Saken er produsert og finansiert av Norges forskningsråd - Les mer

Normalt å slå, sparke og lugge

Fysisk aggresjon er en helt normal del av barns utvikling. Slik oppførsel øker frem til barnet er 20 måneder.
1.2 2013 05:00


Norske forskere studerer utviklingen av tidlig fysisk aggresjon.

De aller fleste barn viser noe fysisk aggressiv adferd i løpet av sine første leveår. De slår, sparker, lugger eller biter.

Norske forskere rapporterer at barn øker sin aggressive adferd frem til rundt 20 måneders alder. Dette er en naturlig måte å vise sinne og frustrasjon på i visse faser i utviklingen. Omfanget og intensiteten varierer.

For de aller fleste barn blir bruk av fysisk aggresjon mindre vanlig etter hvert. De lærer seg mer hensiktsmessige måter å handle på, blant annet gjennom utvikling av språk og kommunikasjons-ferdigheter.

Barn får også erfaring med at andre typer adferd gir flere positive følger.

Rundt fire prosent fortsetter å slå, sparke, lugge eller bite etter at de fleste har sluttet med det.

– Vi er opptatt av å se på den aller tidligste utviklingen av fysisk aggresjon, og å følge den lille risikogruppen som fortsetter å være fysisk aggressive over tid, sier Ane Nærde.

Ikke bare lært

Hun er forsker ved Atferdssenteret, og arbeider med det store prosjektet «Barns sosiale utvikling», som har pågått siden 2005. Studien omfatter rundt 1100 barn og deres foreldre fra fem kommuner i Telemark og Buskerud. 

Forskerne følger familiene fra barna er seks måneder gamle og inn i skolealder, med årlige intervjuer i tillegg til kortere telefonintervju innimellom.

De undersøker også de over 130 barnehagene som barna går i, og skolene når barna kommer så langt. De intervjuer både barnehagepedagoger og lærere.

– Tradisjonelt har man ment at vi lærer å bli aggressive gjennom det sosiale miljøet, blant annet ved at vi imiterer andres handlinger. Forskning viser imidlertid at fysisk aggresjon er vanlig hos de aller yngste barna.

– Dermed er det vanskelig å tenke seg at slik adferd bare er lært. Det er heller sånn at de aller fleste barn etter hvert lærer seg hvordan de ikke skal være aggressive, sier Nærde.

Prat med barna


 

Det er først de seneste årene at forskere har begynt å tenke på tidlig fysisk aggresjon som en del av barns normalutvikling, blant annet fordi de nå retter blikket mot de aller yngste barna.

At noe er normalt, betyr likevel ikke at man skal la være å forholde seg til det.

– Foreldre kan selvsagt prøve å regulere denne adferden, spesielt hvis de opplever at dette skjer ofte og i mange situasjoner. De bør prate med barna om det, og vise dem alternative måter å reagere og å løse vanskelige situasjoner på, sier Nærde.

– Vi vet at kjefting og straff ikke virker, og at det kan være lett å komme inn i negative sirkler. Foreldre bør formidle at dette ikke er ok. Men for å lære barnet alternativene, må de også fortelle hvorfor det ikke er ok, og hva man kan gjøre isteden, sier hun.

– Det dessuten er lett å kjefte når noe er feil og ti stille når noe er bra. Når barna leker fint og er stille, er det viktig å formidle at dette er positivt, og dermed forsterke den adferden, sier Nærde. 

Vil se på risikogruppen

Forskerne ved Atferdssenteret er opptatt av den lille gruppen som har et høyt og vedvarende aggresjonsnivå. De ønsker å følge dem fordi de kan utgjøre en risikogruppe.

Ett av spørsmålene forskerne ønsker å svare på, er om denne gruppen også vil få problemer med å tilpasse seg skolehverdagen.

– Barn med et vedvarende høyt aggresjonsnivå har stor risiko for å få en dårlig sosial og skolefaglig utvikling. De kan lett bli avvist av jevnaldrende og ekskludert fra lek og samspill, sier Nærde.

Hun mener det er viktig med kunnskap om hvorfor noen barn ikke følger den forventede utviklingen med et avtagende aggresjonsnivå. Da vil man kunne identifisere barn i risiko på et tidlig tidspunkt, med tanke på forebyggende tiltak.

Fra tidligere forskning vet man at gutter er overrepresentert i denne gruppen, selv om kjønnsforskjellene synes å være små blant de aller yngste.

Så langt har det meste av forskningen fokusert på aggresjon hos gutter. De norske forskerne ønsker derfor også å studere aggresjonsutvikling blant jenter.


Ane Nærde.

Når det gjelder risikofaktorer for å havne i den lille gruppen med vedvarende fysisk aggresjon, er det kjent at det finnes en viss genetisk komponent.

– Ofte er det også snakk om risikofamilier, som gjerne har lav sosioøkonomisk status med en opphopning av problemer, hvor foreldrene kanskje bruker en del aggresjon selv, og det er mye negative samspillsmønstre i familien, sier Nærde.

Videreutvikler tiltak

Forskerne håper også at resultatene kan si noe om hvordan tilrettelegge miljø og aktiviteter.

Jo lenger et barn får ha det vanskelig, jo mer setter det negative mønsteret seg fast, og da blir det vanskeligere å komme inn i gode spor etterpå.

– Tidligere trodde man at dette var noe man vokste av seg, men for denne lille risikogruppen er det som regel ikke slik, sier Nærde.

forskning.no ønsker en åpen og saklig debatt. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg. Du må bruke ditt fulle navn. Vis regler

Regler for leserkommentarer på forskning.no:

  1. Diskuter sak, ikke person. Det er ikke tillatt å trakassere navngitte personer eller andre debattanter.
  2. Rasistiske og andre diskriminerende innlegg vil bli fjernet.
  3. Vi anbefaler at du skriver kort.
  4. forskning.no har redaktøraransvar for alt som publiseres, men den enkelte kommentator er også personlig ansvarlig for innholdet i innlegget.
  5. Publisering av opphavsrettsbeskyttet materiale er ikke tillatt. Du kan sitere korte utdrag av andre tekster eller artikler, men husk kildehenvisning.
  6. Alle innlegg blir kontrollert etter at de er lagt inn.
  7. Du kan selv melde inn innlegg som du mener er upassende.
  8. Du må bruke fullt navn. Anonyme innlegg vil bli slettet.

Annonse

Om prosjektet

Prosjektet «Barns sosiale utvikling» ved Atferdssenteret er i utgangspunktet finansiert gjennom egne midler, i tillegg til to bevilgninger fra Forskningsrådet, og noe midler fra Kunnskapsdepartementet.

Forskerne har fått 12 millioner kroner fra Forskningsrådets program Velferd, arbeidsliv og migrasjon (VAM) for perioden 1.1.2011–31.12.2015, og 6 millioner kroner fra programmet Utdanning 2020.

I utgangspunktet skulle studien vare i fire år, men pengene fra Forskningsrådet har gjort det mulig å følge barna inn i skolealder.
Se omtale av den VAM-finansierte delen av prosjektet hos Forskningsrådet

VAM

Forskningsrådets program for Velferd, arbeidsliv og migrasjon (VAM) er det største samfunnsvitenskapelige programmet i Norge. Det dekker et stort tematisk felt og mange samfunnssektorer. Målet er at forskningen skal gi kunnskap som kan anvendes i politikkutforming.