Når befolkningen i Norge øker, skal matproduksjonen øke i samme takt. Det fastslo regjeringen for fem år siden.

Det var langt fra mål til virkelighet. Den gangen hadde kornproduksjonen i Norge tvert imot gått nedover.

– Både fordi arealene hadde gått ned og fordi avlingsnivåene hadde gått ned, forklarer NIBIO-forsker Lillian Øygarden.

Forskerne trodde at det delvis skyldtes stadig større maskiner som pakker jorda tettere, og at mye kunne bli bedre for eksempel med riktigere maskinbruk og tilpasset gjødsling.

Historiens største

Kornproduksjonen er bare ett av temaene i forskningsprosjektet Agropro. De siste årene har eksperter fra NIBIO, NMBU, Norsk senter for bygdeforskning, Høgskolen i Innlandet og Norsk landbruksrådgivning lagt ned nesten 50 millioner kroner i å forske på hvordan vi kan produsere mer mat. Aldri har Forskningsrådet gitt så mye til et prosjekt innen landbruk.

Øygarden har ledet prosjektet på vegne av NIBIO og NMBU.

– Det spenner vidt: Fra studier av planterøtter via robust plantemateriale til politiske virkemidler, forklarer hun.

Informasjonsaktiviteten om landbruk har også vært stor, med markdager og arrangement som for eksempel Avlingskampen, der bønder og rådgivere har konkurrert om å oppnå størst avling.

20 prosent mer korn

For kornavlingenes del har jord- og planteforskere arbeidet sammen for å finne svar som de bare delvis har klart å finne når de har arbeidet med hvert sitt felt. De har prøvd å tallfeste: Hva er teoretisk mulig å få til, og hvorfor er det ikke slik i dag?

– Vi tror det er mulig å øke kornavlingene med i størrelsesorden 20 prosent, forteller professor Anne Kjersti Uhlen ved NMBU.

Forskerne har sett på blant annet drenering, jordpakking, gjødsling og forbedring av plantematerialet.

For grovfôr – altså gress og andre vekster som husdyrene spiser – er potensialet omtrent det samme. Samtidig hjelper det ikke om avlingene blir større hvis ikke fôret faktisk kommer frem til fôrbrettet. Det har NIBIO-forskerne Anne Kjersti Bakken og Astrid Johansen sett på.

• Les også: Bønder og forskere jobber sammen for å redde europeisk jord

Fôrsvinner

Før det blir menneskemat, skal grovfôret nemlig gjennom en dyremage. – Tapet fra innhøsting og frem til fôrbrettet kan gå helt opp i 20–30 prosent. De har gjort et detektivarbeid: Hvor er disse tapene, og hvor mye utgjør de, forklarer Øygarden.

Noe av fôret blir borte når det høstes, tørkes, samles opp og fraktes. Noe går tapt fordi det brytes ned når det konserveres, og noe fordi det gjærer feil eller mugner slik at bonden må vrake det eller dyrene ikke vil spise det.

Forskerne kan finne svar på hva som kan gjøres bedre – men de svarene hjelper lite hvis ikke bonden faktisk tar i bruk det forskerne finner ut:

– Vi kan utvikle rødkløver med bedre overvintringsegenskaper eller en kornsort med høyere ytelse. Men hvis det er for vått for såing eller innhøsting eller bonden kjører på jorda og sprer gjødsel når det er for vått så det pakker jorda, så blir ikke resultatet ideelt likevel, konstaterer hun.

Nøkkelen til økt matproduksjon ligger i forbedret agronomisk praksis – hva som skjer i den daglige gårdsdriften.

• Les også: Norske bønder trenger mer faglig påfyll

Brukbart for bonden?

Skal bonden ta i bruk nye metoder som jord- og planteforskere kommer frem til, trengs det svar på flere spørsmål: Hvordan er lønnsomheten? Hvordan kan jeg investere i bedre landbruksmetoder, og hvordan er det påvirket av de arealene som er tilgjengelige?

Økonomene som har vært med i prosjektet, har sett på forskjellene i produktivitet og effektivitet mellom store og små bruk. Det at en bonde øker lønnsomheten, kan bety at han har redusert kostnadene – det trenger ikke å bli mer mat for det.

På seks forskjellige gårder har forskere, bønder og rådgivere diskutert hva som må til for å øke avlingene. Så har de testet ulike frøblandinger, eksperimentert med å fornye eng og prøvd å løsne jord som har fått pakkeskader etter kjøring med tunge maskiner.

• Les også: Slik kan bønder i Norge tilpasse seg fremtidens klima

Jobb ved siden av

Dessuten har forskerne brukt spørreundersøkelser for å finne ut hva bøndene selv mener det er behov for og hva som begrenser økt produksjon. To av tre mener at de har behov for bedre drenering. 36 prosent mener de burde hatt bedre vekstskifte, altså rotasjon mellom flere ulike vekster. 

– Et forhold som påvirker dette, er at bønder i veldig stor grad har jobber ved siden av, forklarer seniorforsker Jostein Vik hos Norsk senter for bygdeforskning. Paradoksalt nok er det de bøndene som har størst eiendommer og best jord, som også lever der hvor arbeidsmarkedene er best og der det finnes flest jobber.

– Det er bra for økonomien, men det betyr også at optimalisering av jordbruksproduksjonen ikke nødvendigvis er det som styrer driftsvalgene hos bonden, konstaterer Vik.

Han snakker om den daglige jobben, turen til og fra arbeid, unger som skal hentes og kjøres. Dermed kan for eksempel mange velge å bruke større maskiner enn de egentlig hadde trengt, for å få gjort arbeidet raskere. Det kan bety risiko for jordpakking og dermed mindre avling.

Med andre ord: Alt henger sammen med alt. Nå også i landbruksforskningen.