Saken er produsert og finansiert av NIBIO - Les mer
Forskere trodde lenge at det genetiske materialet fra brunbjørnene som levde i Norge fram til 1970-tallet var forsvunnet. Men nye undersøkelser viser at dagens brunbjørn bærer med seg spor fra forgjengerene sine.

Den norske brunbjørnen var aldri død

På 1970-tallet var brunbjørnen så godt som utryddet her i landet. Nå er arten tilbake, men i hvilken grad er dagens bjørner i slekt med de som fantes her i gamle dager?

30.1 2017 04:00

Da den siste kjente binna i det sentrale Sør-Norge ble skutt i Vassfaret i 1956, var forskere bekymret for at et verdifullt genmateriale hadde gått tapt.

Men nyere undersøkelser av brunbjørnenes kromosomer viser at den «utdødde» norske bjørnen lever videre i dagens skandinaviske bjørnestamme.

Brunbjørnen nesten utryddet

Rundt 1850 var brunbjørnen fortsatt vanlig over store deler av Den skandinaviske halvøya. Bestanden ble anslått til drøyt 4700 individer. De neste 80 årene avtok bestanden raskt til et svært lavt nivå omkring år 1930.

Dette skyldes blant annet at befolkningen økte, at skuddpremeiene ble høyere og våpnene mer effektive. Brunbjørnen forsvant fra stadig nye områder, både i Norge og Sverige. En siste helnorsk bjørnestamme overlevde i Vassfaret, i grenseområdet mellom Oppland og Buskerud, men ved inngangen til 1980-tallet ble også denne erklært utryddet.

Dermed fantes det ikke lenger reproduserende brunbjørn i Sør-Norge. På svensk side overlevde et lite antall brunbjørn, blant annet i Härjedalen.


Bjørneskaller på stabbursveggen. Movika, Krødsherad. Foto: Finn Audun Grøndahl

Skaller, pels og spekede skinker

– Historiske prøver fra bjørn skutt i Norge i perioden 1780–1956 har gitt oss ny kunnskap om dagens bjørnestamme, forteller forskningssjef Hans Geir Eiken i NIBIO.


Konservator Finn Audun Grøndahl med bjørneskalle fra Vassfaret. (Foto: Randsfjordmuseet)

NIBIO har i samarbeid med konservator Finn Audun Grøndahl ved Randsfjordmuseene gjennomført genetiske analyser av biologisk materiale fra 130 skutte brunbjørner i Sør-Norge fra denne perioden.

Prøvene kommer fra gamle bjørneskinn, spekede skinker og hodeskaller med bevarte tenner og inntørkede bløtvevsrester. Prøvene er hentet både fra museer og private samlinger.

– Vi ble overrasket over hvor mye materiale som fantes i privat eie. Fra gamle loft og stabbur har vi fått tilgang til både spekeskinker, kranier og sledefeller av bjørneskinn, forteller Grøndahl.

Slike gjenstander har stor kulturhistorisk og naturhistorisk verdi, mener han. 

– Derfor er det viktig at så mye som mulig blir bevart for ettertiden. For å gjennomføre DNA-analyser er det kun behov for ytterst små prøver; en liten bit fra et skjelett eller en liten flik med hår fra kanten av et skinn.

Mye genetisk variasjon er tapt

Med utgangspunkt i de historiske prøvene har forskerne studert deler av hannenes genmateriale, nærmere bestemt: Y-kromosomet deres. Hanner har ett X- og ett Y-kromosom, mens hunner har to X-kromosomer. Sønner arver ett X-kromosom fra sin mor og Y-kromosomet fra faren. Døtre arver et X-kromosom fra hver av foreldrene.

Y-kromosomet går med andre ord i arv fra far til sønn og kan dermed føres tilbake til en felles stamfar.

Resultatet viser at gener fra den utdødde sørnorske brunbjørnen lever videre i den skandinaviske bjørnestammen i dag. Den norske brunbjørnen er altså ikke død, selv om mye genetisk variasjon er tapt.

– Det er i dag kun fire hannlinjer, eller Y-linjer, igjen i Skandinavia etter nesten-utryddelsen på 1900-tallet, forteller Eiken. To av disse fire finnes i det historiske materialet fra Sør-Norge. Den genetiske variasjonen er overraskende liten. Dette er gode nyheter for det norske genmaterialet, men dårlig nytt for den genetiske variasjonen i bjørnestammen, sier Grøndahl. 

– Dette kan igjen påvirke bjørnebestandens levedyktighet i fremtiden.

Større genetisk variasjon i nord og øst


Bjørneskinker fra Vassfaret. (Foto: Finn Audun Grøndahl)

Den nordlige bjørnebestanden i Finnmark, Lappland og Nordvest-Russland er annerledes.

Her er den genetiske variasjonen rundt ti ganger større. Når vi vet at hannbjørner kan vandre over lange avstander: Hvorfor har ikke da variasjonen i nord og øst også påvirket den genetiske sammensetningen av den sør-skandinaviske bjørnestammen?

– Vi har tidligere vist hvordan vekst, innvandring og geografisk ekspansjon har påvirket den finske bjørnebestanden, forteller Eiken.

– I Finland skjedde de genetiske endringene svært raskt; i løpet av kun halvannen generasjon. Det er derfor overraskende at vi ikke har sett det samme i Sør-Skandinavia. Det er nå mer enn fire bjørnegenerasjoner siden brunbjørnen nesten ble utryddet her. Likevel har vi fortsatt bare fire hannlinjer.

Liten utveksling mellom bjørner i nord og sør

Det er åpenbart svært liten kontakt mellom bjørnebestanden i Sør-Skandinavia og brunbjørnene i Russland og det nordlige Fennoskandia.

Andre forskere har vist at vandringer og paringer utenfra kan hindres dersom det er høy tetthet i bestanden, slik tilfellet er i Sverige. Slike sosiale hindringer kan stoppe hannbjørner fra Russland og Finland fra å overføre genene sine til Sverige.

I tillegg kan det være andre hindringer som fysiske barriere, befolkede områder og ulovlig jakt som kan virke negativt på genetisk utveksling mellom bjørnestammene.

Uansett årsak viser forskningen på Y-kromosomene til de skandinaviske brunbjørnene at disse hindringene for genetisk utveksling fortsatt er der i dag. 

Referanser:

Bidon, T. m.fl: Brown and Polar Bear Y Chromosomes Reveal Extensive Male-Biased Gene Flow within Brother Lineages. Molecuclar Biology and Evolution.2017. DOI: 10.1093/molbev/msu109

Schregel, J. m.fl: Y chromosome haplotype distribution of brown bears (Ursus arctos) in Northern Europe provides insight into population history and recovery. Molecular Ecology- 2015. DOI: 10.1111/mec.13448 (Sammendrag.)

 

forskning.no ønsker en åpen og saklig debatt. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg. Du må bruke ditt fulle navn. Vis regler

Regler for leserkommentarer på forskning.no:

  1. Diskuter sak, ikke person. Det er ikke tillatt å trakassere navngitte personer eller andre debattanter.
  2. Rasistiske og andre diskriminerende innlegg vil bli fjernet.
  3. Vi anbefaler at du skriver kort.
  4. forskning.no har redaktøraransvar for alt som publiseres, men den enkelte kommentator er også personlig ansvarlig for innholdet i innlegget.
  5. Publisering av opphavsrettsbeskyttet materiale er ikke tillatt. Du kan sitere korte utdrag av andre tekster eller artikler, men husk kildehenvisning.
  6. Alle innlegg blir kontrollert etter at de er lagt inn.
  7. Du kan selv melde inn innlegg som du mener er upassende.
  8. Du må bruke fullt navn. Anonyme innlegg vil bli slettet.

Annonse

Y-kromosom

De fleste pattedyrarter har to kjønnskromosomer: Y-kromosomet og X-kromosomet.

Kjønnet bestemmes av et bestemt gen på Y-kromosomet.

Hanner har ett X- og ett Y-kromosom, mens hunner har to X-kromosomer. Sønner arver ett X-kromosom fra sin mor og Y-kromosomet fra faren. Døtre arver et X-kromosom fra hver av foreldrene.

Y-kromosomet går med andre ord i arv fra far til sønn og kan dermed føres tilbake til en felles stamfar.