Saken er produsert og finansiert av Kilden kjønnsforskning.no - Les mer

Nytt blikk på kjønn i barnehagen

Når guttene i barnehagen leker sjørøver, blir den minste gutten bundet til masta, men klager ikke. Og hierarkier er jo typisk gutter, så da er vel alt som det skal være?
18.7 2009 05:00


Typisk gutt? (Illustrasjonsfoto: www.colourbox.no)

Men hva gjør det med den yngste gutten, som alltid er den som blir bundet til et tre, og som ikke protesterer, siden han ser opp til de eldre guttene og er glad for å få være med, spør sosiolog og stipendiat Nina Rossholt.

Hun har sammen med høyskolelektor i pedagogikk Leif Askland skrevet boka Kjønnsdiskurser i barnehagen.

Biologisering av konflikter

Hvis de voksne ser hierarkibygging som naturlig for en guttegjeng, kan denne leken få pågå uten at guttene lærer andre måter å være sammen på.

Hvis de voksne derimot utfordrer sine ideer om kjønn, kan de kanskje gå inn i leken og vise guttene at ting kan gjøres annerledes, mener forfatterne.

– Også jenters konflikter biologiseres av de voksne: Jenter klarer ikke å leke sammen i grupper, heter det. Dermed går man ikke inn og hjelper dem til å løse konflikter, forteller Rossholt.

Hun påpeker at gjennom rammeplanen er barnehagen pålagt å jobbe med både vennskap og likestilling, og hun mener at dette kan gjøres samtidig, ved å ha et kjønnsblikk på vennskap.

Man trenger altså bare å tenke på litt andre måter for å bygge inn likestilling i det man allerede gjør.

Likeverd er ikke noe man jobber med hver torsdag, eller noe som dukker opp 8. mars. Det er en måte å tenke på som man har med seg hele tiden, understreker hun.

Likestillingsarbeid i barnehagen trenger ikke å handle om store prosjekter eller at gutter og jenter skal bli like, men om små endringer i hvordan man møter barna i hverdagssituasjoner.

Omsorgsfull fotballspiller

– Jeg mener vi må ta utgangspunkt i kroppen, og se på hva barna gjør. Ofte tolker vi det inn i tradisjonelle kjønnsforskjeller, og språket er fattig. Vi ser kjønn før handling, sier Rossholt.

Hun viser til fortellingen om Kalid, 5 år, og Isabel, 3 år, som spiller fotball. Isabel er for anledningen kledd i brudekjole og høyhælte sko i størrelse 38.

Men Kalid venter tålmodig når hun snubler i de store skoene og bruker litt ekstra tid på å fange ballen, og han sparker ikke så hardt han kan når han prøver å score mål mot den yngre målvakten sin.

– Kalid er en gutt som får mye kjeft fordi han ikke oppfører seg slik de voksne syns han skal. Men i denne situasjonen viser han mye omsorg, mener Rossholt.

Imidlertid er dette en typisk situasjon som ikke defineres som omsorgsfull, fordi aktiviteten, fotballspillet, er typisk maskulin.


Typisk jenter? (Illustrasjonsfoto: www.colourbox.no)

– Mange gutter kan vise omsorg for andre barn, men vi må lære oss å se dem på en ny måte for å se at det er dette de gjør. Kanskje trenger ikke guttene å leke med dukker for å lære omsorg, påpeker hun.

– Det som trengs er at de voksne ser og anerkjenner den omsorgen som vises.

Mye polariserende kjønnsforskning

– Vi må utfordre vårt eget blikk, og utfordre språket, når vi snakker om kjønn og likestilling, sier Rossholt. Forskeren mener at mye tidligere barnehageforskning og kjønnsforskning er preget av en veldig tradisjonell tankegang.

– Mye av den forskningen som kom fra Sverige, var tidligere veldig polariserende, noe som har endret seg de siste årene.

– Fokuset var på at gutter og jenter hadde ulike egenskaper. Så mye av metodene både i Sverige og Norge har vært å kjønnsdele barnegruppa for at de skal lære det de mangler. Jeg vender meg heller mot australsk og fransk forskning, sier Rossholt.

Der finner hun altså teorier som i større grad tar utgangspunkt i kroppen for å synliggjøre at vi gjør kjønn gjennom kroppen.

– Vi lærer å bli et sosialt kjønn gjennom praksiser og måter vi snakker om disse praksisene på. Når vi, det vil si personalet, normaliserer praksisene kan det bli snevre rammer for hvordan man gjør kjønn i ulike rom i barnehagen, sier Rossholt.

På vei mot en likestillingspedagogikk

Hva en likestillingspedagogikk skal inneholde er altfor omfattende til å definere, og det er ikke noe konstant, mener Rossholt.

– Men vi må se på begrepene vi bruker. Rammeplanen snakker om omsorg, lek og læring, men man må ta høyde for at disse store begrepene ikke er nøytrale.

– Når man jobber med omsorg, så må man tenke på at vi alltid har lagt kjønn inn i det. Vi må se på praksisen vår og analysere – og det er en start på å lage en likestillingspedagogikk, sier hun.


Nina Rossholt. (Foto: Heidi Elisabeth Sandnes)

Rossholt er klar over at dette er utfordrende i en hektisk barnehagehverdag, og at det å endre egen praksis er langt mer utfordrende enn den bare det å dele barnegruppa i kjønn og la jenter spille fotball mens guttene lærer å sitte stille.

– Det skjer så mye i barnehagen, og å jobbe med likestilling krever ikke bare vilje, men også tid til refleksjon, ikke minst over eget tankegods og hvordan vi presenterer oss selv og omverdenen, sier hun.

Boka til Rossholt og Askland inneholder derfor arbeidsmåter som kan være til hjelp for barnehageansatte for å utfordre ideene om hvordan de skal møte barna. De anbefaler å bruke «konfronterende fortellinger».

En ansatt velger en episode de har opplevd, og gjenforteller den til en kollega. Kollegaen stiller deretter spørsmål som tvinger fortelleren til å reflektere over hvilken betydning kjønn hadde i episoden.

Metoden kan også brukes ved at man avtaler at en kollega skal observere deg over en periode, og deretter gjenforteller episoder som diskuteres på samme måte.

En annen metode kan være å utføre mikroprosjekter, som å vurdere over tid hvilke kallenavn man gir gutter og jenter, eller i hvilke situasjoner man oppmuntrer dem til selvstendighet.

Trist tema?

Rossholt mener at de som vil jobbe med likestilling må sprite opp hva dette handler om, siden mange synes dette er et trist tema.

– Vi må bort fra den kvantitative likestillingen, og vise at dette handler om rammene for hva hvert enkelt barn kan gjøre, sier hun.

Opptattheten av statistikk har gjort det lett å få penger og interesse for å få flere menn inn i barnehagen. Rossholt mener at flere mannskropper i barnehagen nok kan ha en viss effekt, i det at barna ser at ikke bare kvinner kan vise omsorg, men at det ikke er nok.

I boka skriver forfatterne om hvordan menn i barnehagen ofte settes til typisk maskuline gjøremål, selv om kvinnelige kolleger kanskje er flinkere til å bruke hammeren.

Barns medvirkning

Det legges mye vekt på at barn også i barnehagealder skal ha medvirkning i hverdagen sin. Det kan lett ende med at de voksne godtar valgene barna gjør i forhold til lek.

– Barn faller fort i vante spor hvis de ikke tilbys noe annet. Når alle guttene på ha-med-dagen har med seg Beyblade (en snurreleke, jour. anm.) og alle jentene har med dukke, kan kanskje de voksne prøve å finne en måte hvor dukkene og Beybladene inngår i samme lek? foreslår Rossholt.

Hun mener også at når et kjønn får monopol på en arena, så kan det være nødvendig for de voksne å intervenere og la det andre kjønnet få innpass.

– En gang ble jeg med en gjeng gutter og lekte restaurant, en lek det ellers var jentene som drev med. Guttene hadde det veldig gøy, men så kom noen jenter og ville være med. Da ville ikke guttene leke lenger. Jeg ba jentene trekke seg tilbake og la guttene leke i fred, slik at vi kunne fortsette, forteller hun.

– På den måten fikk guttene lære denne leken uten å føle seg underlegne i forhold til dem som allerede «kunne» leken.

Boka retter seg mot både høyskole- og masterstudenter og barnehageansatte.

– Hvis boka vår kan gi noen a–ha-opplevelser i forhold til å gå inn i egen praksis, og at likestillingsarbeid ikke bare handler om store prosjekter, da vil vi være på vei mot en likestillingsfremmende pedagogikk, mener Nina Rossholt.

forskning.no ønsker en åpen og saklig debatt. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg. Du må bruke ditt fulle navn. Vis regler

Regler for leserkommentarer på forskning.no:

  1. Diskuter sak, ikke person. Det er ikke tillatt å trakassere navngitte personer eller andre debattanter.
  2. Rasistiske og andre diskriminerende innlegg vil bli fjernet.
  3. Vi anbefaler at du skriver kort.
  4. forskning.no har redaktøraransvar for alt som publiseres, men den enkelte kommentator er også personlig ansvarlig for innholdet i innlegget.
  5. Publisering av opphavsrettsbeskyttet materiale er ikke tillatt. Du kan sitere korte utdrag av andre tekster eller artikler, men husk kildehenvisning.
  6. Alle innlegg blir kontrollert etter at de er lagt inn.
  7. Du kan selv melde inn innlegg som du mener er upassende.
  8. Du må bruke fullt navn. Anonyme innlegg vil bli slettet.

Annonse

Forsker

Nina Rossholt er sosiolog og doktorgradsstipendiat ved Avdeling for lærerutdanning, Høgskolen i Vestfold.

Ny bok

Leif Askland og Nina Rossholt: Kjønnsdiskurser i barnehagen: Mening, makt, medvirkning. Fagbokforlaget 2009.

Forfatterne ser på konkrete metoder for hvordan man kan arbeide med likestilling og likeverd i det daglige pedagogiske arbeidet i barnehagen. Boka bygger på et utviklingsarbeid forfatterne gjennomførte fra 2005 til 2007.