Museenes lagre er fulle av skjulte skatter som ikke har vært analysert ordentlig på flere tiår.

NTNU Vitenskapsmuseet avsluttet i fjor et ti år langt ryddesjau, kalt Revita-prosjektet, for å bevare og gjøre tilgjengelig mange gamle funn. Prosjektet ga mange spennende resultater. 

– Det ligger skjulte skatter på lagrene. Mye spennende er ikke gjort noe med, sier postdoktor Jørgen Rosvold ved Seksjon for arkeologi og kulturhistorie.

Han er blant forskerne som drar nytte av resultatene fra prosjektet. Knokler er datert med C14-metoden, som er basert på halveringstida til en karbonisotop. 

Blant funnene var en 6600 år gammel hvalross fra Svalbard.

6600 år gammel hvalross

Hvalrossen ble funnet i en morene i Isfjorden på Svalbard allerede i 1956.

– Jeg kjenner bare til to 14C-daterte funn av hvalross på Svalbard fra før. Det eldste funnet var 1300 år gammelt, sier Rosvold.

Men hvalrossen hadde altså holdt til på Svalbard mye lenger enn det, og nå trenger ikke forskerne å gjette lenger.

Hvalrossen er langt fra det funnet som måtte vente lengst på å bli analysert. Noen av funnene har ligget på lager mye lenger før noen fant tid og penger til å ta en kikk på dem.

Elg og hjort

Rester av en elg ble funnet tre meter ned i bakken i Drevja i Nordland i 1937 under legging av jernbaneskinner. Den viser seg nå å være 2300 år gammel.

Dermed vet forskerne mer om elgens utbredelse i tidligere tider.

Enda eldre var hjorten som ble funnet i Stokksund i Åfjord i Sør-Trøndelag i 1923. Den var hele 3500 år gammel og Trøndelags eldste hjort så langt.

– Bein viser tilstedeværelsen av en art. Vi vet svært lite om historien til veldig mange arter. Spesielt lite er gjort i Midt-Norge. Selv om funn både nord og sør for Trøndelag tyder på at hjorten var til stede her lenge før dette, er det først når vi får datert slike funn at vi virkelig kan få bevist dem, sier Jørgen Rosvold.

Slike funn kan altså hjelpe forskerne til å skjønne mer av utbredelsen ulike arter har hatt i tidligere tider, men også hvordan artene har endret seg.

Hjorten ble mindre

Hjorten fra Stokksund hadde for eksempel et veldig kraftig gevir, mye kraftigere enn vi er vant til nå. Mye tyder på at hjorten i Norge er blitt mindre de siste 7000 årene.

For et par hundre år siden var det lite hjort igjen i Norge. Jakt og tap av leveområder førte til at bare noen spredte og adskilte grupper var igjen langs kysten, og de største individene var for lengst borte.

Forskernes funn viser at dagens storbukker ville vært regnet som småbukker i gamle dager.

Antakelig skyldes dette flere faktorer, blant annet sterkt jaktpress.

Nå er dyr generelt større jo kaldere klimaet er. Varmetapet fra en stor kropp er mindre enn hos små. Men dette er ingen absolutt regel. For 4-5000 år siden var klimaet varmere enn i dag, men dyrene var likevel større enn nå. De største endringene har skjedd de siste par tusen årene.

Hovedårsakene er antakelig skogrydding og økt konkurranse med husdyr på beite. Hjortebestandene ble splittet opp og fordelt på mindre områder. Da gikk størrelsen på dyrene ned. Lignende endringer er observert hos andre arter.

Dermed kan historiske data være til hjelp når vi skal forstå hvordan arter reagerer på påvirkninger.

Snøfonnene smelter

Museene vil neppe gå tom for bein å analysere med det første. De siste årene er tilfanget blitt stadig større. Rosvold bidrar selv til å skaffe materiale når han undersøker isbreer og snøfonner.

Klimaendringene er nemlig i ferd med å ødelegge en gammel naturtype i Norge, de tidligere tilsynelatende evige snøfonnene. Noen av fonnene er over 5000 år gamle og har bevart dyrerester i lange tider.

Men når snøen smelter, dukker disse dyrerestene opp i dagen. Uten et beskyttende snølag tar det ikke lang tid før de ødelegges.

Arkeologer og biologer som Rosvold har det derfor travelt med å samle funn.

Ber folk si ifra

Rosvold oppfordrer folk til å si fra til museet om de kommer over gamle bein.

– Naturlig deponerte bein er ikke fredet på samme måte som arkeologiske funn og blir derfor ofte ikke levert inn til museene, sier Rosvold. Derfor går nok mye verdifull informasjon om Norges faunahistorie tapt uten at noen har fått sjansen til å studere det.