Saken er produsert og finansiert av UiT Norges arktiske universitet - Les mer
Jarle Stiberg opererte som både grenselos, våpensmugler og kurer under andre verdenskrig. Verken han eller noen de andre grenselosene har fått noen form for offisiell anerkjennelse eller medaljer for en innsats som berget mange liv.

Grenselosene risikerte livet – men ble fratatt all ære

De risikerte livene sine for å hjelpe andre, men takken de fikk etter krigen var hets og anklager om landssvik. Ny forskning kaster nytt lys over den dramatiske innsatsen og skjebnen til grenselosene i Nord-Norge.

20.2 2015 05:00

De risikerte livene sine for å lose over 3000 mennesker til Sverige – fortvilte mennesker på flukt, folk som hadde Gestapo i hælene.

De ble jaktet på av nazistene. Noen ble beskutt, noen ble arrestert og sendt til konsentrasjonsleir i Tyskland, noen måtte selv rømme på dramatisk vis for å overleve.

– Innsatsen til grenselosene var formidabel, men historien deres passer ikke inn i den nasjonale krigsfortellingen fra Norge, mener Marianne Neerland Soleim, leder av Barentsinstituttet ved UiT – Norges arktiske universitet.

– Derfor har historien om grenselosene blitt underkommunisert, både selve innsatsen under krigen – og den tragiske skjebnen de fikk etterpå.

Helt nytt materiale

I snart åtte år har Soleim, UiT-professor Jens-Ivar Nergård og seniorforsker Oddmund Andersen ved Árran lulesamisk senter intervjuet gjenlevende grenseloser og familiene deres. De har også gransket arkiver i Norge, Sverige og Tyskland. Resultatet ble boken Grenselos i grenseland. Samisk og norsk losvirksomhet i nordre Nordland og Sør-Troms 1940–1945.

I arkivene fant forskerne helt nytt materiale. Det var beretninger fra de menneskene som ble berget over grensen av et 20-talls loser, fortellinger som stemmer overens med historiene til både gjenlevende loser og familiene deres. 

– Det er en historie om helter som har blitt behandlet skammelig, sier Nergård.


Tyskerne kjente til at det ble smuglet mennesker over grensen til Sverige, opprettet mange vaktposter og sendte ut bevæpna patruljer for å arrestere flyktningene og losene.

Nergård har intervjuet flere av de overlevende. Han fikk høre historier der virkeligheten overgår fantasien for hva grenselosene var villig til å gjøre for å berge livet til de som ba om hjelp. Han har også hatt tette og rørende møter med familier og grenselosene, hvor hardbarkede gamle menn begynte å gråte mens de fortalte om opplevelser de har båret på alene i mer enn 60 år.

Fortrengt av gutta på skauen

Forskerne mener at historiene fra Sør-Norge, om sabotasjer og gutta på skauen, har fått mye plass i den nasjonale historiefortellingen om krigen. Derimot har fortellingene om krigshandlingene i nord, de grusomme fangeleirene, tvangsevakueringen og grenselosenes innsats, ofte blitt oversett og glemt.

– Når historien og smerten til grenselosene ikke passer inn i den nasjonale fortellingen om motstand og heltemot under krigen, blir den privatisert. Dette er ikke mennesker av store ord. De snakket om et fellesskap, om viktigheten av å hjelpe, sier Nergård.

Når han spurte dem om hvorfor de risikerte livet sitt for andre, svarte de ofte: «Det var bare noe man gjorde, man hjalp folk.» De viste dyp respekt for menneskelivet.

Noen historier som er med i boken, har aldri blitt fortalt før. Andre har bare vært kjent innad i den nærmeste familien.

– Mange syntes det var vanskelig å hente fram minnene igjen da vi ønsket å intervjue dem, og noen valgte ikke å snakke med oss. Skuffen med historier fra krigen og perioden etterpå, var lukket for godt, sier Andersen.

Sårene har ennå ikke grodd

– 60 år etter avslutningen av andre verdenskrig er det fremdeles mennesker som er merket av det de selv eller deres familiemedlemmer opplevde under krigsårene. Grenselosene i Tysfjord risikerte liv og helse for å hjelpe andre til et fritt liv i Sverige. Vi må i dag beklage at de og deres etterlatte ikke har fått den anerkjennelsen de fortjener, sa kong Harald under åpningen av Sametinget i 2005.

Noen av grenselosene orket ikke ryktene og alt snakket etter krigen, og de flyttet fra hjemplassen. De ble beskyldt for å ha ranet personene de skulle hjelpe og for å ha forlatt hjelpeløse mennesker for å dø til fjells. Mange av grenselosene satt igjen med en dyp skuffelse og opplevelsen av å ha blitt sveket av myndighetene etter krigen.

– De hadde risikert livet sitt i hasardiøse losoppdrag og ble møtt av grusomme beskyldninger og en offentlig taushet om deres innsats for flyktningene, sier Nergård.

Forskerne har ikke klart å finne noen form for dokumentasjon som bygger opp under beskyldingene som sendte grenselosene rett inn i et bittert landssvikoppgjør.

– Tvert imot, familiene til grenselosene delte av det de hadde av mat, klær og utstyr. Hvorfor de i etterkant fikk den dårlige behandlingen, er i dag vanskelig å forstå. Men en av grunnene kan være at mange av losene var samer, og for 70 år siden ble de sett veldig ned på og mistenkeliggjort, sier Nergård.

forskning.no ønsker en åpen og saklig debatt. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg. Du må bruke ditt fulle navn. Vis regler

Regler for leserkommentarer på forskning.no:

  1. Diskuter sak, ikke person. Det er ikke tillatt å trakassere navngitte personer eller andre debattanter.
  2. Rasistiske og andre diskriminerende innlegg vil bli fjernet.
  3. Vi anbefaler at du skriver kort.
  4. forskning.no har redaktøraransvar for alt som publiseres, men den enkelte kommentator er også personlig ansvarlig for innholdet i innlegget.
  5. Publisering av opphavsrettsbeskyttet materiale er ikke tillatt. Du kan sitere korte utdrag av andre tekster eller artikler, men husk kildehenvisning.
  6. Alle innlegg blir kontrollert etter at de er lagt inn.
  7. Du kan selv melde inn innlegg som du mener er upassende.
  8. Du må bruke fullt navn. Anonyme innlegg vil bli slettet.

Annonse