Nå kan vi snart selv måle luftkvaliteten utenfor husene våre. Men ifølge forskere har de kommersielle luftmålerne et stykke igjen til de viser helt nøyaktig hvor mye forurensning som finnes. (Foto: Gorm Kallestad / Scanpix)
Kan vi stole på luftmålerne som selges i butikken?
Luftforskere har evaluert de kommersielle luftkvalitetssensorene. Her er dommen.
Luftkvalitet i byer er et stort helseproblem i de fleste europeiske land. Derfor har bekymrede innbyggere begynt å kjøpe rimelige sensorer for å måle luftkvaliteten der de bor og jobber.
– Engasjementet er på sin plass, men så langt viser vår evaluering at datakvaliteten ikke alltid holder mål, sierr seniorforsker Núria Castell fra NILU – Norsk institutt for luftforskning.
– I tillegg er det umulig for en vanlig forbruker å vite om datakvaliteten sensoren yter er tilstrekkelig for den tenkte bruken.
Alle europeiske land måler luftkvalitet i tråd med EUs luftkvalitetsdirektiv fra 2008. Direktivet sier hvilke metoder vi må bruke og definerer rutinene som sikrer best mulig data med lavest mulig usikkerhet.
De stasjonære målestasjonene for luftkvalitet som står i norske byer og tettsteder, måler i henhold til disse kravene.
Slike målestasjoner gir svært nøyaktige data i nær sanntid, men de er dyre å installere og drifte. Derfor er det også få av dem. Så selv om dagens luftkvalitetsovervåkning oppfyller de juridiske kravene, kan forskerne se en rekke fordeler med disse nye mikrosensorene. Jo flere målesensorer, jo mer data fra flere steder, som igjen gir mer kunnskap om hvordan lufta faktisk er i byene våre.
– Grunntanken er jo nettopp at disse bærbare luftkvalitetssensorene skal supplere den offisielle luftkvalitetsovervåkningen, forklarer Castell.
– Men for å gjøre det må data fra dem være av akseptabel kvalitet.
Senioringeniør Franck Dauge fra NILUs avdeling for måle- og instrumentteknologi monterer AQMesh-sensorene på toppen av luftkvalitetsmålestasjonen i Kirkeveien i Oslo. (Foto: NILU)
I en ny vitenskapelig artikkel presenterer norske og israelske forskere resultatene av en grundig evaluering av 24 såkalte lavkost-sensorer av typen AQMesh.
Disse sensorene måler gassene nitrogenmonoksid (NO), nitrogendioksid (NO2), karbonmonoksid (CO) og ozon (O3), i tillegg til svevestøvpartikler (PM) i to størrelser, PM2,5 og PM10.
Produsenten har oppgitt spesifikasjoner for sensorene med hensyn til hva slags datakvalitet vi kan forvente. For å kontrollere dette testet forskerne først sensorene i NILUs laboratorier, og der var datakvaliteten veldig god. Men forskerne ville også vite hvordan sensorene målte over tid og under ulike forhold ute i den virkelige verden.
Seniorforsker Núria Castell har undersøkt AQMesh-sensorene ute i felt, og funnet ut at datakvaliteten blir merkbart dårligere når sensorene utsettes for vær og vind. (Foto: NILU)
Dermed ble 24 sensorer plassert ut på fem ulike steder i Oslo, i perioden mellom april og september 2015. På alle stedene sto det fra før en stasjonær målestasjon for luftkvalitet, slik at forskerne kunne sammenlikne måledataene fra AQMesh-sensorene direkte med data de allerede visste var kvalitetssikret.
Annonse
Det første forskerne så var at datakvaliteten ute i felt var langt dårligere enn inne på laboratoriet. Resultatene viste at ytelsen varierte fra enhet til enhet, i tillegg til over tid og avhengig av vær, temperatur og omgivelser.
Om du er avhengig av at sensoren din er svært nøyaktig, eller virker som den skal under en rekke ulike forhold, kan du som forbruker altså ikke være sikker på at data fra luftkvalitetssensoren du nettopp har kjøpt er til å stole på.
I evalueringen har forskerne også sett på hva slags informasjon ulike produsenter gir om resultatene vi kan forvente fra sensorene deres. Konklusjonen er at informasjonen er ganske mangelfull.
I de fleste tilfellene har ikke produsentene evaluert verken feilkilder, datakvalitet eller stabilitet ved bruk over lengre tid.
Castell frykter at folk som kjøper sensorer i dag, ikke får nok informasjon om hvordan de kan forvente at den skal fungere. Hun mener at vanlige forbrukere ikke kan bruke dem til å måle luftforurensningen der de bor.
Slik ser sensorene fra AQMesh ut. Denfanger opp gassene nitrogenmonoksid (NO), nitrogendioksid (NO2), karbonmonoksid (CO) og ozon (O3), i tillegg til svevestøvpartikler (PM) i to størrelser, PM2,5 og PM10. (Foto: NILU)
– Vi må få på plass et system for uavhengig ekspertevaluering eller annen kvalitetssikring av slike sensorer, så vi kan være sikre på at kvaliteten på målingene er god nok. I tillegg må produsentene bli flinkere til å informere om begrensningene i bruken av sensorene, sier Castell.
– Samtidig har vi sett at hvis vi monterer et nettverk av sensorer i byen, kan vi hente ut informasjon som kan hjelpe oss å generere oppdaterte luftkvalitetskart. Disse kartene kan brukes til å øke bevisstheten om luftforurensning, og med riktig informasjon om begrensningene kan de også hjelpe folk til å redusere mengdene forurensning de utsettes for, sier forskeren.
På grunn av store forskjeller i resultatene fra sensor til sensor, særlig under varierende nedbørs- og temperaturforhold, mener Castell at luftkvalitetssensorene foreløpig er uegnet for bruk som krever høy datakvalitet og pålitelighet. Eksempler på det kan være i helsesammenheng, eller som del av overvåkning med tanke på regulerende virksomhet.
Det forskerne har funnet viser også at noen sensortyper er gode nok til å si om luftkvaliteten som god, moderat eller sterkt forurenset, særlig for nitrogenmonoksid (NO) og det groveste svevestøvet (PM10).
Dette, sammen med luftkvalitetskartene nevnt over, kan bety at vanlige innbyggere om ikke lenge kan få luftkvalitetsinformasjon helt ned på lokalt gatenivå.
– Det betyr at folk flest kan få noe nyttig ut av sensorene. I hvert fall tilstrekkelig til å gjøre dem mer bevisste og engasjerte i å følge med på luftkvaliteten der de bor, avslutter Núria Castell.
