Stillehavsøsters kan slippe opptil 200 millioner egg i vannet, men liker å ha det varmt. Kjønnsmodning og gyting krever temperaturer over 16-20 grader flere dager i strekk. (Foto: Eli Rinde, NIVA)
Forskere avslører den forhatte østers fortid
Badevannet blir varmere og Stillehavsøstersen trives godt. Men hvor kommer den egentlig fra?
Torunn SlettemarkHovdenmasterstudent
Norsk institutt for vannforskning(NIVA)
Publisert
Om du har tenkt å tilbringe sommeren i strandkanten eller vassende i fjøra, må du passe deg så du ikke tråkker på de skarpe skjellene til stillehavsøstersen – på latin Crassotrea gigas.
Utbredelsen av denne fremmede arten har eksplodert de siste årene. Bare fra 2012 til 2016 har sannsynligheten for å finne stillehavsøsters i Oslofjorden økt fra fire til 80 prosent.
Denne østersen fra Asia er i full gang med å fortrenge arter som hører hjemme i norske farvann.
Oppdrett av stillehavsøstersen startet i Norge på 1980-tallet. De ble dyrket i beskyttede bassenger der temperaturen kunne bli mye høyere enn i åpent farvann. Østers trives nemlig ikke i kaldt vann.
Første gang den ble observert i vill tilstand nord for Skagerrak var utenfor Kragerø i 2005.
Klimaendringer med høyere havtemperaturer er hovedårsaken til at stillehavsøstersen plutselig trives så godt i vann som tidligere har vært for kaldt. Varmen gjør også at arten nå kan reprodusere seg i områder som tidligere var for kalde.
Kjønnsmodning og gyting krever temperaturer over 16–20 grader flere dager i strekk, og de små østerslarvene som klekkes, er svært følsomme for lave temperaturer. Forskere har derfor antatt at larver som er produsert av østers ved svenske- og danskekysten, har møtt en temperaturbarriere i Skagerrak som hindrer dem i å spre seg nordover. Forskere fra Norsk institutt for vannforskning (NIVA) ville teste om dette stemte.
– Spredningen av stillehavsøstersen er aggressiv, og det er grunn til bekymring. For å kunne sette i gang de mest effektive tiltakene mot spredning er det viktig å vite hvor østersen kommer fra, sier Eli Rinde, seniorforsker ved seksjon for marin biologi i NIVA og en av forskerne i prosjektet.
På kryss og tvers: Oversikt over innsamlingssteder og en forenklet introduksjonshistorie av Stillehavsøstersen til nordlige farvann. De seks prøvetakingsstedene som brukes i denne studien, er indikert av østersymbolet. (Figur: Fra publikasjonen)
DNA og havstrømmer
Forskerne fra NIVA tok, sammen med franske kolleger, to ulike metoder i bruk for å finne ut hvor de norske bestandene av stillehavsøsters kommer fra.
Den ene metoden var å simulere larvenes reise over Skagerrak. Da kunne forskerne vurdere hvordan de senere års temperaturøkning har påvirket larvenes mulighet for å overleve.
Den andre måten var å analysere arvestoffet til totalt 262 østers, samlet inn fra fire norske, ett svensk og ett dansk havområde. De norske områdene er områder der stillehavsøstersen først ble funnet i tette bestander. Forskerne undersøkte hvor likt arvestoffet var for å se hvor nært østersene var i slekt.
Resultatene ble nylig publisert i det vitenskapelige tidsskriftet PLoS ONE.
De norske områdene som ble undersøkt, var Espevik sør for Bergen, Grimstad, Sætre i indre Oslofjord og Hudøy i Tjøme kommune i ytre Oslofjord.
Annonse
Simuleringen viste at Tjøme lå mest utsatt til for å få inn østerslarver fra sør. Derfor ble forskerteamet overrasket da de så resultatene fra DNA-analysene, forteller seniorforsker i NIVA Marc Anglès d’Auriac, som også deltok i studien.
– Analysene viste at genmaterialet fra Tjøme-østersen, som ligger midt i en hot spot for å få larver sørfra, var betydelig forskjellig fra genmaterialet til østersen i Sverige og Danmark. Østersen vi undersøkte kan dermed ikke ha kommet via larvedrift fra våre naboland, forklarer d’Auriac.
Har kommet flere ganger
Ikke bare Tjøme-østersen hadde en særegen sammensetning av arvemateriale. Østersen fra Espevik var enda mer ulik de andre østersene, mens de fra Grimstad og Sætre var så like at de genetisk sett tilhørte samme gruppe. Østersen fra Sverige og Danmark dannet også sin egen gruppe.
– Resultatene tyder på at stillehavsøstersen har kommet til norskekysten i flere omganger og at de har ulikt opphav, sier d’Auriac.
NIVA-forskerne påpeker at det er mer enn temperatur som dreper larvene. Så selv om årene 2002 og 2006 var varme nok til at de kunne ha overlevd veien til norskekysten, vil larvene møte mange andre farer underveis.
– Larvene er sannsynligvis utsatt både for rovdyr og sult på veien over Skagerrak og kan derfor dø på den lange ferden. Siden genmaterialet til flere av de norske bestandene er så ulikt det svenske og danske kan ikke østersene vi undersøkte ha stammet fra larvedrift, sier Rinde.
Dersom den eksplosive økningen av stillehavsøstersen skyldes at larvene er produsert i Norge, kan antallet reduseres ved rett og slett å plukke og fjerne østersen der de yngler langs kysten. Det er foreløpig ikke iverksatt store tiltak for å fjerne dem, men Statens Naturoppsyn jobber med å beregne kostnader og nytte av å fjerne østersen.
I en varmere framtid vil imidlertid yngelen fra Danmark og Sverige oftere få bedre vanntemperaturer og større sjanser for å overleve turen over Skagerrak enn i dag. Dersom sørlandskysten blir utsatt for store inntog av larver fra våre naboland hver sommer framover, vil sannsynligvis ikke plukking være et effektivt tiltak.
Forskerne ønsker å finne ut mer om hvorvidt larvene klarer den lange reisen over Skagerrak og om økningen langs norskekysten kommer fra danske og svenske larver. Analyse av genene til nye bestander av østers vil være en av måtene å finne ut dette på.
