I 1912 dro polarforskeren og vitenskapsmannen Fridtjof Nansen nordover fra Bergen. I forordet til boken «En ferd til Spitsbergen», som ble utgitt i 1920, beskriver Nansen ekspedisjonsskipet, den «tykhudede» engelske jakten «Veslemøy, som han skaffet seg i 1904 og var på tokt med i 1909, 1911 og 1912.

«… Den var innrettet for hav-unnersøkelser med et linespill, drevet av motoren, for å hive op stål-linene fra de større dyp. Dessuten var der flere hånn-spill og lodde-apparater. «Veslemøy» er en god sjøbåt, tar sjelden brott over, selv i hardt vær, og er hendig til denne slags hav-forskning. Men når det gjeller målinger i dypet i stor sjø, gir selvsagt en så liten farkost vanskeligheter, og en noe større, som har roligere bevegelser, er da å foretrekke.»

Målet for Nansen og hans mannskap var å undersøke havstrømmene ved Bjørnøya og Spitsbergen. Spitsbergen er den største øya på Svalbard. Øygruppen er omgitt av hav og is.

I dag forsker Vigdis Tverberg på data om havtemperaturen i Kongsfjorden på Svalbard.

I Nansens kjølvann.

• Les også: Polhavet ligner mer og mer på Atlanterhavet

Varmt Atlanterhavsvann i fjordene

I store deler av forrige århundre var fjordene på Vest-Spitsbergen dekket med tykk is til langt ut på sommeren.

– Nå er isen mer sporadisk til stede, noe som delvis skyldes mindre drivis i Øst-Spitsbergen strømmen. Stadig større mengder med varmt Atlanterhavsvann blandes nå inn i fjordene langs vestkysten av Spitsbergen. Når mengden av atlantisk vann i fjorden er stor, ser algeblomstringen i Kongsfjorden ut til å være mindre i omfang og strekke seg over lengre tid av året, sier Tverberg.

I 1909 ga Fridtjof Nansen ut The Norwegian Sea, Its Physical Oceanography Based Upon the Norwegian Researches 1900–1904 sammen med Bjørn Helland-Hansen. 

Verket bidro til å etablere den norske, fysiske oseanografien eller læren om havstrømmene, som en selvstendig vitenskapelig disiplin, ved siden av meteorologien og marinbiologien.

• Les også: Metan slipper ikke ut av polhavet om sommeren

Kartla havstrømmene

Den norske Atlanterhavsstrømmen langs norskekysten er en forlengelse av Golfstrømmen.

Atlanterhavsstrømmen driver nordover og inn i Framstredet mellom Grønland og Svalbard.

På vestsiden av Spitsbergen, følger den atlantiske havstrømmen kontintalsokkelen nordover. Her heter den Vest-Spitsbergen strømmen.

«Veslemøy» med Nansen og ekspedisjonen om bord dokumenterte at det øvre laget av Atlanterhavsvannet er varmere og mer saltholdig enn det øvre laget av havvann fra Polhavet.

Det skyldes blant annet at polarstrømmen får tilførsel i Barentshavet av ferskvann fra de store russiske elvene.

Øst-Spitsbergen strømmen, eller polarstrømmen, driver fra Polhavet til Spitsbergens sørspiss, Sørkapp. Her dreier Øst-Spitsbergen strømmen nordover og går som en kyststrøm forbi de store fjordene på vestkysten.

Nansen baserte seg på observasjoner hos samtidige havforskere. Han skriver at den kalde, polare strømmen sørover langs Øst-Spitsbergen blandes ut når den runder Sørkapp og møter den varmere Atlanterhavs-strømmen på kysten av Vest-Spitsbergen.

Etter ekspedisjonen skriver Nansen i «En ferd til Spitsbergen» at «vann-massene i den kolle kyst-strøm som dekker bankene langs Spitsbergens vestkyst, har selvsagt bestemmede inflytelse på de vann-masser som fyller fjordene innenfor. På den sydlige vestkyst, hvor kyst-strømmen er koldest, finner vi da også påfallende kolde vannlag i fjordene, mens fjord-vannet er varmere lenger nord». 

• Les også: Polhavet blomstrer

Hundre år senere – hva har skjedd?

Kongsfjorden er en av de nordligste fjordene langs Vest-Spitsbergen.

Hundre år etter Nansen har polarforskere og oseanografer overvåket endringene i Kongsfjorden.

Vigdis Tverberg og hennes forskerkolleger har siden 1990-tallet målt saltinnhold, temperatur og planktonveksten.

De har nå satt alle disse dataene sammen med eldre data, og viser variasjonen i utbredelse av atlantisk havvann inne i Kongsfjorden i en samleartikkel som blir publisert senere i år. Volumet av varmt atlantisk vann i fjordene har normalt nådd sitt høydepunkt på sensommeren.

Historisk sett har det faktisk vært ganske vanlig å finne atlantisk vann inne i fjorden, også om vinteren.

– Men dette har vært en bunnstrøm under friskere vann fra Polhavet, mens i de senere årene har det atlantiske vannet ofte kommet inn i overflaten, sier Tverberg.

En forklaring er mindre is i polarområdene gjennom hele året og dermed mindre drivis i kyststrømmen, slik mange satellittfoto av vinter- og sommerisen i Arktis viser.

– Vi mener at det kalde polvannet som vi tidligere har observert i Kongsfjorden om vinteren, i stor grad er blitt formet av at når varmt atlantisk vann fra Vest-Spitsbergen strømmen blandes med kystrømmen innenfor, vil drivisen smelte.

Når det derimot ikke er drivis i kystrømmen om vinteren og utover våren, får man en tilnærmet sommersituasjon i Kongsfjorden der temperaturen på vannet øker nordover langs vestkysten av Spitsbergen, slik Nansen observerte på sine sommerekspedisjoner tidlig på 1900-tallet.

• Les også: Havstrømmer forstyrrer metanspisende bakterier

Mindre is

I de siste 150 år er den gjennomsnittlige grensen for den polare April-isen trukket nordøstover.

Det viser resultatene av en statistisk analyse av tre sett isdata i Barentshavet og Nordishavet i periodene 1850-2001 som blant andre Torgny Vinje, Norsk Poarinstitutt har gjort.

Analysen viser at tilbakegangen av sjøisen i Arktis er større i femtiårsperioden etter år 1900, enn femtiårsperioden før århundreskiftet.

Tilbakegangen har eskalert etter 1980-tallet.

Mindre is i polarområdene er en av konsekvensene av en varmere klode.

Ikke siden menneskene begynte å måle temperaturer, har gjennomsnittstemperaturen på kloden vært så høy som den er nå.

Ni av de ti varmeste årene er registrert etter år 2000, og i 2012 var sommerisen polområdene over 13 prosent lavere enn 1979, ifølge klimaforskere ved NASA.

Referanser: