Saken er produsert og finansiert av Universitetet i Oslo - Les mer

Én mumie – mange kister

I den gamle egyptiske eliten ble folk begravd i opptil åtte kister. Dette skulle sikre forvandlingen av den døde fra menneske til guddom.
26.8 2013 05:00


Kistesettet til tempelsangerinnen Tamutnofret, bestående av en ytterkiste, en innerkiste og mumiedeksel, en slags heldekkende dødsmaske som ble lagt over mumien. Settet stammer fra en i dag ukjent grav i Teben og kan dateres til Ramses II’s regjeringsperiode (cirka 1279-1213 f.Kr.).

Alle kjenner de gamle egypternes praksis med å mumifisere sine døde.

– Mindre kjent er det kanskje at de plasserte mumiene inne i lag på lag av kister, sier egyptolog Anders Bettum ved Institutt for kulturstudier og orientalske språk ved Universitetet i Oslo.

Den samme tankegangen finner vi igjen både i russiske dukker, kinesiske esker og til og med i norsk dikttradisjon.

– De egyptiske kistesettene bygger på det samme prinsippet som vi ser i kinesiske esker og russiske matryosjka-dukker hvor gjenstander plasseres inne i hverandre og sammen utgjør et helhetlig sett, sier han.

Tutankhamons åtte kister

Den gammelegyptiske historien omfatter en tidsperiode på nesten 3000 år fram til den romerske erobringen 30 år før Kristus. I dag er museer over hele verden i besittelse av mumier eller kister som har rommet mumier av mer eller mindre prominente menn og kvinner.

Barnekongen Tutankhamon (1334-1324 f.Kr.) lå inni hele åtte kister, ifølge Bettum.

– For mannlige og kvinnelige medlemmer av den gammelegyptiske eliten på samme tidspunkt var tre til fire kister ikke uvanlig, sier han.

Kistesettene var ikke bare et statussymbol for den egyptiske eliten.

– De spilte også en sentral rolle i prosessen som skulle knytte den døde til forfedrene, dødsrikets gud Osiris og sol- og skaperguden Amon-Ra, sier Bettum.

Begravelsesritualet - en forening av to myter


Dødsmasken til faraoen Tutankhamon fra The Egyptian Museum in Cairo. (Foto: Wikimedia Commons, se lisens her)

Ritualene og mytene som ble gjenfortalt under deres sytti dager lange begravelser er avbildet på kistene gjennom symboler. Komponentene i den enkelte kiste – mumiedekslet, innerkister og ytterkisten – gjenspeiler egypternes verdensforståelse.

– Dekoren, formen og materialvalg uttrykker en forening av de to mytene rundt henholdsvis Osiris og Amon-Ra. På den ytterste kisten vises den døde gjerne i Osiris’ skikkelse, med mumifisert kropp, blåstripet parykk og et blekt, alvorlig ansikt.

– Kisten er gulmalt og lakkert, og må ha skint som gull. Faktisk brukte de aller rikeste gullblad på sine kister, forteller Bettum.

Fargevalget er heller ikke tilfeldig, det representerer lyset og dens opphav i solen.

– At Osiris skikkelse bades i sollys kan bare bety en ting – at vi befinner oss i nattens sjette time, da solguden ankommer Osiris tronsal, og en mystisk union finner sted mellom de to gudene.

Denne foreningen var ifølge egypterne kilden til all regenerasjon i naturen, til alt liv, og det var midt i denne regenerasjons-maskinen den døde ønsket å plassere seg selv for all evighet.

Målet var å bli seg selv igjen

Et annet viktig funn forteller Bettum, var at det innerste laget i kistesettene fra det 19. dynasti (cirka 1292-1191 f.Kr.) var utformet som levende mennesker i hverdagslig antrekk.

Det innerste laget var det viktigste, fordi det viser målet med prosessen etter døden: Paradistilstanden disse menneskene drømte om innebar altså ikke bare en mystisk sammensmeltning med gudene, aller viktigst var det å kunne bli seg selv igjen.

Bettum mener skikken handler om å avsondre det hellige fra mer hverdagslige omgivelser.

– De mange kistelagene rundt mumien fungerte som gjentatte bilder på den døde, men også som beskyttende kapsler på samme måte som larvens puppe før transformasjonen til sommerfugl.

Slike gjentagende bilder er et velkjent tema fra religiøs kunst og litteratur.

– I de egyptiske kistesettene uttrykker de solgudens evige, livgivende runddans mellom himmel og jord – en prosess som de gamle egypterne håpet å ta del i etter døden, sier forskeren.

Spredt for alle vinder


Egyptolog Anders Bettum.

Selv om det fortsatt finnes hele egyptiske kistesett samlet på samme sted, er svært mange av settene i dag splittet opp.

Som forsker skulle Bettum gjerne sett mer internasjonalt samarbeid for å samle kistesettene på samme sted, prosjekter han også tror ville fascinere allmennheten og skape fornyet interesse for noen av verdens absolutt største og mest gåtefulle kulturskatter.

– Enn så lenge legger dessverre nasjonale lover og interesser i liten grad til rette for slikt samarbeid, sier han.

Referanse:

Bettum: Faces within Faces – The Symbolic Function of Nested Yellow Coffins in Ancient Egypt, doktorgradsavhandling, Universitetet i Oslo 2013.

forskning.no ønsker en åpen og saklig debatt. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg. Du må bruke ditt fulle navn. Vis regler

Regler for leserkommentarer på forskning.no:

  1. Diskuter sak, ikke person. Det er ikke tillatt å trakassere navngitte personer eller andre debattanter.
  2. Rasistiske og andre diskriminerende innlegg vil bli fjernet.
  3. Vi anbefaler at du skriver kort.
  4. forskning.no har redaktøraransvar for alt som publiseres, men den enkelte kommentator er også personlig ansvarlig for innholdet i innlegget.
  5. Publisering av opphavsrettsbeskyttet materiale er ikke tillatt. Du kan sitere korte utdrag av andre tekster eller artikler, men husk kildehenvisning.
  6. Alle innlegg blir kontrollert etter at de er lagt inn.
  7. Du kan selv melde inn innlegg som du mener er upassende.
  8. Du må bruke fullt navn. Anonyme innlegg vil bli slettet.

Annonse