Maleriet er et av Norges mest kjente. De fleste tolker det som et generelt bilde av eidsvollforsamlingen i 1814.

Det er det ikke, forteller kunsthistoriker Eivind Torkjelsson.

Han er kurator på Stortinget og jobber hos Byantikvaren i Oslo. Han har studert dette bildet som han mener er det mest kjente maleriet i Norge etter Munchs «Skrik».

Historien om dette maleriet har han skrevet et kapittel om i boka «Kunsten å jubilere – Grunnlovsfeiring og minnepolitikk». Den bygger på flere forskningsprosjekter gjennomført av Institutt for kirke-, religions- og livssynsforskning (KIFO) og forskere ved universiteter i Bergen og Gøteborg.

– Bildet skildrer en helt konkret dato i 1814, nemlig den 11. mai, forteller Torkjelsson.

Det var nettopp denne dagen eidsvollsmennene debatterte hvor vanskelig det skal være å endre Grunnloven.

Fryktet «pøbelforsamlingen» på Stortinget

Torkjelsson kan fortelle at motivet på maleriet som i dag er vårt nasjonale symbol, er malt som et partsinnlegg i en opphetet, politisk debatt i 1880-årene.

Høyre- og venstresiden sto mot hverandre i 1882, det året Lorentz Ring bestilte bildet av maleren Oscar Wergeland. Det var valg i Norge, og valget handlet om en eneste ting, nemlig om regjeringen skulle møte i Stortinget.

Før 1814 var all politisk makt samlet hos den eneveldige danske kongen. Grunnloven innførte et folkestyre med en valgt nasjonalforsamling, folkets representanter og en maktfordeling mellom statsmaktene.

Venstresiden var for at regjeringsmedlemmene skulle møtes i Stortinget. Høyresiden var mot. De ville ikke at Konges regjeringen skulle underlegge seg den folkevalgte «pøbelforsamlingen» på Stortinget.

Korpslegen, skogeieren og forretningsmannen Ring sympatiserte med den siste gruppen. Derfor bestiller han bildet og ønsker å fylle det med politisk mening.

Budskapet hadde mistet slagkraften

Da maleriet ble hengt opp på Stortinget i 1885, hele 19 år etter at stortingsbygningen stod ferdig i 1866, hadde maleriets innhold mistet sin politiske slagkraft.

Regjeringen hadde da allerede sittet i stortingssalen siden året før. 

Årsaken til at Torkjelsson med så stor sikkerhet kan fastslå det politiske budskapet i bildet, er å finne midt i maleriet. Der står Christian Magnus Falsen, også kjent som «Grunnlovens far» og holder et ark.

Da kunsthistorikeren studerte dette arket nøye, fant han at det står «Paragraf 115» på arket. Det var forslaget om at Stortinget ikke skal kunne vedta grunnlovsendringer ute videre. Et forslag om endring av Grunnloven må leveres inn til ett Storting og så skal neste nyvalgte forsamling vedta eller forkaste forslaget. I prinsippet kan man altså gå til valg på en grunnlovsendring. Slik er det også i dag. 

To forskjellige utkast

Første utkast av maleriet er ganske annerledes enn det endelige bildet, forteller Torkjelsson.

– I dette utkastet er gardinene trukket for og vinduet er lukket. I det endelige maleriet er gardinene trukket fra. Det slippes lys og frisk luft inn i rommet.

– Det er den amerikanske og franske grunnloven som blåser inn i Rikssalen på Eidsvoll, mener kunsthistorikeren.

• Les også: Eidsvollsbygningen er trolig det nærmeste vi kommer et nasjonalt ikon i Norge

– Forsamlingen åpner seg mot verden og slipper inn de nye tankene. Det blåser en ny vind over Norge og nye frihetsidealer nedfelles i Grunnloven.

Gjennom to av rutene i de store vinduene skimtes en bonde med hest og plog. På samme måte som bonden pløyer også eidsvollsmennene ny mark og sår frøene til et nytt, demokratisk system.

Måtte gjenskape ansiktene

Kunstneren heter Oscar Wergeland. Hans farfar var bror til Nicolai Wergeland som var eidsvollsmann og far til Henrik og Camilla. Dette slektskapet var et poeng for Ring da han bestilte maleriet.

Wergeland hadde ingen lett oppgave da han skulle male dette bildet. Alle eidsvollsmennene var døde og mange av dem fantes det ikke et eneste portrett av. Fotografiet var ikke oppfunnet og interiøret på Eidsvoll var fjernet.

• Les også: Eidsvollmennene var forbausende ærlige

Maleriet inneholder da heller ikke alle de 112 mennene som laget Grunnloven. Det fins 84 menn på bildet og av dem er det 67 som kan identifiseres. Av dem igjen er det faktisk bare 55 som kvalifiserer som portretter.

Kunstneren har skjult ansiktene til mange av dem som sitter til venstre i salen, her ser vi bare bakhoder som stikker opp. Det var vanskeligere å skjule dem som satt på midtbenken. Wergeland hadde en stor jobb med å granske kilder for å gjengi portretter av dem. Han hadde kontakt med slektninger.

• Les også: Kvinneselskap i kulissene?

– Av trønderen Daniel Larsen Schevig fantes det ikke noe portrett. Wergeland fikk derfor tilsendt et foto av de fem sønnene og et ekstra av yngstemann som hele slekta mente var den som lignet mest på faren, forteller Torkjelsson.

En pyramideformer komposisjon

Wergeland studerte ved kunstakademiet i München. Han var sterkt påvirket av det klassiske historiemaleriet, som hadde høy stjerne ved akademiet. Komposisjonen i et slikt maleri fulgte som regel gitte regler. Det skulle fange inn de viktigste personene, ofte i en trekant.

I «Eidsvold 1814» begynner trekanten ved Falsens hode. Der ser vi han stå og lese opp Grunnloven og henvender seg til eidsvollforsamlingen.

En annen viktig person, nemlig Wilhelm Frimann Koren Christie, var forsamlingens faste sekretær. Han sitter i rød jakke og snur seg ut av maleriet og ser på oss.

Hvis du trekker en linje fra Falsens hode og ned på Christie og deretter mot mannen på venstre side som lener seg mot sabelen finner du general Diderich Hegermann, som hadde skrevet utkastet til det Falsen står og leser.

Da er trekanten på plass.

Et årvåkent blikk mot forsamlingen

I det første utkastet ser vi som betrakter maleriet på det som skjer på Eidsvoll det som inn gjennom et vindu, forteller kunsthistorikeren.

I det neste oppstår det en kontakt med oss og maleriet gjennom Christies blikk.

Christie hadde en ganske beskjeden rolle under dagene på Eidsvoll, men han ble viktig i forhandlingene med svenskene høsten 1814. Der ble han kjent som Grunnlovens forsvarer. Han sørget for at det ikke ble flere endringer enn strengt nødvendig da vi skulle gå i union med Sverige.

– Christie sitter nå og holder et årvåkent blikk på den enhver tid folkevalgte forsamling. Det er en påminnelse om arven fra 1814 som de folkevalgte viderefører, men også et møte mellom to uløselig knyttede forsamlinger. De levende, folkevalgte representanten ser hele tiden tilbake til unnfangelsesøyeblikket til Stortinget.

Det var jo med Grunnloven at Stortinget ble født.