Norge var et land i økonomisk kaos da Grunnloven ble vedtatt i 1814. De første stortingsrepresentantene våre sto overfor vanskelige valg. De ble enige om å tvinge nordmenn til å gi fra seg arvesølvet sitt – for å kunne etablere Norges Bank. Under arbeidet med en ny doktorgrad er forskeren blitt slått av hvor ærlig politikerne våre opptrådte den gangen. Bildet viser Riksforsamlingen på Eidsvoll i 1814.

Eidsvollsmennene var forbausende ærlige

I 1814 var Norge et fattig utviklingsland. De første stortingsrepresentantene våre favoriserte likevel ikke seg selv og sine velgere da muligheten bød seg, viser en ny studie.

24.4 2017 04:00

I store deler av befolkningen var det ekstremt upopulært å måtte gi fra seg sølvkrus og annet arvesølv. Men det unge Norge behøvde dette til å kunne opprette Norges Bank. (Foto: Karl Ragnar Gjertsen/ Aust-Agder museum)

Nyetablerte stater blir dessverre ofte dårlig styrt. Sør-Sudan, verdens nyeste land, er et grelt eksempel på hvordan ledere i fattige utviklingsland beriker seg selv og bringer landets øvrige befolkning ut i elendighet.

Da Grunnloven ble vedtatt på Eidsvoll i 1814, var det svært vanskelige tider også her i landet.

For den nye staten Norge hastet det ikke minst å få sine egne pengesedler.

Norges Bank måtte ha folks sølv

For å få til det måtte landet få sin egen bank – Norges Bank – med en beholdning av edelt metall i bankhvelvet.

Denne «gullreserven» måtte landet ha for å kunne garantere for det man ville lage av nye norske sedler. Sedlene banken trykket og folk fikk å handle for, måtte nemlig knyttes til verdier som lå i bankens hvelv.

I Norge den gangen handlet dette om sølv.

Det edle metallet skulle samles inn fra alle nordmenn som hadde formue. De måtte gi fra seg både arvesølvet sitt og mye annet.

«Sølvskatten» som ble samlet inn i årene etter 1816 er det i dag få som har hørt om. Men opptakten til Norges Bank for 200 år siden var en ganske dramatisk hendelse for nordmenn den gangen.

Ga dine forfedre fra seg arvesølvet?

 

Vil du vite om dine forfedre ga fra sølvskatter for 200 år siden?

Vet du hva forfedrene dine het, kan du nokså enkelt finne det ut i de digitaliserte Sølvskattprotokollene hos Arkivverket.

Tips: Skriv inn navnet på en person. Eller skriv kommunenavnet du vil se på under feltet Tinglag (kommune). Du kan også lete etter navn på forfedre i originalprotokollen.

Om dine forfedre ikke var blant de aller fattigste blant nordmenn for 200 år siden, er det godt mulig at de også måtte gi fra seg noen av familiens klenodier.

Jukset stortingsrepresentantene?

Sølvskatten ga sannsynligvis datidens politikere en god mulighet til å sette seg selv først.

Det kunne de første stortingsrepresentantene våre ha gjort gjennom å lette sin egen skattebyrde. De kunne også ha bidratt til det samme for de lokale velgerne sine. Slik kunne politikerne ha sørget for å gjøre seg selv populære.

Det er doktorgradsstipendiat Edda Solbakken som nå har grepet muligheten til å forske på dette hos Statistisk sentralbyrå (SSB). Doktorgraden hennes er ikke levert inn ennå, men resultatene fra studien av stortingsrepresentantene den gangen peker i en klar retning:

– Etter det jeg kan se, var de første stortingsrepresentantene ærlige da byrden med å finansiere Norges Bank skulle fordeles, oppsummerer Edda Solbakken forskningen sin så langt.

Solbakken er antakelig den første som har brukt et stort tallmateriale til å granske om våre første stortingspolitikere 200 år tilbake favoriserte seg selv og sine potensielle velgere.

Alle nordmenn med en viss formue ble først bedt frivillig – og senere tvunget – til å gi fra seg verdier til Norges Bank. Fordi det fantes lite gull i Norge, var det mest sølv folk leverte fra seg.

Alt fra mynter til kopper og krus av sølv ble samlet inn for å etablere Norges Bank og lage det nye Norges første egne norske penger – speciedalere.

I Kråkstad kommune (i dag innlemmet i Ski kommune) i Akershus ble det fra disse seks innbyggerne samlet inn sølvsaker med verdi tilsvarende alt fra 2 til 80 ½ speciedaler. Mange i Kråkstad måtte bidra til Sølvskatten, akkurat som i landet ellers. (Bildet er hentet fra Sølvskattprotokollen, som du nå selv ganske enkelt kan se på hos www.arkivverket.no)

Et lutfattig land

I 1814 var Norge et lutfattig land.

På Eidsvoll var uenigheten stor om hvordan den nye nasjonen skulle få orden på økonomien. Representantene var enige om at Norge trengte et eget bankvesen, men langt fra enige om hvordan det skulle skje.

Edda Solbakken er doktorgradsstudent hos SSB. (Foto: SSB)

De første forslagene om å hente inn en egen skatt for å etablere et nytt pengevesen, favoriserte klart visse grupper. Særlig var det konflikt mellom by og land. Kompromisset som ble vedtatt i Stortinget favoriserte ikke noen grupper på papiret, men åpnet likevel for favorisering når byrden skulle fordeles.

Først skulle nemlig Stortinget bestemme hvor mye hvert amt (fylke) skulle betale. Deretter skulle valgte komiteer i fylket bestemme hvor mye hvert tinglag (kommune) skulle betale. Til sist skulle komiteer i tinglaget bestemme hvor mye hver nordmann med formue skulle betale.

I dag kan skattemyndigheten enkelt bestemme inntektsskatt og formueskatt ut fra hva folk har i inntekt og formue. Men noen slik oversikt hadde de ikke da Sølvskatten skulle drives inn for 200 år siden.

Dermed måtte alt fastsettes gjennom bruk av skjønn.

Lurte seg ikke unna

– Slik oppsto det en interessant situasjon, forteller Edda Solbakken.

Hadde stortingsrepresentantene handlet ut fra egeninteresse, kunne de nemlig ha fått redusert skattebyrden i sine egne valgdistrikter.

Pengevesenet Norge arvet fra kongeriket Danmark-Norge i 1814 hadde forfalt til kaos. Kongen i København hadde blant annet trykket en masse pengesedler for å finansiere kriger. Etter 1814 utstedte en midlertidig norsk riksbank sedler som denne på 16 riksbank-skillinger, for at nordmenn i det hele tatt skulle ha noe å betale med. (Foto: Anne-Lise Reinsfeldt/Norsk folkemuseum)

Hadde de på den måten forsøkt å bli mer populære, ville Solbakken i dag ha sett i protokollene fra den gangen at folk fikk en lavere skattebyrde i områder med relativt høy representasjon på Stortinget.

Dette har altså Solbakken undersøkt.

Hun finner ikke noen spor etter at folk betalte mindre, selv om de bodde i valgdistrikter med mange stortingsrepresentanter.

Det er heller ikke tegn til at stortingsrepresentantene har påvirket fordelingen innad i amt eller tinglag til egen vinning.

Kommuner der det bodde stortingsrepresentanter, slapp ikke lettere unna enn andre.

Edda Solbakken ser heller ikke at stortingsrepresentantene selv slapp lettere unna Sølvskatten. Men hun må ta noen forbehold her, siden vi i dag ikke vet sikkert hvor formuende stortingsrepresentantene var i forhold til andre med formue.

I gjennomsnitt betalte stortingsrepresentantene 24 ganger mer sølvskatt enn andre skattebetalende nordmenn gjorde for 200 år siden, finner Solbakken.

Bønder marsjerer mot Christiania

Sølvskatten var altså i utgangspunktet tenkt som et frivillig bidrag til den nye nasjonalbanken, der de som betalte inn mye fikk et aksjebrev og de som betalte mindre fikk en kvittering for beløpet.

Disse kunne betalerne senere bruke som verdipapirer man fikk renter på og som kunne selges.

Slik så de første ordentlige norske pengesedlene ut. 1 speciedaler utgitt av Norges Bank i Trondheim i 1818.

Men i Norge for 200 år siden var det usikre tider. Folk flest ønsket ikke å gi fra seg penger til dette formålet, selv om det lå en viss garanti i aksjene og kvitteringene de fikk tilbake.

Dermed måtte de fleste tvinges.

Flere steder brøt det ut opprør blant bøndene og ulike marsjer mot Christiania ble organisert.

Den mest kjente fant sted høsten 1818. Da ble bøndene som kom marsjerende fra Hallingdal og Valdres stanset ved Bærums Jernverk. I alt 270 av dem ble arrestert. Men da saken kom opp for Høyesterett, ga retten uttrykk for atskillig sympati. Bøndene ble dømt til straffarbeid fra ett til tre år. Kong Karl Johan satte senere ned disse straffene betydelig.

– Et ideal å representere hele landet

5 speciedaler utgitt av Norges Bank i Trondheim i 1818. Takket være Sølvskatten ble det mulig å utgi norske pengesedler.

Ved Høgskolen i Sørøst-Norge er Jan Thomas Kobberød professor i historie. I fjor var han med og skrev jubileumsboka «Norges Bank 1816-2016» til bankens 200-årsjubileum. Han syns ikke det er så overraskende at de første stortingsrepresentantene unnlot å favoriserte sine egne velgere:

– Blant mennene som møtte til riksforsamlingen på Eidsvoll i 1814 og til det første Stortinget i 1816 var det et sterkt ideal å skulle representere hele landet, ikke bare sine egne velgere, forteller Kobberød.

Historieprofessoren i Tønsberg har selv sett på hvordan innbetalingen av sølvskatten foregikk flere steder i landet. Han mener at det åpenbart var enkelte som slapp lettere unna enn andre.

– I en by som Kristiansand ble det mye brudulje om Sølvskatten på grunn av dette. Her var det noen som holdt hånden sin over andre.

I Trondheim ser Kobberød tydelig hvordan den lokale kommisjonen tenkte. De grovsorterte de som måtte kjøpe aksjer i noen grupper. Så bestemte de at gruppe 1 måtte betale 3 daler, gruppe 2 måtte betale 6 daler, gruppe 3 måtte betalte 9 og deretter 15 daler, 30 daler, 60 daler og så videre.

– Gruppene ble grovt sortert og beløpene måtte kunne deles på tre, fordi sølvskatten skulle betales i nettopp tre avdrag. Slik tenkte de som bestemte i Trondheim. I andre byer gjorde man det på andre måter.

Mest bråk på Østlandet

Mest bråk skapte likevel Sølvskatten på Østlandet.

– Betalingsbyrden som ble lagt på Østlandet var urimelig stor, forteller Kobberød.

– Beregningen av hvor mye som skulle betales fra de enkelte områdene og av de enkelte personene tok nemlig utgangspunkt i flere faktorer. En av disse var eksportinntekter. Fra Østlandet var det før 1814 blitt eksportert tømmer for store verdier. Men i 1816 – da Sølvskatten kom – var det krise for trelasteksporten fra Østlandet.

Norges Banks seddeltrykkeri i 1930, litt over hundre år etter at de første pengesedlene våre ble trykket. (Foto: Digitalarkivet)

– Dermed rammet skatten ekstra hardt her. Det resulterte i at Sølvskatten ble mye vanskeligere å drive inn på Østlandet enn den var på Vestlandet. Trøndelag var i en slags mellomposisjon.

Jan Thomas Kobberød legger for ordens skyld til at Sølvskatten ikke egentlig var en skatt. Det er riktigere å kalle den et tvunget aksjekjøp, der aksjekjøperne altså ofte betalte med det de eide av arvesølv og andre sølvgjenstander.

Forsvant ditt arvesølv da Norge fikk sine første pengesedler?

Det kan du sjekke her.

Du kan lese mer om etableringen av Norges Bank i en artikkel av Martin Austnes på UiO sitt nettsted Norgeshistorie.no her.

forskning.no ønsker en åpen og saklig debatt. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg. Du må bruke ditt fulle navn. Vis regler

Regler for leserkommentarer på forskning.no:

  1. Diskuter sak, ikke person. Det er ikke tillatt å trakassere navngitte personer eller andre debattanter.
  2. Rasistiske og andre diskriminerende innlegg vil bli fjernet.
  3. Vi anbefaler at du skriver kort.
  4. forskning.no har redaktøraransvar for alt som publiseres, men den enkelte kommentator er også personlig ansvarlig for innholdet i innlegget.
  5. Publisering av opphavsrettsbeskyttet materiale er ikke tillatt. Du kan sitere korte utdrag av andre tekster eller artikler, men husk kildehenvisning.
  6. Alle innlegg blir kontrollert etter at de er lagt inn.
  7. Du kan selv melde inn innlegg som du mener er upassende.
  8. Du må bruke fullt navn. Anonyme innlegg vil bli slettet.