Selv om saksbehandlerne i barnevernet er pålagt å snakke med og involvere barna, gjør de ofte ikke det.

Det påpeker Liv Mette Gulbrandsen, professor i sosialt arbeid ved Høgskolen i Oslo og Akershus (HiOA).

Barns rett til deltakelse er nedfelt i barnevernloven som, i likhet med andre barnerelaterte norske lover, har FNs barnekonvensjon som en av sine forutsetninger.

Vil, men får det ikke til

Sammen med flere forskerkolleger har Gulbrandsen intervjuet saksbehandlere i barnevernet. Forskerne har også gjort lydopptak av samtaler mellom barn og saksbehandlere.

Samtalene er analysert og diskutert med saksbehandlerne i ettertid.

Målet har vært å utvikle gode samtaleformer som kan bidra til bedre involvering av barna i barnevernets arbeid.

Gulbrandsen påpeker at ansatte i barnevernet ønsker å få til samtaler med barn, men det er flere årsaker til at de ikke snakker med barna:

• Vanskelig å få tid til dette i en travel barnevernhverdag.
   
• Noen synes det er vanskelig å få til meningsfulle samtaler med barna, og prioriterer derfor å snakke med andre som kjenner barna, for eksempel lærere eller barnehageansatte.
   
• Det kan være at foreldre ikke gir samtykke til å snakke med barna. Foreldre kan være bekymret for at det vil være en belastning for barnet, eller de er redd for hva barna vil si til barnevernet.
   
• Det kan være en «kamp om sannheten» mellom foreldrene, og da er det helt nødvendig at barnevernet snakker med barna for å avgjøre om det er nødvendig å gripe inn.

Viktige samtalepartnere

Samtaler med barn i barnevernet kan handle om å undersøke hvordan barnet har det, om å gi informasjon, men også om å hjelpe barnet til å forstå sin egen situasjon.

– Hvis barnesamtalene først og fremst har som mål å undersøke eller avdekke, kan det lett bli en slags «avhørstankegang» for å få frem fakta, sier Gulbrandsen.

Det kan føre til at samtalen kretser rundt de vanskelige tingene, og at barnets opplevelse av andre sider ved sin situasjon får liten oppmerksomhet.

Barn blir tause

Mange barn blir tause i møte med direkte spørsmål om faren slår eller om moren ruser seg, men barn kan ha mye å fortelle når den voksne viser interesse for deres hverdagsliv og for hva de selv vil fortelle.

– Det er en tendens til å tro at unger har klare meninger om en sak, men det er ikke nødvendigvis slik, påpeker Gulbrandsen.

– Det å snakke med barna er helt avgjørende for at barna skal klare å skape en mening i det som skjer, og at de skal forstå den situasjonen de er i.

Slike samtaler skjer vanligvis mellom barn og foreldre, men barn som er i kontakt med barnevernet har ofte ikke den støtten hos sine foreldre. Derfor trenger de saksbehandlerne som samtalepartnere.

Trenger stabile voksne

Hvis saksbehandlerne skal hjelpe barna med å forstå, krever det at de har fulgt barna over tid og at de kjenner barnas historie og dagligliv.

– Det er viktig med noen stabile voksne som kan bidra til forståelsen, noen som barnet kjenner. Hvis alt er bare kaos, er det vanskelig å medvirke og delta.

– Barna må ha et visst grep om sin egen situasjon for å ha noe å melde. Det handler om å se sammenhengen og helheten i barnas liv, sier Gulbrandsen.

Må se utover eget fagfelt

Nøkkelen til å se helheten i barnas liv er at de ulike profesjonene, enten det er barnevernspedagoger, sosionomer, fysioterapeuter, lærere eller andre, tenker utover eget fagfelt og profesjon.

– Barn som er i kontakt med barnevernet, går også på skole. Derfor må man se på hvordan skole og barnehage kan brukes som sosial støtte for disse barna. Barn som får støtte av barnevernet, kan også ha faglige problemer eller problemer med andre barn, sier hun.

Skoler og barnehager er sentrale arenaer for kontakt med andre barn på samme alder.

Gjennom et tettere samarbeid mellom barnevern og skole og barnehage, kunne det, ifølge Gulbrandsen, settes inn mer ressurser når de aktuelle elevene faktisk er på skolen, og ikke bare til støttekontakt etter skoletid.

Tenk gjennom konsekvensene

Fagpersoners råd kommer også i konflikt med hverandre.

Gulbrandsen viser til et eksempel fra et prosjekt rettet mot barn med fysiske funksjonsnedsettelser:

Et barn med bevegelsesvansker skal komme seg fra klasserommet til gymsalen hvor klassen skal ha gym. Når fysioterapeuten tar utgangspunkt i det gode prinsippet om at trening bør integreres i dagligdagse gjøremål, kommer barnet først fram til gymsalen etter at de andre har skiftet og er i full sving med gymtimens aktiviteter.

– Treningsprinsippet blir her en barriere for barnets sosiale deltakelse og involvering i klassens felles aktiviteter, sier Gulbrandsen.

– Da må man spørre seg: Hva er viktigst i denne sammenhengen? Gå-treningen eller at barnet blir inkludert i gymtimen på en god måte?

Hva er viktigst?

Gulbrandsens poeng er at at når to gode prinsipper som trening og sosial inkludering, kolliderer, må fagpersonene tenke over hva som er viktigst for dette barnet i akkurat denne situasjonen.

Det krever kompetanse og et blikk for helheten. Det krever at fagfolkene interesserer seg for barnets opplevelse av situasjonen. Og det krever at de er i stand til å snakke med barnet om dette.