– Da jeg begynte å forske på jenter og gutter i skolen på 1970-tallet, satt jentene stille på plassen sin, eller fniste sjenert om de måtte si noe.

– Noen gjør fortsatt det, men nå er mange jenter selvbevisste og aktive i klasserommet, forteller Harriet Bjerrum Nielsen.

Hun har nettopp gitt ut boka Skoletid, som er basert på et usedvanlig langvarig forskningsprosjekt. I 1992 trådte professoren for første gang inn i klasserommet til klasse 1x på «Byskolen», og i de neste ni årene tilbrakte hun en uke per år i klassen.

Siste gang hun var i kontakt med «klassen sin» var elevene blitt 23 år gamle. Bjerrum Nielsen har med andre ord et sjeldent fyldig materiale å ta av, når hun sammenligner disse elevene med dem hun traff i klasserom på 70-tallet.

Jenter er fortsatt intenst opptatt av relasjoner, men det er ikke lenger noen motsetning mellom å være selvbevisst og å være opptatt av intimitet, slik Bjerrum Nielsen observerte i tidligere barnestudier. Og guttene har også endret seg.

– Fortsatt kan guttegruppa en virke mer hierarkisk oppbygget enn jentene, men jeg så også mye omsorgsfullhet blant guttene, forteller hun.

Guttene kan trøste hverandre, rose hverandre eller som åtteåringer være litt misunnelige når en av dem får en klem av moren sin som er innom. Bjerrum Nielsen understreker at barnegruppa var dominert av norske middelklassebarn, og at funnene hennes gjelder denne ene klassen, men mener at hun absolutt har sett noe nytt som ikke er tilfeldig.

– Og selv om gutter og jenter som grupper fortsatt er ganske forskjellige, for eksempel i det at jenter er opptatt av relasjoner og gutter av å gjøre noe, får ikke dette et like sterkt uttrykk i elevrollen i klasserommet som før, sier hun.

Jentene har forsprang

I klasse 1x var det jentene som dominerte faglig.

– Jentene mestret skolesituasjonen bedre, og det er ingen tvil om at de var sosialt mer klare enn guttene når de begynte på skolen. De får altså et forsprang fra starten av, mener Bjerrum Nielsen, og dette blir forsterket i løpet av skoletiden.

Men hun har en helt annen tolkning av dette enn det den man typisk ser påstått i mediene, at skolen ikke er tilpasset gutter.

– Det har ingenting med feminisering av skolen å gjøre, det handler om modernisering. Kompetansekravene i det moderne arbeidslivet er andre enn før; det handler om å kunne planlegge sitt eget arbeid, og å kunne jobbe bra både selvstendig og i gruppe. Dette får jentene bedre til enn guttene, mener professoren.

Og barna er enige med henne: Hun intervjuet alle barna da de gikk i 5. og i 9. klasse, og både gutter og jenter mente at jenter er flinkere på skolen.

– Samtidig er det jo ikke sånn at guttene har falt av lasset, statistisk sett ligger karakterene deres 0,3 karakterpoeng lavere enn jentenes når de slutter ungdomsskolen, sier Bjerrum Nielsen.

Som også kan fortelle at da hun traff igjen «sine» elever da de var 23 år, gikk det bra med de fleste.

– Noen av guttene var litt mer easy-going i forhold til det med utdanning, mens jentene var mer målrettet. Mitt inntrykk er at jentene er litt mindre sikre på at de vil lykkes, og at de derfor blir mer seriøse. Mens guttene mestrer et annet av modernitetens krav: De er fleksible og kan omorientere seg raskt, mener professoren

Hun understreker at dette selvsagt bare er tendenser. Det finnes også jenter som slapper litt mer av, og de fire elevene som ennå ikke hadde tatt noen form for utdanning etter videregående var alle jenter.

Guttene tar igjen

På ungdomsskolen dukket det imidlertid opp noen nye problemer også for de tøffe jentene i denne klassen.

– Kulturen forærer guttene noe som de kan bruke til å ta igjen overfor de skoleflinke jentene, nemlig jentenes kropper. Og jentene blir sårbare fordi guttene kan agere i flokk, forteller Bjerrum Nielsen.

Forskeren observerte at noen av jentene prøvde å ta igjen ved å kommentere gutters kropp, men guttenes angrep er mer organiserte og får derfor større betydning, som når en gruppe gutter diskuterer størrelsen på puppene til en av jentene.

– Denne objektiviseringen er vanskelig for jentene å forene med det bilde de har av seg selv som faglig flinke og målrettede. Noen av dem reagerer med å bli mer usikre i klasserommet.

– Men jentene er heller ikke ensidige ofre, for mange av dem er jo veldig med på å skape dette «ekstremkjønnet» på ungdomsskolen: De forelsker seg ikke i de snille guttene som aldri har objektivisert dem. De tiltrekkes av de frekke og litt slemme guttene, samtidig som de også kan irritere seg over deres væremåte, sier Bjerrum Nielsen.

Det var i 9. klassetrinn at hun så de største utslagene av erting og angrep fra gutter og kroppslig usikkerhet fra jenter, men hun mener at dette følger jentene oppover i alder.

– Dagens jenter skal være perfekte: Utrolig tynne og vakre og dyktige. Dette har å gjøre med den moderne individualiseringen, kravet til at du skal skape deg selv. Utseendet betyr også mer for gutter i dag, men det ser ut til at det rammer jenter hardere. Det er et ganske stort press på dem, sier Bjerrum Nielsen.

Aktive, sosialiserte barn

Etter dette langvarige prosjektet har Bjerrum Nielsen noe å melde tilbake til barneforskningen.

– Som et oppgjør mot utviklingspsykologien, som har beskrevet barns utvikling i form av universelle lovmessigheter, har barneforskningen i en del år vært veldig preget av en konstruksjonistisk tilnærming, hvor barn ses som aktører som skaper sin egen kultur og utvikingsprosess.

– Jeg er ikke uenig i at det gjør det, men gjennom dette langvarige prosjektet har det blitt veldig tydelig for meg at utviklingspsykologi og sosialisering også er viktig, sier professoren.

Hun mener at barneforskningen har blitt for ensidig i sin konstruksjonistiske tilnærming, og at dette kan skyldes at den ikke følger barn over tid. Når man gjør det, ser man at barns utvikling blir til i et innfløkt samspill mellom fysisk vekst, økt kognitiv og sosial mestring, og jevnalderkulturens aktive konstruksjoner av felles referanserammer.

– Hvert enkelt barn er seg selv gjennom skoleårene. Selvsagt endrer de seg noe gjennom positive og negative tilbakemeldinger, men de beholder den samme grunnleggende måten å forholde seg til verden på.

– Denne stabiliteten i barnets reaksjonsmåte og innspill til sin omverden har fått for lite oppmerksomhet i barneforskningen, sier Bjerrum Nielsen, og fortsetter:

– Når disse stabile små subjektene kommer sammen, skaper de imidlertid hele tiden noe nytt, i en gjensidig prosess mellom gruppetilhørighet og individualitet. Dette konstruktive arbeidet er basert både på kulturelle utrykk som de har tilgang til, og på at de vokser og blir eldre, altså utviklingspsykologi.

– Det er dermed ikke noen enten-eller mellom teorier om barn som aktører eller utviklingspsykologi og sosialisering, men en fascinerende kombinasjon.

Dette bevegelige blikket mener hun er viktig både for barneforskere og lærere og andre som jobber med barn. Å forstå utviklingen krever et flerspektret teoretisk perspektiv.

Og eleven må på én og samme gang ses både som unik person og som medlem av ulike sosiale grupper knyttet til for eksempel kjønn og etnisitet. Ingen er like, men samtidig dannes det tydelige sosiale mønstre i en klasse.