Den seniorpolitikk som ofte anbefales som “god medisin” i dag, er tilpasset en generasjon menn som ble født under og rett etter krigen, og som var voksne på femti og seksti tallet.

Med lav utdanning og hardt arbeid som kjennetegn er det naturlig at seniorpolitikk først og fremst har dreid seg om “verdig avgang” fra arbeidslivet. “Mindre arbeid” har vært svaret på de fleste spørsmål om eldre arbeidstakere, og det har ofte vært rett svar.

Kvinnene er de nye seniorene

Men hva med de “nye” seniorene i arbeidslivet? Som i hovedsak er kvinner? Hva vet vi om dem?

Vi vet at forhold på arbeidsplassen har stor betydning for pensjoneringsatferd. Gode kollegaer, ledere som anerkjenner innsatsen og interessante arbeidsoppgaver er viktig for at eldre arbeidstakere (også kvinner) velger å bli i jobb.

Likevel mer enn antyder forskning på førtidspensjoneringsatferd at eldre kvinner velger annerledes enn sine mannlige kollegaer. En viktig årsak til at mange kvinner velger å gå av tidlig, er for eksempel at ektemannen er blitt pensjonist. Slik har det i alle fall vært til nå.

Fremtidens seniorkvinner har utdanning, og jo mer utdanning vi har, desto større plass ser det ut til at jobben har i livet vårt. Mange godt voksne kvinner brenner for arbeidet sitt, og ønsker å bruke sin tid, kompetanse og erfaring på arbeid som de trives med.

Det vil si, hvis de får lov, hvis det blir satt pris på, og hvis man tar hensyn til at de også har et liv utenfor jobben.

Undersøkelser viser at mange eldre arbeidstakere har vært utsatt for aldersdiskriminering arbeidslivet, i forhold til ansettelser, forfremmelser, lønn og arbeidsoppgaver.

Eldre kvinner i arbeidslivet kan oppleve dobbelt diskriminering, pga samfunnets nedlatende holdning til eldre, og samfunnets nedlatende holdning til kvinner.

Eldre kvinner er viktige

Norge har verdens høyeste andel kvinner i lønnet arbeid, og om få år har vi verdens høyeste andel eldre kvinnelige arbeidstakere. Hvis vi er kloke nok til å beholde dem, da!

De fleste eldre kvinner arbeider i helse og sosialsektoren, i service næringen og i skolevesenet. De er svært viktige for samfunnet, de har høy kompetanse og når de først slutter, blir det ikke lett å erstatte dem. Det er et spørsmål om fremtidens seniorpolitikk i arbeidslivet bør tilpasses kvinner og kvinners liv.

Generasjonen kvinner som i dag er ca. 50-55 år, har aldri opplevd krigen. De hadde tilgang på utdanning i en målestokk som deres formødre bare kunne drømme om, de har hatt tilgang på prevensjon, barnehager og et arbeidsliv i vekst.

Er det bare løfter om mer fritid og mindre arbeid som vil friste disse kvinnene til å fortsette i arbeid helt fram til pensjonsalder? Svaret er selvsagt ja for manges vedkommende, men ikke for alle.

Denne kohorten kvinner har sannsynligvis tatt utdanning sent i livet, de har vært hjemme noen år, og de har erfaring fra å kombinere arbeid, hjem, barn og utdanning.

De færreste har hatt menn som har tatt sin del av husarbeidet, noe vi vet fra tidsnytteundersøkelser. Menn i samme alder har prioritert egen jobb først og fremst. Dette bærer muligens arbeidspolitikken preg av.

Spør dem!

Hva kan arbeidslivet gjøre for å møte denne gruppen seniorer? For det første må vi ta inn over oss at eldre kvinner har mange bein å stå på, og at de er kloke, og at vi trenger dem!

De vil ikke nødvendigvis gi de siste årene av sitt aktive liv til en arbeidsgiver som ikke setter pris på dem, og som ikke erkjenner at arbeid må henge sammen med alt annet i livet.

Arbeidsgivere anbefales derfor snarest å spørre sine seniorkvinner om hva som skal til for at de skal fortsette i arbeidslivet.