst-Norge, har de siste årene drevet feltarbeid i to store offentlige barnehager med til sammen åtte ulike avdelinger. 

Det vil si at hun har vært deltakende observatør og tatt feltnotater, foto, lyd- og videoopptak for å komme nært innpå barns lek og aktiviteter. Funnene er å finne i doktorgradsavhandlingen hennes, som hun avla i januar. 

De tre rommene

Nordtømme har pekt ut tre ulike typer rom som barna trer inn og ut av gjennom dagen. Alle rommene skaper ulike rammer for lek og læring. Disse romtypene har hun kalt hoved-, mellom- og bakrom.

• Hovedrommet: Det mest sentrale rommet for en barnegruppe. Her opplever både barn og de ansatte at de hører til, og ingen trenger å spørre om lov til å være her.
   
• Mellomrommet: Betegnelsen på et abstrakt, sanselig og opplevd rom som omslutter de som deler en lek. Mellomrommet skapes som et virtuelt rom for å beskytte leken, midt mellom annen pågående lek.
   
• Bakrommet: Et slags mellomrom, men som er lukket og skjult for innsyn. Her kan hemmeligheter og fortrolighet deles, og barna tar pause fra oppmerksomheten de vanligvis er omgitt av fra barnehageansatte og andre barnehagebarn. I bakrommet råder tidvis helt andre normer enn i barnehagen for øvrig.

Det er særlig i mellomrommene og bakrommene at leken pågår på barnas premisser.

– Jeg håper denne kunnskapen gir barnehagelærere og andre ansatte et begrepsapparat som kan utvide for å diskutere hvilken betydning rom kan ha for barna. Samtidig håper jeg det gjør det lettere å analysere barnehagens fysiske miljø, og at det gir arkitekter og barnehageplanleggere nyttige innspill på betydningen av ulike nivåer barn kan bevege seg på, sier Nordtømme.

De yngre barna blir vandrende rundt

Det Nordtømme definerer som hovedrom er gjerne såkalte avdelingsrom eller «baserom». Her føler alle ungene en tilhørighet og barnehagens normer blir ivaretatt gjennom tydelig tilstedeværelse av voksne.

Ifølge studien har de eldste barna gode lekemuligheter i slike hovedrom. Romutformingen og materialene barna har til rådighet er gjerne rettet mot de eldste barnas interesser. Det er her bordaktiviteter som skriving, tegning, arbeid med tall og ulike former for spill foregår.

– Hovedrommets uttrykk signaliserer vanligvis at læringsaktiviteter og skoleforberedelse er betydningsfullt. Lek som estetikk og bevegelse har mindre verdi. Stoler og bord opptar mye av gulvplassen slik at det blir færre muligheter for lek på gulvet. Resultatet blir at mange av de yngre barna blir vandrende rundt med mindre muligheter til å fordype seg i lek og annen kroppslig og fantasidrevet aktivitet, sier Nordtømme.

Pedagogisk medspiller

Nordtømme foreslår at barnehagepersonale i hovedrom tar i bruk små tepper eller andre aktivitetssoner som er lett tilgjengelige og markerer et skille mellom bord- og gulvlek. I tillegg oppfordrer hun til at barna får tilgang på materialer som gir muligheter for fleksibel bruk og som appellerer til fantasien, i tillegg til materialene som har en definert bruk og krever gitte ferdigheter eller forkunnskaper.

Nordtømme understreker også betydningen av å plassere barnehagens lekeutstyr innenfor barnas rekkevidde:

– Om barna selv kan velge når og hva de vil leke med, gir det dem større handlefrihet og de blir mindre avhengige av ansattes hjelp eller godkjenning. En slik strukturering av materiell kan bli en pedagogisk medspiller i seg selv, sier Nordtømme.

Vinduskarmen ble utkikkspost

– Jeg tror at det gir et spennende lekemiljø når barn kan bevege seg på ulike nivåer. Om de får ta i bruk gulv, bord, opphøyde platåer, vinduskarmer, lave hyller og så videre, kan dette gi en fin variasjon i måter å leke på og gode muligheter for å delta i et lekesamspill, sier Nordtømme.

I feltarbeidet sitt så hun for eksempel at barn fant seg godt til rette i dype, tilgjengelige vinduskarmer.

– Vinduskarmen fungerte som en flott utkikkspost, der barna hadde mulighet til å innta en mer betraktende rolle til leken i rommet. Dette ga samtidig barna muligheter til å hoppe inn i leken etter en liten stund som betraktere, sier Nordtømme.

Respekt for pågående lek

Nordtømme oppdaget også hvordan barn definerer det hun kaller det sanselige og opplevde rommet.

– Se for deg tre jenter som ligger på magen og bygger lego. Leken vokser og blir stadig mer komplisert. De som deler lekeopplevelsen, eller lekestemingen, oppfatter gjerne dette som et opplevd rom som omslutter dem. Enkelte ganger vil de som ønsker å delta, oppleve å møte motstand, mest for at de som har skapt det abstrakte rommet, ønsker å opprettholde leken, forklarer Nordtømme.

Mellomrommene blir små soner som beskytter den pågående leken. 

– Gjennomsiktige rom har den fordelen at de har en åpenhet mot det som ellers foregår i rommet, noe som innebærer at barna kan være innenfor sin lek og samtidig følge med på det som skjer i det større lekefellesskapet, forklarer Nordtømme.

Hun mener det er viktig at barnehagepersonalet viser respekt for pågående lek, og det ønsket om vern som mellomrom gir.

– Et generelt krav om at alle skal være med kan noen ganger ødelegge lekeopplevelsen for barna. Det betyr ikke at vi skal godta at barn holdes utenfor, men vi må også sikre at barn som er godt i gang i en lek som fungerer godt, også får fortsette på den måten, sier Nordtømme.

Friheten på bakrommet

Nordtømme påpeker også de rommene som barna oppsøker når de ikke vil være i fokus for personalets innblanding.

Det er dette hun kaller «bakrom». Slike rom skiller seg fra mellomrom ved at de ikke er gjennomsiktige eller åpne, og at personalet ikke har samme innsyn. Eksempler på bakrom kan være et kott, eller simpelthen rundt et hjørne.

– Bakrom er et sted der barna selv velger å fjerne seg fra fellesskapet, enten for å ta seg en pause eller fordi de har en idé de tenker er vanskelig å sette ut i live med mange tilskuere. Her knyttes og styrkes vennskapsbånd. Samtidig kan det være at barna beveger seg på en grense av hva som er sosialt og pedagogisk akseptabelt. Barnas egendefinerte regler kan nemlig her gå på tvers av de normene som ellers gjelder i barnehagen, forklarer Nordtømme.

En porsjon frihet

Så hvordan bør barnehagepersonell forholde seg til barn på bakrom?

– Det er vanskelig å etablere en systematisk måte å forholde seg til bakromsaktiviteter på, men jeg tror nøkkelen er å skape noen deltakelsesformer som gjør at personalet blir godt kjent med barna og dermed forstår en del av barns samspill uten å måtte være overvåkere, sier Nordtømme.

Skal barna føle at de tar del i et meningsfullt fellesskap, må de også ha en porsjon frihet, ifølge barnehageforskeren.

– Barn må få oppleve en viss grad av frihet innenfor barnehagens rammer, men samtidig skal ikke barna overlates helt til seg selv. Barnehageansatte skal være delaktige med barna og vite hvor de er. Å forholde seg til barnas bakrom handler om å kunne balansere en sensitivitet og klokskap, og samtidig være oppmerksomme på at barn ikke ekskluderes, sier hun.

Referanse: 

Solveig Irene Nordtømme. På vei mot en rom(s)lig pedagogikk. En fortolkende studie av barns lekeerfaringer med rom og materialitet, doktorgradsavhandling, Høgskolen i Sørøst-Norge, januar 2016. Sammendrag.