Saken er produsert og finansiert av Universitetet i Bergen - Les mer
Mens elvemuslingen tidligere var å finne i kalkholdige elver over store deler av Europa, er den i dag sterkt utrydningstruet. Nå har forskere kartlagt oppveksten til disse skapningene slik at de kan hjelpe små puslinger bli til fullvoksne muslinger.

Unge muslinger spiser med foten

Elvemuslingen har gitt perlepryd til kongekroner i lange tider, men er i dag sterkt utrydningstruet. Det er i muslingens ungdom vi finner den mest kritiske fasen.

23.9 2017 04:00

Elvemuslingen er en skapning som er svært ømfintlig for miljøendringer. Mens den tidligere var utbredt i kalkholdige vassdrag i store deler av Europa, har forurensning de siste 100 årene tatt knekken på perlebæreren mange steder.

Norge har i dag over halvparten av den gjenværende globale bestanden, men også hos oss lever elvemuslingen under press.

– Noen av forurensningskildene har vi fått bukt med, som sur nedbør og fosfatholdige vaskemidler, men organisk materiale og avrenning fra landbruk og annen menneskelig aktivitet, er fortsatt et stort problem. Det fører til oksygenmangel som kveler ungmuslinger som blir liggende i altfor næringsrike sedimenter i elvene, sier Karin Pittman, professor i biologi ved Universitetet i Bergen (UiB).

Forhaster seg ikke


Professor Karin Pittman og kolleger fra det marine forskningsmiljøet i Bergen har kartlagt viktige faser i den unge elvemuslingens liv. (Foto: Kim Andreassen, UiB) (Foto: Kim Andreassen, UiB)

Elvemuslingen kan bli svært gammel. Det kan faktisk tenkes at det lever slike muslinger i Norge i dag som er eldre enn Grunnloven. Alderen kan leses av på skallet omtrent som årringene på et tre.

Men selv om en frisk, voksen hunn gyter millioner av egg om gangen, er framtidsutsiktene for de aller fleste individene svært usikre. For å overleve larvestadiet trenger elvemuslingen en fisk den kan huke seg fast i gjellene på. I Norge er dette vanligvis laks eller ørret.

– Bestanden av atlantisk laks og ørret har gått kraftig ned i norske elver, så mangelen på vertsfisk er dessverre kritisk mange steder, sier Pittman.

Etter ni til elleve måneder som parasitt, kaster elvemuslingen loss og prøver å finne seg til rette i elvebunnen, der den livnærer seg ved hjelp av det vi kan kalle fotforing. Du leste riktig. Unge elvemuslinger eier ikke bordskikk - de spar i seg føde ved hjelp av en slags fot.

Etter fire-fem år i sedimentene er elvemuslingen klar for å prøve seg i striere vann. Og først i 14-15-årsalderen blir den kjønnsmoden.

Kritisk fase

Elvemuslingens utvikling etter at den har forlatt vertsfisken og lever i mudderet, har lenge vært et «sort hull» innen marinbiologien. Nå har forskere ved UiB og Havforskningsinstituttet sett mer på utviklingen.

De har kartlagt i detalj den kanskje mest kritiske fasen i en ung elvemuslings liv etter larvestadiet, nemlig overgangen fra fotforing til filtrering.

Etter hvert som elvemuslingen vokser til, utvikler den nemlig et gjelleorgan som brukes til å filtrere elvevannet. Dette organet siler vannet ved hjelp av fine tråder som kalles filamenter.

– Utviklingen av organet følger muslingens størrelse slavisk og avhenger ikke av individets alder, forteller Pittman, som er en av forskerne bak kartleggingen.

Frem til skallet er 2,2 millimeter langt, er elvemuslingen avhengig av fotforing. Ifølge Pittman kan det ha sammenheng med at magegropen ennå ikke er stor nok til at effektiv filtrering er mulig.

– Straks muslingen er 2,2 millimeter, er den klar til å gå over til filtrering. Da har den nådd en størrelse der fotforing ikke lenger gir nok næring. I overgangsfasen kan den nok også benytte seg av en kombinasjon av fotforing og filtrering, forklarer professoren.


Professor Per J. Jakobsen fra UiB og miljøsjef Håvard Bjordal i Bergen kommune setter ut småørret og gyteklar musling i et såkalt «gytekar» med god vanngjennomstrømning. Da blir det lettere for larvene å finne vertsfisk. (Foto: Håvard Bjordal)

Ryddig og regelbundet

Under forskning på elvemuslinger på det nasjonale klekkeriet på Austevoll ble ungmuslinger utsatt for kunstig vinter for å se om det påvirket utviklingen av filtreringsorganet.


Denne illustrasjonen viser elvemuslingens anatomi. Fra to millimeter store elvemuslinger ble det laget tynne snitt som ble farget og studert og fotografert gjennom mikroskop. Illustrasjonen viser deler av muskulaturen og hvordan gjellestavene på dette stadiet har begynt å få V-form. (Illustrasjon: Stein Mortensen, Havforskningsinstituttet)

– I løpet av 50 dager ble temperaturen i tankene redusert fra 17 til tre grader celsius og deretter økt igjen til 17 grader celsius i løpet av de neste 50. Daglengden ble regulert ved hjelp av lys, og næringstilførselen ble redusert og deretter økt igjen.

– Muslingene som ble utsatt for kunstig vinter, vokste saktere enn kontrollgruppene. Dermed utviklet de også filtreringsorganene sine etter at muslingene i kontrollgruppene hadde gjort det, men ved nøyaktig samme størrelse, sier Pittman.

I anatomisk forstand fremstår elvemuslingen i det hele tatt som en svært ryddig skapning.

– Antallet filamenter i filtreringsorganet øker med muslingens størrelse etter en helt tydelig formel. Veksten er så regelbundet at hvis vi vet hvor stor muslingen er, kan vi også fortelle deg eksakt hvor mange filamenter den har.

Avstanden mellom filamentene og tykkelsen på dem later også til å være nøyaktig den samme gjennom hele elvemuslingens liv. Det tyder ifølge Pittman på at skapningen lever på omtrent samme meny hele livet; den fanger samme type organiske partikler enten den er ti eller 100 år gammel.

Kaster anker

Filtreringsorganet skifter form etter hvert som det utvikler seg. Det starter med en enkel I-form, blir deretter V-formet og ender til slutt opp som en ganske elegant W. Det er omtrent midt i V-fasen at elvemuslingen går over fra fotforing til filtrering.

Det er også midt i V-fasen at denne snedige skapningen gjør seg klar til å kaste anker. I likhet med flere andre muslingtyper, utvikler elvemuslingen et anker av sterke, hornaktige tråder.

Disse trådene skilles ut fra en kjertel – byssuskjertelen – som ligger i nærheten av den samme foten som elvemuslingen bruker som spiseredskap i barndommen.

– Dette ankeret er et tegn på at muslingen er klar for å skifte omgivelser. Det gjør at den kan feste seg til steiner eller annet underlag der strømmen er striere, forteller Pittman.

Perlebæreren


Den norske arvefyrstekronen fra 1846 er prydet med norske elvemuslingperler. Hver av de åtte takkene i kronen har en stor perle ytterst, og i tillegg er det brukt 24 mindre perler. Kronen var tiltenkt daværende kronprins Carl, men ble aldri brukt. (Foto: Egil Rein/Nidaros Domkirkes Restaureringsarbeider)

Elvemuslingens vitenskapelige navn er Margaritifera margaritifera – etter latinsk for perlebærer – og historisk har muslingen vært høyt skattet og tidvis også overbeskattet på grunn av perlene.

Ifølge den romerske historikeren Sveton – som skrev verket «De syv caesarer» på 100-tallet – var den britiske bestanden av elvemuslinger en viktig årsak til at Julius Cæsar gikk til angrep på Britannia i år 55 f.Kr.

Han skal særlig ha siklet etter perler fra de skotske lakseelvene, som gikk for å være spesielt store på grunn av det kjølige klimaet.

I dag heller nok historikerne mot at det var britenes støtte til galliske opprørere som var utslagsgivende for invasjonsforsøkene.

Christian IV, som var dansk-norsk konge fra 1588 til 1648, var også glad i perler. Han satte ut væpnede vakter langs Haukåsvassdraget i Bergen kommune – kjent som en særlig god perleelv – for å hindre at andre skulle stikke av med herlighetene.

Nøkkelart

Der vi i gamle dager var opptatt av perlene, vet vi i dag at det er andre og langt viktigere grunner til å bry seg om elvemuslingens ve og vel.

– Den er det vi kaller en nøkkelart som har stor betydning for helsetilstanden i hele det økosystemet den lever i, sier Pittman.

Elvemuslingen renser nemlig vann svært så effektivt – et voksent individ kan filtrere flere titalls liter i døgnet. Gjennom fordøyelsesprosessen filtrerer elvemuslingen organiske partikler fra vannet slik at viktige næringsstoffer blir tilgjengelig for blant annet mark og insekter – som igjen blir føde for laks og ørret.

Dessuten bidrar elvemuslingens stadige graving i elvebunnen til økt forekomst av oksygen, noe som er viktig for andre skapninger som lever i sedimentene.


Elvemuslinger er sårbare skapninger. Disse muslingene ble satt ut i Haukåselva for fem måneder siden. Foreløpig har de klart seg godt. (Foto: Håvard Bjordal)

Vassdragene viktigst

Detaljert kunnskap om sentrale utviklingsfaser i elvemuslingens liv kan bidra til å sikre at flest mulig «elvepuslinger» faktisk blir levedyktige, voksne elvemuslinger.

– Nå som vi vet mer om overgangen fra fotforing til filtrering, blir det lettere å finne optimale tidspunkt for utsetting av elvemuslinger i naturen og for endringer av forholdene i kunstige elver eller oppdrettstanker. Nå har vi for eksempel større sikkerhet for når man bør bytte fra en diett basert på ikke-levende organisk materiale i partikkelform, til en diett basert på levende alger, sier Pittman.

Men skal dagens ungmuslinger få filtrere seg trygt frem til pensjonsalderen en gang rundt år 2200, holder det ikke at de klarer overgangen fra fotforing til filtrering. Da er de også avhengig av at vassdragene våre føres tilbake til en miljøtilstand det er mulig for musling å leve i.

Typiske elvemuslingelver i Norge i dag – som for eksempel Haukåsvassdraget – er både smale og grunne og ligger også gjerne i nærheten av sterkt trafikkerte veier. Det gjør dem også utsatt for miljøpåkjenninger som skaper alvorlige utfordringer for elvemuslingene. Det kan være snakk om for mye næring som skaper oksygenfattige forhold for de unge muslingene i sedimentene, eller for mye fine partikler i vannet som tetter filtreringsorganet slik at større muslinger dør.

– Dette viser vel bare at en samkjøring av utviklingsplaner og miljøhelsekrav kan være fordelaktig både for våre barn og for elvemuslingens barn, sier Pittman.

Referanse:

Schartum, Eivind Sandvik; Mortensen, Stein; Pittman, Karin; Jakobsen, Per Johan: From pedal to filter feeding: Ctenidial organogenesis and implications for feeding in the postlarval freshwater pearl mussel Margaritifera margaritifera (Linnaeus, 1758). Journal of molluscan studies 2017; Volum 83. (1) s. 36-42.

forskning.no ønsker en åpen og saklig debatt. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg. Du må bruke ditt fulle navn. Vis regler

Regler for leserkommentarer på forskning.no:

  1. Diskuter sak, ikke person. Det er ikke tillatt å trakassere navngitte personer eller andre debattanter.
  2. Rasistiske og andre diskriminerende innlegg vil bli fjernet.
  3. Vi anbefaler at du skriver kort.
  4. forskning.no har redaktøraransvar for alt som publiseres, men den enkelte kommentator er også personlig ansvarlig for innholdet i innlegget.
  5. Publisering av opphavsrettsbeskyttet materiale er ikke tillatt. Du kan sitere korte utdrag av andre tekster eller artikler, men husk kildehenvisning.
  6. Alle innlegg blir kontrollert etter at de er lagt inn.
  7. Du kan selv melde inn innlegg som du mener er upassende.
  8. Du må bruke fullt navn. Anonyme innlegg vil bli slettet.

Annonse